: Line Magnetic Audio 216IA

Alt var mye bedre før, sies det. Den dag i dag er det mange lydentusiaster som hevder at gammel og velutprøvd teknologi som vinyl, rørforsterkere og store hornhøyttalere er den første, beste og eneste veien til hi-fi-ens Nirvana. Denne retrobølgen står i kraftig kontrast til dagens utvikling som domineres av musikk via nettet, digitale forsterkere og stadig mer kompakte høyttalere. Har den gamle teknologien mistet sin sjarm, eller kan det være slik at de ”gamle vet best”?

Rørforsterkere forbindes i dag med eksotiske high-end forsterkere fra blant andre McIntosh, Audio Research og Cary Audio og andre high-end produsenter. Det har gjort at inngangsbilletten til seriøse rørforsterkere  ofte har vært veldig dyr, men nå er en kinesisk produsent på banen.

LM216IA
Line Magnetic Audio er en kinesisk produsent som har spesialisert seg på å bygge rørforsterkere basert på klassiske konstruksjoner fra blant andre amerikanske Western Electric. De leverer alt fra små single-ended rørforsterkere til gigantiske reproduksjoner av gamle PA-forsterkere, med pris opp mot en halv million! I den sammenhengen er modellen vi tester her en forholdsvis rimelig sak.

Den integrerte LM216IA til knappe 15.000 kroner bruker KT88 rør (samme type rør som sitter i bl.a. McIntosh MC275) og er av typen Push-Pull med klasse AB drift. Den yter 22 watt per kanal i 8 ohm, eller 2 x 38 watt i såkalt ultralineær modus, hvor det benyttes tilbakekobling/feedback for å oppnå mer effekt.

LM216IA er tung, solid og gir et godt kvalitetsinntrykk når man tar og føler på den.

Både lydkilde og høyttalere kobles til på vanlig måte, med solide gullforgylte kontakter. LM216IA har fire sett linjeinnganger og kommer med en enkel fjernkontroll som lar deg justere volum opp/ned samt mute. På baksiden kan man også se at forsterkeren har to sett høyttaleruttak, ett for 4 ohm impedans og ett for 8 ohm.

Brukervennlighet
Brukeropplevelsen med LM216IA skiller seg ikke mye fra en hvilken som helst transistorforsterker. Den mest åpenbare forskjellen er at det tar et halvt minutt å varme opp rørene før det kan sendes lyd gjennom dem. I tillegg er det en fordel, både for lydkvaliteten og levetiden på rørene, å la forsterkeren varme seg opp noen minutter ekstra før man setter i gang og spille for fullt.

Både rørene og transformatordelen kan bli bokstavelig talt glødende varme, derfor er det viktig å sørge for tilstrekkelig luftsirkulasjon og avstand til andre komponenter. Dette er ikke forsterkeren du setter i et lukket skap eller en trang hylle fra Ikea, bare så det er sagt! Best resultat får du med forsterkeren i friluft på et passende rackmøbel, gjerne på øverste hylle. 216IA kommer med et metallgitter som skjermer noe av strålevarmen fra rørene, samt holder de på trygg avstand fra ivrige barnehender. Så lenge du sørger for gode arbeidsforhold, bør du kunne forvente minst 1-2 år med vanlig bruk før rørene må byttes. Forsterkeren er utstyrt med en biasjustering til hvert av de fire rørene. Denne brukes til å justere forspenningen på rørene slik at den er mest mulig lik og gir riktig arbeidstemperatur, noe som igjen sikrer lengre levetid på rørene.

Lydkvalitet
22 watt per kanal i 8 ohm høres ikke mye ut, men rør-watt har rykte for å være litt mer potente enn transistorwatt. Dette kommer av at forvrengningen fra rørforsterkerne, som for det meste er andreharmonisk og mer ørevennlig. Derfor kan rørforsterkere spille tettere opp mot ytegrensen uten å låte ubehagelig. Men hvordan stemmer det i praksis?

Jeg koblet opp Line Magnetic-forsterkeren i anlegget bestående av Electrocompaniet EMP-2 som lydkilde og Elac F407 høyttalere i den andre enden. Elac høyttalerne er bare moderat følsomme, men har en impedanskurve uten for store svingninger, noe som er en fordel i rørsammenheng.

Dette er mitt første langvarige stevnemøte med en rørforsterker, derfor kan jeg ikke uttale meg om LM216IA i forhold til andre rørforsterkere. Derimot kan jeg si en hel del om hvordan lyden utarter seg sammenlignet med typiske transistorforsterkere. Og forskjellen er ganske forbløffende!

