Anmeldelse: Guillermo del Toro’s Pinocchio

Guillermo del Toros versjon av klassikeren Pinocchio er faktisk den andre filmen om den italienske tregutten med den lange lyve-nesen i år.

Tidligere i høst kom Walt Disney med sin første live action-filmversjon av eventyrklassikeren, Pinocchio, med Tom Hanks i hovedrollen som Geppetto. Regien stod Robert Zemeckis for. Et lett forglemmelig, og høyst unødvendig film.

I motsetning til Zemeckis film, så tilfører det visuelle geniet, mexicanske Guillermo del Toro så visst noe nytt, frisk, og mørkt, til fortellingen. Til dags dato den vakreste og mest blendende utgaven av Pinocchio, men også betydelig mørkere til sinns og skinn.

 

Til basis for alle filmene ligger italieneren Carlo Collodis roman Le avventure di Pinocchio (1883). Historien tar for seg den ensomme, toskanske treskjæreren Geppetto (David Bradley, Game of Thrones), som etter den tragiske bortgangen av sin ekte sønn, Carlo, så sterkt ønsker seg en virkelig sønn at skogfeen innfrir drømmen, og gir liv til tredukken Pinocchio (Gregory Mann).

En tredukke han en regntung aften, forfyllet av sprit og fortvilelse, skar ut av et nærliggende furutre – med på lasset fulgte den vise gresshoppen Cricket (Ewan McGregor)

Men tregutten er uten livserfaring, påståelig, naiv, tverr og sta. Og, til tross for sin oppegående gresshoppe-venn, lar han seg lett lede ut i fristelse og moralsk forfall – på jakt etter berømmelse og raske penger. Til sin Geppettos store fortvilelse, og delvis skam.

Djevelen i forkledning i denne filmen er den omreisende karnevals-sjarlatanen grev Volpe (Christoph Waltz), som lokker/tvinger den godtroende unggutten til et bekymringsfritt liv på landeveien. Selvsagt leder den brede veien ut i fristelse/begjær og bedervende forfall.

I Collodis roman serverte han da også en ganske så mørk og skummel historie – ikke minst med en klar moralsk rød tråd, der det går deg ille om du lyver, lar deg lede ut på ville veier; elementer som så absolutt var til stede i Disneys fantastiske animasjonsfilm (1940), men som nå får en mer sentral plass.

I tillegg har del Toro satt handlingen til mellomkrigstiden, med fremveksten av fascismen i det italienske samfunnet og en truende krig i horisonten. Noe som tilfører historien ytterligere aktualitet og setter handlingen i en større kontekst. Virkelig fornøyelig hvordan han harselerer med lille, selvhøytidelige Mussolini.

I enda større grad enn i tidligere filmer, sågar som i Matteo Garrones 2019-versjon, så portretteres Pinocchio her som en fremmed, nærmest utstøtt og foraktet av samfunnet rundt ham. Han er annerledes og får tyn for det. Også hans «far», og hans emosjonelle berg-og-dalbane, står sentralt i historien. Det er hans sorg og raseri som bragte liv i tregutten, som nå strever med å leve opp til Geppettos høye standard, i form av den avdøde sønnens liv og levnet.

Teknisk er filmen et slående mesterverk, der del Toro rendyrker mulighetene stop-motion-teknikken byr på. Han gir stive dukker, ofte i herlig outrerte utforminger, ektefølt liv – noe som jo bringer oss rett til røttene av Pinocchio-historien.

Kulissene, detaljrikdommen og lyset hensetter oss til tidligere mesterverk fra del Toro, som Pans labyrint, Crimson Peak og The Shape of Water. Regissøren er opptatt (besatt?) av det stygg-vakre, og drar oss inn i den fascinerende miksen mellom grøsser- og fantasiverdenen. I Pinocchio har han perfeksjonert sin pasjon, og det vises! Eneste vi finner å trekke for er sangnumrene, som ofte blir litt halvhjertet intetsigende, og som heller ikke tilfører historien noe særlig.

Så kommer, til slutt, det store spørsmålet, er del Toros versjon bedre enn Disneys filmklassiker fra 1940? Nei, ikke bedre, men definitivt annerledes. Begge filmene rangerer vi til 6 stjerner.

Guillermo del Toro’s Pinocchio hadde Netflix-premiere den 9. desember. Strøm den nå!