Jeg husker at jeg stusset over påstanden om hvor mye bedre lyden skulle bli. For meg var pressemeldingen som så mange andre pressemeldinger fra høyttalerprodusenter. Full av lovord om hvor mye bedre den nye versjonen er.

Som regel handler det om nyanser i større eller mindre grad. Et nytt kantoppheng og kraftigere magnet på basselementet, kan for eksempel gi strammere og mer potent bass. Men man faller ikke av stolen fordi bassen er litt strammere i fisken.

Derfor ventet jeg klokelig med å felle noen dom over sannhetsgehalten til KEFs revolusjonære lydforbedring, som de kalte for MAT. Kort for Metamaterial Absorption Technology. Helt til jeg fikk hørt et par KEF Reference med MAT.

Da falt jeg nesten av stolen på ordentlig. For hvem skulle trodd at noe så smått kunne gi så stor lydforbedring. Her var vi ikke på nyanser lengre, dette var noe helt nytt.

Måten lydbildet åpnet seg opp på, fortalte meg at dette virkelig var noe nytt. Fokuset i mellomtonen var eksepsjonelt godt. Det var en sammenheng i lydbildet som knapt kunne gjøres bedre. Helt til KEF lanserte Blade med den samme teknikken. 

Den var enda bedre enn Reference 5 Meta, som hadde gitt oss helt enestående musikalske opplevelser.

Siden har KEF lansert MAT i flere høyttalere, som de kompakte LS50 Meta blant annet, og nå er turen kommet til R-serien. Her representert ved R7 Meta, som høyttalerne med MAT kalles.

12. generasjon

Meta eller MAT, er en tilsynelatende unnselig rund plate plassert bak KEFs koaksiale høyttalerelement, som de kaller Uni-Q, her med MAT integrert. 

R5 Meta bruker KEFs 12. generasjon av Uni-Q-elementet. Med et nytt membranoppheng, et nytt svingspole-system, og forbedret demping av resonanser i gapet mellom diskanten og mellomtonemembranen. Elementet har det samme Flexible Decoupling Chassis – den mekaniske koblingen til kabinettet, som vi finner i Reference og Blade-modellene.

Som i Reference Meta, er delefilteret også her forbedret og oppgradert ifølge KEF. Samtidig er kabinettkonstruksjonen stivere, og høyttalerne leveres med kraftige metallføtter for pigger – spikes – som skrus fast i kabinettets underside. 

Metamaterial Absorption Technology

Eller MAT som det er mer praktisk å kalle det, er en rund plate bak Uni-Q-elementet, med et intrikat labyrintmønster frest inn i platens ene side. Mønsteret er formet sånn at det absorberer ulke frekvenser, og fjerner uønsket lyd fra baksiden av elementet. 

KEF beskriver det som et akustisk, sort hull. Så mye som 99 prosent av uønskede frekvenser i området 620 Hz  til 40 kHz, kan fjernes og det gir blant annet 40 prosent mer lineær frekvensrespons.

R-modeller med Meta

MAT finnes i alle modellene i den nye R-serien. Fra flaggskipet R11 Meta, til de kompakte R3 Meta. R7 Meta som vi tester her, er nest størst i serien, det finnes også en R5 Meta i et slankere kabinett, og to senterhøyttalere kalt R6 og R2 Meta, samt R8 Meta som er et par Dolby Atmos-høyttalere for hjemmekino.

Flaggskipet R11 Meta og R7 Meta, bruker de samme elementene, men der R11 Meta har fire 16,5 cm basselementer i hver høyttaler, har R7 Meta et par av de samme elementene, i et mer kompakt, gulvstående kabinett. Som forøvrig leveres med heldekkende stoffgriller som festes magnetisk til kabinettet.

R7 Meta har to store bassrefleksporter på baksiden Men i motsetning til i Reference Meta, leveres ikke portene i to ulike lengder for å dempe bassen ved å bytte rørene bak. 

Eksklusive kabinettfarger

Som vanlig hadde jeg nær sagt, kan høyttalerne leveres i sort eller hvitt lakk, med høyttalerelementene i samme farge. Man kan også velge et par i silkematt valnøttfiner, med kobberfargede membraner. Den gulvstående R7 Meta kan også leveres i en titangrå lakk, som minner om Porsche Agate Grau. Den har titangrå basselementer, og et rødlakkert Uni-Q-element. Den kompakte R3 Meta kan i tillegg leveres i en dyp blå lakk, ikke ulikt BMWs Portimao blå, med et kobberfarget Uni-Q-element.