For det første, dette er en forsterker som gjengir musikken med sprudlende innlevelse, kombinert med en futt og fart som jeg knapt har hørt maken til. Lydbildet er stort, tøft og gir en følelse av fysisk nærvær som er på kanten til nifst! Musikken går rett inn, den trenger ikke tolkes, oversettes eller kompliseres.

Ta for eksempel kanadiske Feists ”How come you never go there” fra albumet Metals, hvor LM Audio maler ut Feists nydelige stemme og piano med rikere klang enn selv de varmeste transistorforsterkerne jeg har hørt. Det er også påfallende enkelt å forstå vokalene og følge melodien.

Samtidig registrerer jeg at LM216 har en ganske annerledes bassgjengivelse enn jeg er vant til – og ikke til det verre. Den er faktisk mer nyansert enn den litt ulne bassen man kan oppleve med en del transistorforsterkere. Kontrabassen på Patricia Barbers ”Modern Cool” er for eksempel kraftig og dyp, uten at den samtidig blir tung og treg. Det er uvanlig å høre en så stram bass som samtidig har snert og vekt over seg. LM216IA har en stoisk kontroll i bassområdet som gjør at det blir lett å skille ulike bassinstrumenter fra hverandre.

Rockere skal heller ikke avskrive denne forsterkeren: Om du er tilhenger av Led Zeppelin, Motörhead, Black Sabbath så vel som metall av nyere dato, vil du sannsynligvis bli forelsket når du hører hvordan den behandler gitar og bass. Det er ikke tilfeldig at mange gitarister fortsatt sverger til gitarforsterkere med rør for å få den rette vrengelyden! Rock låter kort og godt beintøft gjennom LM216IA. Bare sørg for å pare den med et par effektive Klipsch eller JBL høyttalere om du vil spille høyt.

Elektronisk, synthbasert musikk av nyere årgang er heller ikke noe problem, så lenge man ikke går amok med volumkontrollen. Den fete, men fokuserte stemmegjengivelsen kommer godt med når rapperne The Game og Busta Rhymes spytter sine velvalgte ord.

Det er først med de utfordrende technorytmene til Infected Mushroom at LM216IA blir litt tungpustet: Forsterkeren mister litt kontrollen etter hvert som volumet stiger, og mer komplekse, komprimerte lydmikser har en tendens til å låte litt rotete.

Begrensninger
LM Audio 216IA har uten tvil en del kvaliteter som er langt fra hverdagskost i prisklassen rundt 15.000 kroner. Disse må imidlertid ses i sammenheng med den begrensede utgangseffekten. Sammenlignet med sterkere transistorforsterkere som for eksempel Hegel H300, har LM216IA et trangere ”vindu” hvor den yter optimalt, og mister noe av futten når man blir fristet til å skru opp til hjemmefest-nivå. Det merkes ved at lydbildet kan bli litt rotete og inneklemt når forsterkeren får mye å jobbe med. Den har heller ikke den samme bekmørke bakgrunnen og stillheten mellom tonene som den nylig testede Marantz PM11S3.

Den ideelle arbeidsplassen til LM216IA vil derfor være hos de entusiastene som har et ganske lite lytterom, har effektive høyttalere eller ikke har behovet for å spille grisehøyt, mens et stort lytterom kombinert med tungdrevne høyttalere vil være mindre ideelt.

Konklusjon
Denne rørforsterkeren passer ikke for alle og enhver, men låter så stort, fett og imponerende at de som vurderer ny forsterker i prisklassen rundt 15.000 kroner (og et godt stykke oppover) skylder seg selv å lytte til LM Audio 216IA. Dette er en forsterker for deg som vil ha det gøy med variert musikk, uten å overanalysere eller angstlytte til detaljer. Lyden er lynrask og distinkt, med en varm og fyldig mellomtone som er full av klangnyanser man ikke er vant til å høre. Ikke nødvendigvis pinlig korrekt, men desto mer moro å høre på!

LM216 har ikke like uuttømmelige kraftreserver som Hegel H300 og Marantz PM11S3, men i ren og skjær lydkvalitet kan den absolutt utfordre disse transistor-tungvekterne til dobbelt pris. Det gjelder bare å utnytte de begrensede musklene best mulig, og gi den en enkel last i form av effektive høyttalere med en snill impedanskurve. Hvis du er nysgjerrig på hva en rørforsterker kan utrette i ditt anlegg, kan letingen gjerne begynne her!