: McIntosh D100

Få kan skilte med like lange tradisjoner for high-end Hi-Fi, som amerikanske McIntosh. Siden den første rørforsterkeren i 1949, har de laget noen av de mest anerkjente forsterkerne. Som den legendariske MC275, med fire utgangsrør. En forsterker som fremdeles er i produksjon (se egen rubrikk). Men fremtiden er som kjent digital, og det er snart bare platespillere som serverer analoge lydsignaler.

Derfor har den separate digitalkonverteren (DAC) fått en renessanse. Fra å ha vært et must for alle hi-fi-interesserte på begynnelsen av 90-tallet, har de nesten gått i glemmeboken, for så å dukke opp igjen som et must have, de senere årene. Med en egen DAC i anlegget kan nemlig man få langt bedre lyd, og praktisk nok et sted å koble til alle digitale lydkilder.

Som den nye CD-spilleren: PC-en.

For det er ikke bare folk flest som gradvis har latt strømmetjenestene Wimp og Spotify servere musikken, i stedet for – eller i tillegg, til CD-er. Lydfiler med bedre oppløsning og ditto lydkvalitet brer om seg i rekordfart, og det har high-end entusiastene fått opp øynene for. Det er de som kjøper de dyreste DAC-ene, i håp om å klemme hver eneste nyanse ut av musikken.

Men alle er ikke klare for nok en boks i anlegget, og flere foretrekker å oppgradere anlegget med forsterkere som har DAC-en innebygget. Her er et enormt vekstmarked, og derfor har McIntosh laget D100. En digital forforsterker med integrert DAC, hodetelefonforsterker og analoge lydutganger til effektforsterkeren.

Heldigital
Den kan kobles til et eksisterende anlegg, enten som separat DAC hvor volumkontrollen bare brukes på hodetelefonutgangene. Eller som forforsterker sammen med en separat effektforsterker. Da kobler man D100 til fra de utgangene som går gjennom volumkontrollen. Den eneste inngangen den mangler, er 110 ohms (AES/EBU) balansert digitaltilkobling. Med USB kan man koble til datamaskinen, mens de to koaksiale og optiske (SPDIF) kontaktene kan benyttes sammen med andre digitalkilder.

Noe oppsett eller konfigurering er ikke nødvendig. D100 kobles bare sammen med de lydkildene man har, og til resten av anlegget. Så er det bare å velge inngang og volum med fjernkontrollen. Den finner selv ut hvilket lydformat og samplefrekvens den tilkoblede kilden leverer, og viser bitfrekvens og samplefrekvens i den dimbare tegnruten.

Hvis man ikke får lyd når en datamaskin er tilkoblet via USB-inngangen, må man klikke seg inn på lydoppsettet i Mac-en eller PC-en, og velge McIntosh som lydkort for datamaskinen. Da kan man også velge bit- og samplefrekvens, som skal stilles til 24-bit og 192 kHz, for optimale forhold for god lyd.

Når man plugger i hodetelefoner, kan man slukke lyden fra utgangene, slik at den bare leverer lyd i hodetelefonene.

Analog lyd
Siden den har en påkostet hodetelefonforsterker innebygget, plugget jeg inn blant annet Shures fantastiske SRH1840. Et sett åpne hodetelefoner med et superoppløst og enormt detaljrikt lydbilde. De tilkoblede lydkildene var en Mac Mini via USB (24-bit/192kHz), TV-mottaker via optisk, en McIntosh MCD500 SACD-spiller via koaksial, og en Ayre QA-9 analog til digitalkonverter.

Klart det finnes bedre hodetelefonforsterkere, men da koster det litt. Den innebyggede er noe av det bedre jeg har hørt. Og spiller mer organisk og klangfullt enn det meste jeg har hørt, som har sittet inni en forsterker. Sammenlignet med Burson og Musical Fidelitys separate hodetelefonforsterkere – til under 10.000 kr, oppfatter jeg D100s som mer balansert, med større detaljrikdom, og med absolutt null støy.

Med andre ord, langt over hva man normalt kan forvente av en forforsterker, eller integrert med hodetelefonutgang. Men selv var jeg mer opptatt av hvordan den fungerte som DAC og forforsterker. Koblet til anlegget, enten til en integrert, eller en separat effektforsterker.

Et bredt utvalg musikk, fra Leif Ove Andsnes Beethoven-tolkninger til Bruce Springsteen live, ga meg det samme utvetydige inntrykket av et gjennomført high-end produkt. D100s DAC kan selvsagt overgås, selv om den har åtte 32-bits ESS Sabre digitalkretser (fire per kanal), finnes det alltid noe som er ”bedre”. Men som vi alle vet, ingen ting er bedre enn når summen av alle delene går opp i en høyere enhet.

Romfølelsen er slående. Live-konsertene til Springsteen er spilt inn for lenge siden, lydkvaliteten er varierende og sjelden særlig god. Men styrken til D100 er et uvanlig sjenerøst lydbilde, med et fenomenalt tredimensjonalt lydbilde. Live-opptaket fra New York høres friskt og levende ut. Vokaler legges ikke til noen klangfarger som ikke er der, og klassisk pianomusikk på gode opptak, lyder gnistrende dynamisk. Hvis det er noen ulemper med denne måten i spille på, må det vær fraværet av fargninger. Kanskje litt kjedelig for noen, men da finnes det alltids alternativer til D100.

Noen HD-filer i 24-bits oppløsning senere, bekreftet min oppfatning av D100 som en fremragende DAC. Den har ingen egenkarakter og er en ypperlig løsning for de som søker kombinasjonen av digitalkonverter i toppklasse, med forforsterker integrert. Og en god hodetelefonforsterker som bonus.

Glassklar klang og balansert lydbilde
Har man tatt steget opp i high-end sfæren, og bare bruker digitale lydfiler, melder behovet seg gjerne for en god DAC. Den kan man meget vel finne i D100, og trenger man samtidig en god forforsterker, er dette både en praktisk og vellydende løsning. Prisen er heller ikke avskrekkende, alt tatt i betraktning, og hvis den hadde støtte for DSD-filer og en wi-fi-mottaker integrert, ville den vært et fantastisk valg til prisen. Tross det, er McIntosh D100 et attraktivt alternativ som kombinerer digital bekvemmelighet med upåklagelig lydkvalitet, på nær perfekt vis.