En av tidenes største seriesuksesser i Norden er det faktisk statskanalen (!) i Norge, selveste NRK, som står bak!
Med 2019-lanseringen av dramaserien fra det hedonistiske livet til Oslos finanselite traff NRK, og Øystein Karlsen, blink. Exit ble en umiddelbar suksess.
I dag slippes den tredje, og avsluttende, sesongen.
Fra virkeligheten
Serieskaperne har intervjuet en gjeng outrerte «gladgutter» om deres nytelsessyke luksustilværelse; og skrevet et dramatisert manus ut ifra deres historier. Plottet er i all hovedsak basert på virkelige hendelser, som ifølge en artikkel i DN kom i gang ved at en mellommann hadde klienter som ønsket å fortelle om sine dobbeltliv.
Basert på intervjuer med de fremadstormende finansakrobatene har Øystein Karlsen skrevet og regissert en slags nordisk versjon av Wall Street, Billions og The Wolf of Wall Street.
Det var opprinnelig ikke planlagt mer enn én sesong, men suksessen gjorde oppfølger(-e) uunngåelig. Andresesongen (2021) fulgte i de samme fotsporene, med fortsatt høy underholdningsverdi og sigarføring.
Men med den tredje runden virker det som om serieskaper, og regissør, Karlsen har går litt tom for originale ideer, delvis kjører på tomgang og gjentar gamle suksessformularer.
Oppgjørets (dystre) time
I det vi sist forlot «gutteklubben Grei» hadde (tilsynelatende…) den smått manisk depressive William (Pål Sverre Hagen) hoppet i fossen og sagt takk for seg. Tilbake i Oslo sitter nå trekløveret Adam (Simon J. Berger), Henrik (Tobias Santelmann) og Jeppe (Jon Øigarden), som hver for seg sliter med sine indre demoner, mens de i tiltagende grad ser seg i bakspeilet.
Jeppe slites mentalt i stykker av en døende far, akkompagnert av en iskald mor. Vi får en brutalt sterk scene der Jeppe tar et endelig farvel med sitt kjødelige opphav. Han søker nå en fresh start og vil skilles fra sin kone – en del av «frigjøringen» blir å stille sin kone til «disposisjon» for hennes tidligere elsker.
Samtidig strever fortsatt Tobias på hjemmebane og gjør sitt beste for å støte sin ekskone (og sterkt uønskede barneflokk) fra seg. Livet ser ikke akkurat lysere ut i det kroniske helseproblemer melder sin ankomst. Det viser seg at alt faktisk ikke kan løses med platinaversjonen av American Express.
Den største psykopaten av dem alle, Adam, er den av dem som går til det mest ekstreme for å flykte fra et stadig større tomrom i sjelen – et gapende, skrikende hull han desperat forsøker å gjemme bort ved hjelp av hard festing, mengder kokain, sprit og horer. Men selv ikke to tvilling-pornoskuespillerinner kan fylle hans mentale tomrom – andre «tomrom» derimot…
Hevn og fornedrelse
Adams mishandlede ekskone, Hermine (Kittelsen) har nå en krystallklar misjon i livet: Skaffe seg en formue, få seg en unge, og under prosessen sørge for at livet til Adam blir så ulevelig og miserabelt som mulig. Men blir hevnen virkelig søt?
Ekskonen til avdøde William derimot, lever tilnærmet akkurat som før. Shopper klær, sko og plastisk kirurgi, men hun trøstedrikker fra morgen til kveld. Både hennes sosiale status og mentale uro får seg en skikkelig knekk i det banken stenger tilgangen til Williams konti. Inn på banen som redningsmenn (?) kommer det absolutt herlige radarparet Beskow (Rolf Lassgård) og hans torpedo (Jesper Christensen).
På Spanias solkyst nyder den sindige, smått traurige, eks-hummerfiskeren Pål (Baasmo) livets bekymringsfrie dager. Han ble hyret inn av William for å hvitvaske penger ved hjelp av stråfimaer. Etter at William ble erklært død har mannen fra primærnæringen nå funnet seg godt til rette som superrik og privilegert.
Det er bare så synd at karakteren nå er komplett uinteressant, lite troverdig og direkte kjedelig. Karlsen forsøker her å si noe om at makt korrumperer og rikdom gjør deg blind – men det fungerer rett og slett ikke. Han gis alt for mye spilletid i den avsluttende sesongen.
En annen karakter som irriterer mer enn underholder er den nærmest besatte politietterforskeren Hartmann (Kjosås). Her eksponeres vi for eklatant lite troverdig politiarbeid. Det er for så vidt interessant nok om man kan kjøpe seg fri fra loven, men Karlsen makter dessverre ikke å skrive en god bi-historie ut av det.
