TEST: Audio-Technica ATH-WP900

Audio-Technica ATH-WP900 er et par særdeles lekre hodetelefoner. Blant lukkede klokker må det være noe av det lekreste jeg har sett, gjort i ekte lønn. Et stivt treverk med høy tetthet, ofte brukt som material i strengeinstrumenter som gitarer og fioliner.

Som et ekstra anerkjennende nikk til instrumenter har Audio-Technica gitt klokkene en overflate i ekte sunburst-utførelse. Som snytt ut av en Gibson Les Paul elgitar! Utførelsen er i virkeligheten signert den japanske gitarprodusenten FGN. Alle hodetelefonene av denne modellen er dessuten håndlaget i Tokyo.

Treverket er ikke bare av estetiske grunner. Akkurat som ulike høyttalere endrer klangkarakter etter hva slags kabinett de bruker, vil også hodetelefoner ha ulike akustiske egenskaper basert på hva slags material de har i klokkene.

Kompakte

For å være over-ear-typen er Audio-Technica ATH-WP900 et par meget kompakte hodetelefoner. Spesielt med tanken på at innsiden huser et par voksne drivere på 53 millimeter – mot normalt 44. Klokkene kan gjøres såpass små ved å bruke puter som er slanke rundt omkretsen, men tykke nok i den regningen som gjelder – nemlig høyden. Da får man plass til hele øret inni klokkene, uten at hodetelefonene blir ruvende store.

De er dessuten lette, med en vekt på bare 243 gram. Det er rundt 30 gram lettere enn de allerede fjærlette high-end-klokkene ADX5000 fra samme produsent. Kanskje mine absolutte favoritter blant åpne, dynamiske hodetelefoner.

Lett å drive

WP900 har en hyggelig last på 38 Ohm, som kombinert med en greit sjenerøs følsomhet på 100 dB gjør at de ganske enkelt kan drives med en mobiltelefon eller middelmådig bærbar musikkspiller. Men det er med disse som med alle andre hodetelefoner: en kilde av god kvalitet vil alltid lønne seg.

WP900 har utskiftbare kabler med Audio-Technicas egne A2DC termineringer, og det følger med to ulike, begge 1,2 meter: en ubalansert med 3,5 mm minijack, og en balansert med 4,4 mm Pentaconn-plugg. Den siste skal du bruke sammen med musikkspillere som har en slik utgang, da slipper høyre og venstre øreklokke å dele jord og får i stedet hver sin. Noe av musikksignalet vil nemlig smitte over gjennom jordledningen, slik at kanalseparasjonen ikke blir 100 prosent med ubalansert kabel. Forskjellen er ikke stor, men hørbar.

Lyden av Audio-Technica ATH-WP900

På forhånd hadde jeg forventet meg en fyldig lyd med en varm klang – litt som gløden fra en vintage gitar, når man drar over strengene. Merkelig hvordan fargen på et produkt kan sette forventningene til klangkarakter. Så har jeg jo da også erfaring fra en del andre produkter fra samme japanske produsent, hvor flere av dem låter slik.

Men det er slettes ikke slik WP900 låter. For maken til hurtighet på transienter har jeg sjelden opplevd fra noen lukket hodetelefon! Og hodetelefonene er mer mellomtonefokusert enn jeg hadde sett for meg. Strengene fra en gitar smeller distinkt og hardt – om enn ikke akkurat brutalt. Klangen fra en kontrabass er umiskjennelig, og to andre bassgitarer låter slettes ikke likt. WP900 skiller nemlig så godt i overtoneområdet at klirringen i båndene på en bassgitar kommer klokkeklart frem. Samtidig er selve bassområdet så kontant og distinkt, og hvert slag stopper like kjapt som det starter, at det umiddelbart gir jazzfot!

Den smått masete saksofonen til danske Fredrik Lundin på sangen Desperate Times, Desperate Measures kommer frem i all sin prakt, i et svært fokusert og velplassert lydbilde. I det hele tatt låter musikk særdeles utilslørt.

Sibilanter

Vokaler står meget klart og tydelig frem, hør for eksempel på Lola Marsh sin nydelige Chasing Storms. Vanedannende, rett og slett.

Skal jeg sette fingeren på noe, er det at WP900 legger litt mye fokus på sibilanter. S-er kan låte litt hardt, det samme kan cymbaler og hi-hater. En trompet kan låte i overkant brutalt. Heldigvis har hodetelefonene lav forvrengning, og har du en hodetelefonforsterker med fyldig bass og litt glattere mellomtone, så vil hodetelefonene kvittere med en energisk men uanstrengt lyd. De responderer også bra på EQ, og kan med fordel temmes litt i øvre mellomtone.

Noen vil nok ønske et større og bredere lydbilde, for det kan bli litt snevert med WP900. Balansert kabel hjelper, men det finnes klart hodetelefoner med mindre monitoraktig preg. Andre vil mene at bassen burde vært fyldigere, men selv blir jeg rett og slett forført av renheten i bassregisteret.

Konkurrenter

WP900 er de første hodetelefonene jeg har testet med denne finishen, og det er heller ikke mange andre lukkede klokker i denne prisklassen. Enten er de mye dyrere, eller de er rimeligere, som Beyerdynamic DT 700 Pro X eller Meze 99 Classics til rundt 3000 kroner. Begge har sine klare fordeler: Beyer sin fløyelsmyke men samtidig nøytrale spillestil, og Meze sin varme, tunge bass. Men ingen av dem har WP900 sitt dynamiske fraspark – og de veier begge vesentlig mer.

Eneste konkurrent jeg kommer på til samme pris er Denon AH-D5200. Og de har mange av de samme fordelene som WP900. De har også klokker i tre, og ser virkelig fantastisk ut. De har også en foroverlent spillestil, men er nok ikke like finmasket i diskantområdet. Jeg er likevel i tvil om hvem jeg ville hatt av de to, de stiller ganske likt lydmessig.

Konklusjon

Fy fasan, så lekre disse hodetelefonene er! De håndlagde Audio-Technica ATH-WP900 er gjort i ekte lønn med en lekker sunburst finish. Hodetelefonene er kompakte til tross for sine store drivere, og de er dessuten superlette. De drives enkelt av en mobiltelefon, men elsker en god forsterker.

Lyden av hodetelefonene er imponerende klar og nøytral med god plassering av instrumenter i lydbildet. Bassen er tøff, men ikke overdrevet, og hodetelefonene har gnistrende dynamikk – spesielt i mellomtoneområdet. Jeg kan ikke få nok av dem!