: Sonus Faber Venere 1.5

Italienske Sonus Faber var lenge synonymt med høyttalerkonstruktøren Franco Serblin, som bygde høyttalere i det som han selv betegner som den italienske musikkinstrumenttradisjonen med nøye utvalgte tresorter som skulle være en aktiv del av lyddesignen. For noen år siden gikk Serblin over i pensjonistenes rekker og solgte firmaet, men falt ikke til ro med dette, og startet i stedet det supereksklusive høyttalermerket Ktema. Sonus Faber ble solgt til Fine Sounds Group, et firma som også blant annet har Audio Research og nå senest også McIntosh under sin kappe.

Hans avløser på konstruksjonssiden arbeidet i flere år parallelt med Serblin. Den nye generasjonens høyttalere fra Sonus Faber drar således nytte av firmaets historie, men tar også steget videre inn i de moderne høyttalerkonstruksjonstanker.

Venere
– er den siste høyttalerserien fra firmaet. Og selv om Venere er konstruert i Italia bygges den som så mange andre europeiske høyttalere i Kina, men på en ny fabrikk som bare har Venere på programmet. Enn så lenge er det tre modeller i serien (en stativhøyttaler, en gulvmodell og en senterhøyttaler), men ytterligere en gulv- og en stativmodell er på gang, pluss en vegghøyttaler. Vi har her sett nærmere på den minste modellen, stativhøyttaleren Venere 1.5. Utseendemessig er den inspirert av toppmodellen Aida med en form som en harpe. Det skal gi fordeler når det gjelder resonansdemping og forhindre stående bølger inne i kabinettet. Man sier at baksiden er ”aerodynamisk utformet” for å gjøre høyttalerne lettere å plassere nær en bakvegg. Her sitter også en snedig utformet bi-wiring-terminal av god kvalitet.

På fronten finner vi et bass/mellomregisterelement på 15 cm og en 29 mm silkedome. Begge har fått en salgs waveguide, og begge angis å være av egen design. Delingsfrekvensen angis til 2 kHz. Dessuten sitter det her en fremadrettet bassrefleksport i form av en 10,5 cm bred centimeterhøy spalte. Toppen på høyttaleren er skrått konstruert, noe som gir hele høyttaleren et elegant, men ganske spesielt utseende.

Stativet, som kan kjøpes separat, har en fot av herdet glass og to slanke ben av stål som høyttaleren skrus fast i. Ser man rent estetisk på det, kunne hele skapelsen vært en desimeter lavere for at utseende skulle ha vært mer harmonisk å se på. Personlig ville jeg nok foretrukket dette, kanskje det til og med hadde vært en liten fordel også lydmessig. Men, det er jo vanskelig å vite uten å ha lyttet gjennom alternativene.

Bass eller bass?
De seneste konstruksjonene fra Sonus Faber har generelt fått et positivt tilskudd av kropp og energi sammenlignet med de gamle modellene. Det er akkurat som om de spiller med større spilleglede enn Sonus Faber historisk sett har gjort. Dette er også tilfellet med Venere 1.5, som har en rapp og åpen gjengivelse med mange detaljer og et stort og veldefinert lydbilde.

Som så ofte med stativhøyttalere, eller ”bokhyllehøyttalere” som det ofte kalles, til tross for at en bokhylle kanskje er et av de verste stedene man kan plassere en høyttaler, er det bassen som er ankepunktet. Den som bare har fått lov til å høre Venere 1.5 tilfeldig oppstilt kan lett forledes til å tro at den er litt vek i de nedre regionene.

Men, mye kan justeres med plasseringen. Takket være kabinettets utforming kan man plassere høyttaleren nær bakveggen, noe som gir et krafttilskudd til bassen. Sårt tiltrengt for en del av de potensielle kundene til en høyttaler i denne prisklassen. Kunder som ofte fokuserer litt for mye på enkelte individuelle parametere enn på totalopplevelsen, om jeg får lufte mine generaliserende fordommer en smule.

Fin balanse
Selv synes jeg at Venere 1.5, skikkelig oppstilt, har en for prisklassen virkelig fin balanse mellom kraft, pondus og detaljer, noe som til min store overraskelse gjør at høyttaleren også fungerer overraskende bra til moderne listepopmusikk med den produksjonsfilosofien som nå engang råder i dag. Det hadde jeg ikke forventet med en følsomhet på 85 dB og en nedre frekvens på 50 Hz.

Eleganse og substans skrev jeg i ingressen, og det er jo akkurat det som er kjernen i gjengivelsen. Den har litt av den musikalske aura som en god høyttaler skal ha for å kunne gi en god lytteopplevelse. Med aura mener jeg da at man får en følelse av at høyttalerne har en åpenbar innsikt i hvordan de skal yte forskjellig musikkmateriale den beste rettferdighet, uansett hva man mater de med.

Og vi snakker tross alt om overkommelig pris. Akkurat som med den lille Toy for et par år siden, viser Sonus Faber at de også kan kunsten med å gå ned i både pris og størrelse, og likevel få en høyttaler som kan gi opplevelser som lett overstiger prisrammen.

En del av vår oppgave i forbindelse med våre tester er å peke på de produktene som skiller seg ut i mengden og gir skikkelig verdi for pengene. Her er ytterligere en av de utvalgte. Ut og lytte!