Dessverre er det meste ved denne hodetelefonen plastaktig og man får ikke riktig den wow-følelsen man kunne ønske seg. Selv om ledningen er flat er den både tynn og smal, og gjør at den lett floker seg og føles skjør. Den har også en irriterende evne til å vri seg. Akkurat som hos Denon har man valgt melkehvite ørepropper, og kombinasjonen svart, hvit, sølv og melkehvit blir liksom litt vel mye. I pakken finnes et hardt etui, selv det i plast, til oppbevaring samt fire ekstra par melkehvite propper. Du får også med et par svarte i et skumlignende materiale som er betydelig mer behagelig for ørene og som reduserer lydlekkasjen ut og inn. Velger du å bytte til disse svarte proppene blir utseende mer homogent.

Lyden
Det er ingen direkte feil på lyden, men den er dempet, hard og uengasjerende. Fiolinene i Våren kommer ikke til sin rett, og Mikael Wiehe føles trøtt og sliten. Bassen, som er tenkt å sparke i gang i vers nummer to av ”Den jag kunde va” savner trøkk. Jeg fortsetter med Everything, en låt som pleier å få ørene mine til å le. Bublé har en varm, myk og sensuell stemme, noe som dessverre ikke kommer frem med disse hodetelefonene. Jeg trykker skumproppene hardt inn i ørene og gir hodetelefonen en siste sjanse. Bassen blir tydeligere og kanskje fremtrer tonene i det øvre mellomregisteret noe mer, men det er dessverre ikke tilstrekkelig for å havne i toppen blant hodetelefonene i denne prisklassen.

Konklusjon
Ultimate ears 400vi er en bekvem hodetelefon, men selv om den ikke er den dyreste i testen er den heller ikke den billigste, noe som gjør at man forventer seg både bedre kvalitet og bedre lydopplevelse. Det er ikke så lett å sette fingeren på hva som savnes i lydbildet, men jeg vil kalle det spilleglede, engasjement og følelse. Bassen savner trøkk, mellomregisteret (hvor en stor del av stemmenes register ligger) er hardt og diskanten blir aldri så åpen og luftig som man kan ønske seg. Dette er ikke ultimat om du spør meg.

Også i denne testen: