Anmeldelse: Amsterdam

Sjelden har et så vanvittig talentfullt ensemble levert et så ufullstendig, kraftig frustrerende, produkt!

Ordet for regissør på engelsk, «director», utgår fra det anglo-franske ordet «directour». Oxford-ordboken har følgende definisjon av ordet: «set straight, arrange, give a particular direction to, to direct, to guide, keep straight». Nå er riktignok Amsterdam filmet under covid-restriksjoner, så vi aner at regissøren, David O. Russell, muligens har utført sin «direksjon» via Zoom…

For er det noe Amsterdam minner om, så er det våryre kalver som slippes ut på sommerbeite, fullstendig ukontrollerte, viltre og retningsløse.

Vi mener, se på denne rollelisten!: Christian Bale, Margot Robbie, John D. Washington, Andrea Riseborough, Michael Shannon, Mike Myers, Taylor Swift, Zoe Saldaña, Rami Malek, Robert De Niro og Chris Rock. Riktignok har Russell vært en relativt ujevn regissør, men på CV-en har da vitterlig mannen knallsterke filmer som The Fighter, Silver Linings Playbook og stekt fornøyelig American Hustle. Så hvordan i all verden kunne det gå så galt med Amsterdam?

Intensjonen bak virker å være å få frem at makt korrumperer, og at folket i et demokrati ikke kan ta sitt folkestyre for gitt. Det finnes elitistiske, maktsterke, grupper som er villig til å kaste demokratiets spilleregler på båten, om de ser seg tjent med det. Med dette som bakteppet flettes inn virkelige hendelser fra 1930-tallets USA; og ser man bak plottet, så forsøker Russell (som i tillegg til å sitte i registolen, også har skrevet fimmanuset) å trekke noen tråder til dagens korrumperte politiske situasjon i USA, med den stadig tilbakevendende trusselen om Trump-fascisme.

 

Vi starter i New York anno 1933 der krigsbrødreduoen bestående av legen Bert Berendsen (Christian Bale) og advokatluringen Harold Woodman (John D. Washington) assisterer klienter litt ned på rangstigen.

Begge kom hardt skadet fra brutale kamper i Frankrike under første verdenskrig, og nå har Berendsen spesialisert seg på å fikse krigsskadene til veteraner. På si driver han sitt høyst private, eksperimentelle farmasi, som dyrker frem smertestillende vindundermedisin. Med alt fra politimenn til herrer høyt på strå på kundelisten.

I det datteren (Taylor Swift) til milliardæren Meekins hyrer inn radarparet for å avdekke et eventuelt drap (?) på sin far, går det i bratt nedoverbakke – og de ender selv opp jaget av politiet.

Herifra gjør vi så et eklatant hopp tilbake til slagmarken på de franske sletter under første verdenskrig, i det livsvarig vennskap dannes, og soldater slaktes ned som fluer. De heldig overlever, dog hardt skadet og vansiret. På sykestuen havner Berendsen og Woodman på samme sengepost, og lar seg strakt fascinere av den noget outrerte, enigmatiske sykepleiersken Valerie Voze (Margot Robbie).

Her skifter Amsterdam fullstendig tempo, og blir et tilbakeblikk på ungt vennskap, forelskelse og en vaudeville tilværelse i Amsterdams bohemstørk etter krigen. Valerie dyrker sin kunst, mens mennene danser etter hennes pipe – inntil pipen brått stilner. Fascinerende nok er dette segmentet filmens sterkeste.

Med yndige Valerie ute av bildet, er vi igjen tilbake til 1930-tallets USA, i en mellomkrigstid fortsatt preget av Den store depresjonen, klasseskille og rasemotsetninger. Her, bokstavelig talt, roter Berendsen og Woodman rundt, forsøker å avdekke en dulgt konspirasjon, søker å komme til bunns i et uoppklart drap, der de antar at kaksen Tom Voze (Rami Malek) innehar en nøkkelrolle; det hele mens Berendsens svigerfamilie fra Helvete fortsetter å plage ham, og to CIA-agenter ønsker å rekruttere dem – noe uklart av hvilken grunn.

Og uklart er vel, dessverre, stikkordet her. For hverken karakterene, plottet eller regissøren er visst helt enige om filmens retning, eller genre!

Skal det være krim, satirisk komedie eller bitter samfunnsanalyse av korrumperte politikere og elitens fascistiske tendenser? Det mine damer og herrer, er det nok ikke bare undertegnede som lurer på, for her spriker staurene i alle retninger.

Russell klarer åpenbart ikke å bestemme seg, samtidig har han denne gangen heller ikke evnet å «kill his darlings», slik at filmen i perioder fremstår unødvendig langtekkelig og dørgende kjedelig.

Selv en sedvanlig god Rober De Niro, makter ikke i sluttakten hverken å samle trådene eller løfte intensiteten i Amsterdam nevneverdig. Vi blir forklart at manuset er, svært løselig, basert på reelle planer om coup d’état, kalt «The Wall Street Putsch»; med en amerikansk general i sentrum for finanskaksers kupplan mot president Roosevelt.

Bare så synd at hovedplottet forsvinner i Russells overflødighetshorn av biroller, bihistorier og forvirrende/retningsløse regi. Man skulle tro at et såpass stort prosjekt, med så mange toppfolk både foran og bak kamera kunne stagge den villfarne mannen, og i det minste skaffe ham en habil klipper?

Filmens sterkeste kort er fremragende skuespill fra, ikke minst, Christian Bale, og herlig, nydelig timet, samspill mellom Bale, Robbie og Washington. Tidskoloritten sitter som et skudd, og foto til Emmanuel Lubezki er til å bli forelsket i!

Utrolig nok står selve hovedplottet nærmest i veien for en god historie, som drukner i kaos og alt for mange baller i luften. Det er noe å tenke på for Russell, i det han faktisk ønsker å få frem (tror vi da…) at USAs demokrati også i dag er klassifisert som under «Kode rød!», eksemplifisert med den Trump-støttende stormingen av Kongressen i fjor.

Amsterdam er faktisk slettes ingen dårlig, virkelig kalkun av en film; det er nettopp dét som er så frustrerende. Filmen oser av kvaliteter, men det hele er så eklatant middelmådig, og kaotisk, gjennomført. Som helhet faller prosjektet sammen, og fortjener ikke mer enn 3 yderst svake stjerner.

Amsterdam hadde premiere på Disney+ den 14. desember. Se den om du ikke kan få nok av Christian Bale og Margot Robbie.