Liker du det lille ekstra kommer du trolig til å le fornøyd når du åpner dine UrBeats. Stilig, gjennomtenkt og ryddig. Her finnes en liten plastlomme som inneholder tre ekstra ørepropper i ulike størrelser, samt en liten oppbevaringsveske som ser ut som en gammel pengepung. Ledningen er selvfølgelig flat, en gave fra oven for alle som er lei av trøbbel med ledningene. Da jeg testet Power Beats i nummer 5-2012 klaget jeg på den plastaktige og skranglete mikrofonen/betjeningen, og det samme gjør jeg nå. Minuspoeng. Pent hvite med rød logo og like rød ledning gjør at disse hodetelefonene kanskje ikke passer til findressen på jobben, om du ikke liker å skille deg ut. Selv om S1 fra Philips var strået hvassere føles kvaliteten gedigen. Ledningen sitter med et stødig grep i 3,5-kontakten, og jeg er ikke det minste urolig for at den skal gå i stykker med det første. Samme sak gjelder der ledningen sitter fast i selve hodetelefonene.

Lyden
Vivaldis Våren føles dempet, og jeg savner nyanser i det øvre mellomregisteret. De dypere tonene er det ingen feil på og man kan føle det ned i magen, men hvor er rommet, luftigheten og overflaten til stemmer og instrumenter? Det er ingen visesanger eller klassisk komponist som har satt sitt navn på denne hodetelefonen nei. Jeg byr på Skynyrd Nation, en låt jeg husker at Power Beats elsket, og her leveres tung, kraftig og dyp bass, men med litt mer enn ønskelig i mellomregisteret og oppover. Dessverre.

Konklusjon
UrBeats er testens dyreste hodetelefon og iøynefallende uten at det blir for mye. Den oser dessuten kvalitet, og det eneste som fortsatt forstyrrer meg er den skranglete mikrofonen/betjeningen. Andre Romelle Young, unnskyld, Dr Dre er en rap artist, ikke visemusiker, og det speiler seg ikke helt uventet i lyden. Mellomregisteret og diskant holdes tilbake for en tung, kraftig og dyp bass, og er det det du vil ha så kjøp deg et par UrBeats – hvis ikke anbefaler jeg at du avstår. Den høye prisen i forhold til lydkvaliteten trekker ned totalkarakteren.

Også i denne testen: