Hvis jeg sa at du absolutt bør benytte sjansen hvis den oppstår, til å høre på noe som er ineffektivt, blir veldig varmt og ikke leverer all verdens effekt, ville du kanskje tenkt at det hadde klikket for meg.

Hvis jeg samtidig sa at det dreier seg om en rørforsterker, ville du trolig ristet på hodet og smilt overbærende. For at rørforsterkere er gammeldags – og avleggs teknologi, er noe ‘alle’ vet.

Likevel er det mange som sverger til vakuumrør. En teknologi som hører forrige århundre til, men som fremdeles brukes av mange forsterkerprodusenter, og stort sett ingen andre. 

Det er naturligvis gode grunner til at McIntosh, Audio Research, Jadis, Ayon og mange andre, bygger forsterkere med vakuumrør. Lyden. Først og fremst.

Det er den vesentligste grunnen til at man kan spasere inn i en oppegående hi-fi-butikk og lytte til en rørforsterker. Lyden. 

Den kan være vidt forskjellig fra forsterker til forsterker. Det kommer helt an på konstruksjonen, hvilke rør den bruker, hva konstruktøren ønsker å oppnå – og til sist hvilke høyttalere man bruker. 

Noen forsterkere lyder så behagelig at det grenser til anemisk. Andre igjen kan ha en strammere regi på musikken, og leverer åpnere og mer fokusert lyd, men ingen av dem er kjedelige å lytte til. Klart det, det finnes forsterkere uansett hva som er på innsiden, som har litt slappere bass og dempet diskant til fordel for en mer fremtredende mellomtone. Et kjennetegn mange forbinder med nettopp rørforsterkere. 

Dét kan ikke Octave V 70 SE beskyldes for. Da vi testet den i 2022, snudde den opp ned på alt vi trodde vi visste om rørforsterkere. Den er det motsatte av anemisk og ullen. Bassen går kjellerdyp, det er full kontroll selv når man spiller høyt, og lydbildet er fokusert, åpent og luftig. Høres mer ut som en moderne transistorforsterker, ikke sant?

Det er klart, det er ikke alle som kjøper en rørforsterker for at den skal lyde nesten som en transistorforsterker. Den magiske mellomtonegjengivelsen en virkelig god rørforsterker kan ha, er nettopp det mange er ute etter når de velger rør. Kanskje de vil ha litt romantisk varme strødd over lydbildet i tillegg. 

Da er en Octave V 70 SE neppe det rette valget, men Andreas Hofmann hos tyske Octave, har en løsning for de som synes en V 70 SE er for stram og korrekt:

En V 70 Class A, som har lavere effekt, blir mye varmere, og er langt mer ineffektiv enn en V 70 SE, eller en V 80 SE, som vi først trodde var en V 70 Class A fordi den lød som en.

I en klasse for seg

En V 70 Class A skiller seg fra en V 70 SE, og de fleste andre forsterkere, ved at den kjører utgangstrinnet i så kalt klasse A-drift. Den kortfattede forklaringen er at det sendes uavbrutt strøm til transistoren, eller i dette tilfellet vakuumrøret. Altså uten av/på-svitsjing av strømmen. Det gir lavere forvrengning enn i det mer vanlige klasse AB-prinsippet, som slår av strømmen for hver halvsvingning av signalet. 

En av ulempene med klasse A, er lavere effekt, men det har Octave løst med en push-pull-konfigurasjon med to KT120-rør per kanal. Det gir høyere effekt og et mer lineært og stabilt signal, med lavere harmonisk forvrengning. 

I en Octave V 70 Class A er den oppgitte effekten i 4 Ohm, 50 W per kanal. Det er temmelig mye til å være en forsterker som opererer i klasse A, selv i en push-pull-konfigurasjon.

I en V 80 SE som denne (se bildene), brukes fire KT150 rør som gir hele 120 w per kanal og enda bedre kontroll.

Black Box finnes i to størrelser, Black Box med fireganger kapasitet (10.990 NOK/10.900 SEK, 1170 EURO) og Super Black Box (27.490 NOK/27.000 SEK/3100 EURO) med 10 ganger kapasitet. Når man kobler til en Black Box blir forsterkeren både mer stabil på høyttalere med lav og veldig variabel impedans, og den får mer strøm til å kontrollere høyttaleren med.

Som med de fleste Octave-forsterkerne, kan man bytte ut en av de analoge inngangene, med en phono-modul med MM- eller MC-inngang. Da går man i tilfelle fra fem til fire linje- innganger, i tillegg til platespillerinngangen og en XLR-inngang for lydkilder med balanserte utganger. Det er også en hodetelefonutgang skjult mellom kabelterminalene på baksiden, og en utgang til for eksempel en subwoofer.

Dynamisk bias

Vakuumrør bruker noe som ligner styrestrøm og kalles bias. Vanligvis er den manuell, det vil si at man må skru bias-strømmen til korrekt nivå når rørene er varmet opp. Det kan man også gjøre her med en liten skrutrekker som stikkes i små hull i fronten. Men normalt passer forsterkeren selv på bias-strømmen, men det kan være nødvendig å sjekke og eventuelt justere den manuelt.