Mega Meta

Selv med erfaringene fra de testene av de andre KEF-høyttalerne med Meta, lot jeg meg forbløffe av klarheten, åpenheten og det presise fokuset R7 Meta leverte i testrommet. 

Etter en ukes innspilling, koblet jeg opp en Roksan Atessa strømmeforsterker. En slank og velspillende strømmeforsterker, som med 80 potente watt under det stålgrå kabinettet, drev KEF-høyttalerne med letthet. Den hadde null problemer med 88 dB følsomhet, og impedans ned mot 3 Ohm. Den langt kraftigere McIntosh MA9500 lot seg heller ikke affisere nevneverdig av noe som helst, og blåste ut Bugge Wesseltofts New Conception of Jazz ut av rommet og langt ute på parkeringsplassen.

Selv da, var det full kontroll på dynamikken, og de to basselementene i hver av høyttalerne gikk lekende lett forbi 40 Hz i bassen. I vårt testrom var bassgjengivelsen effektiv til cirka 35 Hz, så rullet den bratt av og det var ikke mye energi igjen etter det i bassen. 

Det er kanskje det eneste vi har å utsette på R7 Meta. Men basskvaliteten derimot, er det fint lite å utsette på. New Conception of Jazz er ikke akkurat ribbet for bassdynamikk, og KEF-høyttalerne viste sine kvaliteter i lavere oktaver, med en fullstendig lyte fri bassgjengivelse. Bassen var gjengitt med kontrollert autoritet, også på Steve Winwood og Santanas versjon av A Whiter Skade of Pale. Her kjenner man trommene i mellomgulvet, men alltid med full kontroll, selv når jeg ba MA9500 om å hive mer kull på kjelen.

De relativt slanke høyttalerne leverer et sjeldent stort lydbilde med stor klangrikdom, og fylde. Nevnte New Conception of Jazz er fylt til kanten med snurrige og plutselige toner og arrangementer som tar uventede vendinger. Høyttalerne gjengir det hele med et ufravikelig fokus, og en uanstrengthet som jeg husker fra Reference 5 Meta.

Klaverklang er notorisk vanskelig å gjengi korrekt, og med hele sin dynamikk og med alle nyanser. KEF-høyttalerne får Leif Ove Andsnes Horizons klavertolkninger av så forskjellige komponister som Scriabin, Sibelius, og Chopin, til å fly ut av høyttalerne på vinger av silke. 

Det er fullt av luftige klangnyanser her, som svever i det store tredimensjonale rommet høyttalerne spenner opp. Man hører umiddelbart hvor forskjellig Keith Jarretts klaveropptak høres ut i Køln-konserten. Her klinger instrumentet med mer kjølig klang, tidvis nesten ustemt, og det hører man enkelt gjennom KEF-høyttalerne. Som avslører små nyanser i musikken med den største selvfølgelighet.

Det er fristende å kalle dem Reference 5 Meta light, men R7 Meta står godt på egne ben, og koster mindre, de er lettere å plassere i hjemmet – og de spiller med den samme enestående klangkvaliteten som de større modellene i Reference-serien. Bassen går ikke lik dypt, det er ikke helt den samme dybden i lydbildet og de spiller ikke like høyt. Men forskjellene i lydkvalitet, er ikke like store som prisforskjellen. 

Konkurrenter

De større Audiovector QR7, spiller for eksempel rock med større autoritet, men har ikke det samme raffinementet eller den samme nøytrale mellomtonen som R7 Meta. De nye Bowers & Wilkins 702 S3 har vi ikke testet ennå, men forgjengeren mangler åpenheten og dynamikken til KEF-høyttalerne. Sonus faber Sonetto V er kanskje de som kommer KEF-høyttalerne nærmest, men de kan lyde litt tørrere og mer behersket når man spiller høyt blant annet. 

Konklusjon

Det skal ikke stikkes under en stol at KEFs metafiksering av høyttalerne, har jekket opp prisen ganske kraftig. Det skyldes ikke bare Meta, eller det forbedrede kabinettet, men også den generelle prisøkningen på alt fra deler til frakt. Det tar ikke fra R7 Meta noe som helst av kvalitetene de har, for de er så mye bedre enn forgjengerne at vi egentlig snakker om en helt annen høyttaler. De er oppe og nikker i en helt annen klasse enn forgjengeren. R7 Meta er en høyttaler som er så gjennomført god på alt, at den kan betraktes som en referanse i denne klassen.