TEST: FiiO K9 Pro ESS

Et par gode hodetelefoner trenger en forsterker som kan drive dem. Jeg snakker ikke nå om budsjettklokker til en tusenlapp, for der kommer du langt med hodetelefonutgangen på din eksisterende forsterker, og til og med få akseptabel kvalitet fra utgangen på en Macbook.

Men dyrere hodetelefoner fortjener noe bedre. Da vil du nemlig fort merke at de enten ikke kan drives høyt og kraftig nok, eller du får ikke den lydkvaliteten du føler du betalte for. Grunnen er at lydkilden – og ikke minst hodetelefonforsterkeren – ikke holder høy nok kvalitet.

High-end krever high-end

Dyrere hodetelefoner, og da snakker jeg typisk de til 5-6000 kroner og oppover, krever en skikkelig hodetelefonforsterker for å låte på sitt beste. Du vil nok også bli overrasket over hvor mye bedre et par billigere klokker kan låte med en skikkelig forsterker, men det ville vært litt merkelig å bruke over elleve tusen kroner for FiiO K9 Pro ESS, om planen er å koble den til et par klokker til et par tusenlapper. Så la oss holde oss til premiumklassen her.

Doble DAC-er

Ombord i FiiO K9 Pro ESS finner du to parallellkoblede DAC-chiper av typen ES9038PRO, som er flaggskipet til ESS. De er begge åttekanals DAC-er, men tanken er at hvis man sammenslår kanalene, så senker man støygulvet. I dette tilfellet kan man senke støygulvet fra allerede lave -132 dB, til nesten ikke-eksisterende -140 dB.

Originalutgaven av FiiO K9 Pro brukte DAC-er fra AKM, men etter DAC-fabrikken brant ned har FiiO, som så mange andre produsenter, skiftet leverandør. ESS er for mange da det foretrukne valget.

Separat digital og analog del

Strømforsyningen er lineær og med ringkjernetrafo. Ingen Klasse D her i gården. Dessuten har den digitale og analoge delen fått hver sin strømforsyning, og er ellers separert fra hverandre i kretsutlegget, for minst mulig innbyrdes elektromagnetisk påvirkning.

Kraftig forsterker

Har du et par 32 ohms hodetelefoner og kobler dem balansert med 4-pins XLR eller 4,4 mm Pentaconn-kontakt, så kan K9 Pro ESS by på 2,1 watt før den går i hørbar forvrengning. Det er mye mer enn de fleste trenger, med tanke på at de fleste hodetelefoner har en følsomhet på rundt 100 dB med én milliwatt. Noe som igjen gir et lydtrykk på rundt 120 dB med én watt forsterkerkraft!

Rikelig med tilkoblinger

Om du er som meg, og ønsker å kunne koble til mange forskjellige lydkilder, så har FiiO tenkt på det meste. Datamaskinen kan kobles til USB-B-inngangen, da får du inntil 384 kHz oppløsning. Denne kan også dekode MQA-filer direkte, og dermed gi høyoppløst lyd fra blant annet Tidal.

Andre lydkilder kan kobles til med koaksial eller optisk digitalinngang, og ønsker du å kunne strømme musikk trådløst fra mobilen, så sitter det jommen meg en Bluetooth-mottaker der også. Denne støtter AAC for iPhone-brukere, mens de med Android-telefon kan fråtse seg i både LDAC og aptX HD, og dermed nyte en lydgjengivelse ganske tett opp mot ekte «CD-kvalitet». Det finnes også en analog linjeinngang, hvor du for eksempel kan koble til en platespiller. Det kan hende du trenger en phonoforsterker i tillegg, det kommer an på platespilleren.

Utganger til alle hodetelefoner

Nesten uansett hva slags kabel du har til dine hodetelefoner, får du koblet dem til her (men ikke elektrostater). K9 Pro ESS har både 6,3 mm ubalansert utgang (3,5 mm-plugger kan brukes med overgang), i tillegg til både 4,4 mm og 4-pins XLR balanserte utganger. Det som da mangler er 2,5 mm balansert og doble 3-pins XLR-utganger. Men det er så sært, at de færreste trenger det. Da ville jeg heller kjøpt en ny kabel til hodetelefonene.

Variabel og låst linje ut

Hvis du vil inkludere FiiO-forsterkeren i et hi-fi-anlegg, kan du glede deg over at K9 Pro ESS også fungerer som en forforsterker. Den har både ubalansert RCA ut, i tillegg til balansert XLR. Da er det litt dumt den ikke i tillegg kan styres med fjernkontroll. Den kan også settes til ren linje ut, og fungere som en DAC til en integrert forsterker.

