: Pentax MX-1

Man må unnskylde Pentax litt. De har vært travelt opptatt med å forbedre sine speilreflekskameraer, eierskifter og en artig, men pussig satsning på kameraer i hybridsegmentet. Men nå er de endelig klare med sin første såkalte proffkompakt. Et stilrent kamera i lakkert messing, som har meget gode forutsetninger til å hamle opp med tilsvarende modeller fra Canon og Nikon.

Som Leica D-Lux 6 på de foregående sidene, er Pentax MX-1 et avansert kamera myntet på entusiaster som gjerne tar med seg et kompaktkamera, men forlanger full fotografisk kontroll og høy bildekvalitet. Man skal kunne lagre bildene som råfiler for etterbehandling i Adobe Lightroom, Photoshop, eller Aperture. Og før det skal kameraet ha gitt fotografen de beste forutsetninger for å lykkes med bildene.

Massiv kameraklump
Utgangspunktet er det beste. Mye tyder nemlig på at MX-1 deler optikk og bildebrikke med Olympus XZ-2. Altså sylskarp zoom på 28-112mm med meget god lysstyrke på f/1,8-2,5. Kombinert med en 12 megapiksler CMOS bildebrikke av den bakbelyste typen (= bedre lysfølsomhet), smaker det absolutt av fugl her. Men kamerahuset kledd i gummiert overflate, er definitivt Pentax egen design. Topp og bunnplatene er laget i solid, lakkert messing, og formspråket mer enn hinter til Pentax klassiske, Spotmatic, MX og K1000 speilreflekskameraer.

Med vippbar skjerm og et innstillingsratt er det solide kameraet en fryd å bruke. Selv uten håndgrep. Det enste jeg savner er Olympus innstillingshjul rundt objektivet, som i det minste kunne gitt meg blendervalg, og så er det fysisk plass til en blitssko. I stedet får man bare en oppfellbar blits. Men MX-1 har en annet  nyttig funksjon i eksponeringskompensasjon, som praktisk nok er plassert på et hjul ved siden av programhjulet på toppen.

Eiere av Pentax digitale speilreflekser, vil umiddelbart kjenne seg igjen i skjermmenyene. Som inneholder mange av de samme innstillingsmulighetene.

Bildekvalitet
Selv med mange andre kameraer å velge blant, tok jeg ofte med MX-1, selv bare for en kort tur. Det var ikke bare designen og den tillitvekkende kvaliteten som tiltalte meg. Med bildene fra Olympus XZ-2 fremdeles på harddisken, og Leica D-Lux 6 i den andre lommen, var jeg nysgjerrig på å sammenligne bildekvaliteten.

Pentax-kameraet klarte seg bra. Akkurat som på LX7, D-Lux 6 og XZ-2, begynner bildestøyen ved 1600 ISO, og øker. Ved 6400 er det mye synlig bildestøy, derfra og opp vil jeg karakterisere den som skjemmende. Fargebalansen på jpeg-filer er ikke helt nøytral, med en overvekt av rødt og blått, som kan gi et lite kledelig fargestikk i hudtoner. Bortsett fra det, er det meste veldig bra på MX-1. Objektivet er minst like skarpt som på Panasonic og Leicas modeller, men det er mindre fortegning her på vidvinkel. Det gir sylskarpe, godt detaljerte bilder med høy kontrast og med den gode lysstyrken, behøver man ikke bruke høye ISO-verdier i lite lys. Man blender heller opp til større lysåpning.

Konklusjon
Pentax gjør en svært vellykket debut i denne klassen med MX-1. I likhet med de beste proffkompaktene, leverer det mye høyere bildekvalitet enn de fleste vanlige kompaktkameraer klarer. Avvikene i fargebalanse kan man lett kompensere for, verre er det å kompensere for manglende blitssko, og fraværet av et ekstra innstillingshjul. Enten rundt objektivet, eller foran på kameraet. Men selv med lav skuddtakt og treg lagring i tillegg, er MX-1 et tiltalende kamera å bruke. Kvaliteten er upåklagelig, prisen konkurransedyktig, og bildekvaliteten høy. Hva mer kan man forlange.