Bias sjekker man med de lysende LED-ene som står på rekke og rad, alle skal lyse grønt når alt er ok. Vri bryteren til høyre for displayet til Bias, for å få tilgang til bias-justering, og følg bruksanvisningen.

Ecomode

Forsterkeren er utstyrt med strømsparing, som man kan slår på med en vippebryter på baksiden. Med Ecomode aktivert slukker forsterkeren strømmen hvis det ikke er noe signal  etter 10 minutter for å spare rørene. Da trekker forsterkeren minimalt med strøm, men straks et signal oppdages, tenner rørene og i løpet av sekunder er forsterkeren klar.

Silkelyd med glød

Da jeg testet V 70 SE ble jeg slått av hvor annerledes den lød i forhold til hva jeg var vant til fra rørforsterkere. Den varme fyldige lyden jeg forventet fra forsterkeren, var rett og slett erstattet av stram regi med stålkontroll og et meget nøytralt lydbilde. Kjedelig vil noen si, men hver sin smak.

Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at denne utgaven, er laget for de som elsker rørforsterkere og helst vil ha den varme, fyldige klangen med den silkemyke mellomtoneklangen som de beste rørforsterkerne gjerne har.

Men her kombineres den varme gløden med et uvanlig kontrollert lydbilde. Hvor dynamikken spesielt i bassen, minner mer om SE-utgaven av V 70.

Den har i stedet mer av den organiske, nesten legato flyten i musikken som er så ørevennlig at all musikk lyder praktfullt naturlig ut av høyttalerne. På de små Audiovector R1 Arreté, hadde jeg ikke forventet så god kontroll på dypbassen. Man får med letthet med seg den laveste oktaven på et konsertklaver, selv på en så liten høyttaler. Klaverklangen høres tydeligere i rommet, og det er en uvanlig dybde i lydbildet.

Der en V 70 SE gjengir symbaler med en knivskarp letthet, får de samme tonene mer klang her. Jack DeJohnettes trommer på Butch & Butch, fra Keith Jarrets Up For It, lyder varmere og det er mer vekt i den lille stortrommen på opptaket. Kontrabassen til Gary Peacock står litt lengre frem i lydbildet, og jeg hører mer luft mellom utøverne på live-opptaket fra 2002.

Vokaler er gjerne den vanskeligste øvelsen. Der noen stemmer kan miste sin glød og dybde på enkelte forsterkere, fremstår de notorisk vanskelige sopranstemmene med varm, silkemyk glød, og selv Kathleen Battles kjølige sopran som Adina i Donizettis Kjærlighetseliksiren, får sårt tiltrengt klangdybde. Vokalen til hennes motspiller, Luciano Pavarotti som Nemorino, kan noen ganger lyde hard, forsert, men ikke her. Med Octave-forsterkeren på et par Sonus faber Olympica, får opptaket fra 1989 nytt liv, og vokalen den dybden den fortjener. Koret og orkesteret til The Met, under James Levines ledelse, får stort spillerom her og den tilførte varmen i lydbildet, frarøver ikke musikken noe av dens detaljer eller klangnyanser.

Jeg bruker ofte Al Jarreaus Cold Duck som eksempel på et opptak, som fort kan lyde skarpt i diskanten. Her glattes hardheten ut og her også, merker jeg av det gløder mer av vokalen. Det samme skjer på Accentuate The Positive fra samme album. Forsterkeren har total kontroll på dynamikken, og det er ingen ting som lyder hardt eller skarpt, selv når jeg spiller høyt. 

Da jeg testet V 70 SE savnet jeg litt varmere klaverklang, og litt mer fylde på vokaler, det ønsket er oppfylt til gangs på V 80 SE. Som gir Steinway-klaveret til Keith Jarrett den klangbunnen og varmen jeg liker, og vokaler mer dybde og glød. Mer musikalitet, vil noen si.

Octave-forsterkeren plasserer seg i en eksklusiv klasse med svært gode integrerte high-end-forsterkere. McIntosh MA9000 for eksempel, som har tre ganger så mange innganger, DAC, platespillerinngang og uendelig med krefter. Den superoppløste og svært fleksible Ayre EX-8, koster omtrent det samme, men ingen av dem skaper helt den samme organiske og samtidig luftige flyten i musikken som kjennetegner Octave V 80 SE.

Konklusjon

Den integrerte rørforsterkeren bringer noe ekstra til musikken, som ikke alle forsterkere fikser. Med en Octave V 80 SE får man ikke verdens kraftigste, eller mest avanserte forsterker med alt mulig innebygget. Man får i stedet et instrument for musikkgjengivelse som bedre enn de fleste, er i stand til å gir musikken den naturlige gløden og nerven, som man kan oppleve på en (akustisk) konsert. Octave  V 80 SE er forsterkeren for de som foretrekker at musikken har mer av den behagelige varme gløden mange forbinder med rørforsterkere.