Masse kraft, masse gøy

Jeg har faktisk hatt FiiO-forsterkeren på lån siden før jeg gikk ut i sommerferie i juni, så jeg har hatt god tid til å teste den ut skikkelig. I perioden har jeg hatt inne både T+A HA 200, Burson Soloist 3X Grand Tourer (test kommer) og dessuten McIntosh MHA200 (test kommer). I tillegg har jeg mine egne Sennheiser HDV 820 og Auralic Taurus, så jeg har med andre ord hatt godt grunnlag for å kunne si noe om nøyaktig hvor på lista FiiO-forsterkeren ligger.

Det aller første man registrerer er den gode kontrollen forsterkeren har på hodetelefonene. Man ville ikke her gjettet på at de planmagnetiske Audeze LCD-5 hadde så lav impedans som 14 ohm, for akkurat det gjør dem litt vriene for mange forsterkere. Har forsterkeren for høy utgangsimpedans, vil det resultere i en innesluttet diskant og dessuten høy forvrengning. Men FiiO-forsterkeren driver dem som om den ikke skulle gjort annet, med meget god musikalitet og hvor veldig mye av magien i mellomtonen kommer frem.

Den fine poplåta Sing av Anna of the North, spilt fra Roon på min Macbook Pro og koblet til USB-B-inngangen, får frem stemmen som bare det, og hvert anslag av gitarstrengene er tindrende klart. Strykerarrangementet i bakgrunnen kan man fort glemme er der, men det er nesten umulig her.

Til sammenligning er den tre ganger dyrere rørforsterkeren McIntosh MHA200 et sammensurium av forvrengningsgrøt i samlag med disse hodetelefonene.

Står fint på egne bein

Anne-Sophie Mutters tolking av Clara Shumanns Piano Trio i G moll låter nydelig, både med LCD-5 men også med HiFiMAN Arya, som har en noe slankere mellomtone men som samtidig låter mykere og luftigere. Med Sennheiser HD 800S trekkes lydbildet lenger utover på sidene, og åpner seg i dimensjonene. Som er nettopp styrken til disse hodetelefonene.

Med Sony MDR-Z1R får jeg den tyngden og slagkraften i bassen jeg vet de kan levere, og det er i det hele tatt ingenting jeg savner. K9 Pro ESS er med andre ord en fabelaktig alt-i-ett-boks, som driver alle dine hodetelefoner med respekten de fortjener.

Utfordrer dyrere konkurrenter

Jeg husker jeg var ganske begeistret for Pioneer U-05 i sin tid. Og selv om den fortsatt står seg fint, er den ikke i liga med FiiO-forsterkeren.

RME ADI-2 DAC er også et varp til omtrent samme pris. Den er en fabelaktig DAC og kan også funke som forforsterker, og har dessuten fjernkontroll – i motsetning til FiiO. Her kan du også stille på ulike filterinnstillinger og den har også parametrisk EQ, som du får oversikt over i et display i fronten. FiiO-forsterkeren er mer minimalistisk, og har ikke engang tonekontroll.

Dersom du bruker RME-DAC-en uten å gjøre justeringer i det hele tatt, mener jeg FiiO er enda litt bedre, og ikke minst kraftigere. Jeg har ikke testet begge ved siden av hverandre, så ta det med en liten klype salt. Men RME er først og fremst en DAC og sekundært en hodetelefonforsterker, og støtter derfor ikke balanserte kabler.

Senheiser HDV 820 er dobbelt så dyr som FiiO, og den låter nok noe renere i toppen. Men den forsvarer rett og slett ikke prisforskjellen.

Burson Soloist 3X Grand Tourer slår FiiO-forsterkeren ganske greit, for det første er den mye kraftigere, og den har en forførerisk varme i mellomtonen som er rett og slett vanedannende. Men så koster den også 30.000 kroner, og har ikke innebygd DAC. Det må du dermed kjøpe ved siden av, noe du ikke trenger her.

Av samme grunn er det også urettferdig å sammenligne med Auralic Taurus, som til ca 20.000 kroner også mangler DAC. Den er også en god del kraftigere enn FiiO-en, og også enda litt bedre. Men det skulle da også bare mangle. Men FiiO lar seg slettes ikke pille på nesen i dette laget, dermed er den intet mindre enn et varp til denne prisen.

Konklusjon

FiiO K9 Pro er en flott hodetelefonforsterker, som både tar seg flott ut på skrivebordet, og som driver så å si alt av hodetelefoner med overbevisning. Den har innebygd DAC med inngang for de fleste lydkilder. Analoge inn- og utganger har den også, og kan brukes som både hodetelefonforsterker, forforsterker og DAC i et hi-fi-anlegg.

Lydmessig har den kraft nok til å holde glimrende kontroll på de tyngste bassrytmer, samtidig som den holder fokus på det som foregår i mellomtonen. Den er oppløst i tonene og tryller det musikalske ut av ethvert verk. Hodetelefonene får i stor grad lov å bestemme lydbildet, mens forsterkeren står for kontrollen. Og oppløsningen. Antakelig den beste vi har hørt i sin prisklasse.