«Green is Good!»
Tidsriktig nok står kryptovaluta og «det grønn skiftet» i fokus for finansguttas eskapader denne runden, og vi får en betimelig innføring i de vanvittige overføringene man kan få fra staten om man bare klistrer et «grønt» merke på prosjektet.
Alt fra vindmølleparker, solceller til batterifabrikker med uklar eierstruktur og tilknytning til skatteparadiser, blir finansverdenens nye lekegrind; det hele grunnfinansiert av skattepengene til folk flest.
Det sagt så ligger guttas økonomiske investeringer solid i bakgrunnen denne sesongen, det er hedonismen som får fritt spillerom i det kokain, party, sex og alle tenkelige utskeielser når stadig nye høyder. Det virker nærmest som om Karlsen bevisst har giret opp sjokkfaktoren noen ekstra hakk for å dekke over en tynnere historie enn tidligere sesonger.
Den underliggende moralen synes å være at penger, og økonomisk suksess, ikke kan kjøpe deg lykke. I Jeppe, Henrik, Adam og Williams tilfelle, snarere tvert imot. De stirrer alle fire, på hver sin måte, ned i en tom avgrunn; mens de på det mest dekadente vis forsøker å flykte fra tomheten.
Under Gordon Gekkos (Wall Street) mantra, «Greed is Good!», har guttegjengen lenge levd sine blaserte, innholdsløse, liv. Et liv der livskvalitet måles i antall millioner på konto, og der penger er Gud og de er yppersteprestene. Nå er åpenbart tiden for å gjøre opp regningen kommet, men det blir ikke nødvendigvis mer underholdende med 50 horer og en utsvevende globetrottertilværelse.
Betent cocktail
I de rikes lekegrind opplever nå multimillionærene tiltagende malurt i begeret, hvorav responsen kun er å gasse mer på. Karlsen serverer oss en betent cocktail av grådighet, narsissisme, kynisme og laissez faire-holdning. Fortsatt tidvis potent underholdende, men det blir for mye en repetisjonsøvelse av tidligere eskapader.
På det rent tekniske plan er Exit fortsatt i eliteklassen, med superbt foto, klipp og herlig dekadente kulisser.
Det fortreffelige musikksporet spiller fortsatt en viktig rolle, men litt for ofte hører vi Tim S. McConnells The Man I Am – til slutt blir det blir noe insisterende mørkt over det. Seriens kvaliteter styrkes dog betraktelig med gjennomgående bunnsolid, og fascinerende, skuespill; ikke minst fra Øigarden, Santelmann og Christensen.
Et mørkt sinn, hevn og selvdestruksjon kan være gøy nok i seg selv, men for Exit-gjengen så holder det med tre sesonger med innblikk i de superrikes forkastelige lekegrind. 4 svake stjerner.
Finalesesongen har premiere den 2. mars, men i motsetningen til de foregående sesongene så slippes denne i tre bolker. De tre første episodene kan strømmes fra i dag, deretter kommer ytterligere tre den 9. mars, før de to siste episodene slippes den 16. mars.
PS! Exit har så langt blitt solgt til over 50 (!) land, og er superpopulær, ikke minst, hos våre naboer. Men i Sverige og Danmark kan man ikke strømme Exit, via h.h.v. SVT og DR, før den 1. april, der én episode vil slippes ukentlig.
Anmeldelsen er basert på samtlige (outrerte) episoder.
Fakta:
- NRK TV
- Release: 2. mars 2023
- Regi: Øystein Karlsen
- Med: Jon Øigarden, Tobias Santelmann, Simon J. Berger, Pål Sverre Hagen, Agnes Kittelsen, Anders Baasmo, Ine Marie Wilmann, Rolf Lassgård, Jesper Christensen, Frank Kjosås, Lars Berge, Ellen Helinder, Bjørn Skagestad, Maria Bonnevie, Ravdeep S. Bajwa
- Genre: Drama
- Land: Norge
- År: 2023
- Tid: 5:00 t.
- Karakter: 4
- IMDb
Exit, sesong 1
Ulvene på Aker Brygge
Et fascinerende innblikk i macho- og drittsekk-(u)kulturen i «Gutteklubben grei»s finansverden.
Exit, sesong 2
Mer av det samme – fortsatt fucked up!
Oppfølgeren følger i de samme fascinerende fotsporene som førstesesongen – og det i seg selv er ikke negativt.