Anmeldelse: Elvis

Elvis Aaron Presley ble født i Tupelo, Mississippi i 1935. Allerede i 1977 (kun 42 år gammel) takket «Kongen» for seg, da han døde under tragiske omstendigheter på sitt elskede Graceland.

Etter gjennombruddet i 1956, frem til sin død endret han musikkindustrien fundamentalt og solgte flere album (og merchandise!) enn noen andre har gjort. Samtidig la han grunnlaget for de store konsertene, som dagens artister i stor grad lever av. På toppen av det hele, i tillegg til musikken, var Elvis et populærkulturelt fenomen, som opplevde en persondyrkelse og kjendisstatus helt uten historisk sidestykke.

 

Den australske, smått eksentriske, regissøren Baz Luhrmann står bak storfilmer som Romeo & Juliet, Moulin Rouge, Australia og The Great Gatsby. Med Elvis får vi hans versjon av livet til tidenes største rockestjerne: The King.

Elvis er så visst ikke den første filmen om Kongen, men med Luhrmann bak roret tilfører han den outrerte rockestjernen den perfekt flamboyante krydderblandingen – og serverer oss et fyrverkeri av en film, basert på en av tidenes mest fascinerende livshistorier.

Det er et mektig ambisiøst prosjekt Luhrmann har satt seg fore; på to timer og 40 minutter skal han komprimere den mangfoldige og utrolige livsreisen fra Elvis trådde sine tenåringssko i Tupelo og Memphis musikkbuler, via Sun Records, til konserthysteri, rosa Cadillac-er, filmflopper, dop og ekstravagante konserter i Syndens by, Las Vegas.

Den røde tråden er den unge rockerens komplekse forholde til lurendreieren av en manager, oberst Tom Parker (Tom Hanks), som både ble en farsfigur, promotør og økonomisk sjef for den uerfarne artisten. I Luhrmanns film er det ikke tvil om at Parker er den store, tvers igjennom kyniske, Skurken.

Hovedrollen bekles av Austin Butler (Once Upon a Time… in Hollywood), som både vrikker, snøvler og synger som Kongen! I utgangspunktet ikke et åpenbart valg, men du verden hvor 31-åringen leverer varene. Butler har tatt Presleys karisma, usikkerhet, sårbarhet, stjernekraft, kroppsspråk og mimikk på kornet. På scenen gjenskaper han legendens utrolige konserter, showmannstakter og kontakt med sitt hengivne publikum (en idolisering og persondyrkelse som etter hvert ble som et avhengighetsskapende narkotikum for Elvis). Bevares, Butler blir godt hjulpet av et fremragende kamerateam og klipp – men det er ingen tvil om at Butler er filmens stjerne.

Luhrmanns versjon av Elvis’ liv og levnet er så definitivt ikke subtil, men hvem i all verden er det som noensinne har klistret merkelappen «subtil» på den kreative regissøren? Hovedkarakterene blir i overkant stereotype og endimensjonale, men det kler faktisk den ville historien og rockestjernenes glam & glitter-liv.

Det undrer oss om ikke etterkommerne (om han har noen?) etter Parker føler trangen til et søksmål, men hovedtrekkene i hans vanskjøtsel av stjernen er viden kjent – sågar bekreftet i en rettssak. En ugjenkjennelig (i overkant) sminket Hanks tar managerens falske smiger, manipulering og evige jakt etter penger på kornet. Olivia DeJonge som Presleys unge kone, Priscilla, derimot, blir i alt for stor grad anonym og henvist til annenfiolin.

Kraften i historien ligger i Elvis’ unike talent og ønsket om å spille inn musikk og opptre. Når så det unike talentet, og hans naivitet, på det groveste blir misbrukt av alle rundt ham (inkludert den nærmeste familie) er tragedien et faktum. Ekstra sterkt er det hvor kontroversiell han opprinnelig var, som var «frekk» nok til å mikse de svartes rhythm ‘n’ blues og gospel inn i hvit musikk!

Elegant kryssklipper Luhrmann mellom tidsepoker, andre artister og livsendrende øyeblikk i stjernens liv. Det hele i et heftig, men vel fungerende tempo. Her må man virkelig henge med i svingene; og det er i høyeste grad intensjonelt.

Livet til Kongen endte i misbruk, ensomhet og tragedie – men 45 år senere lever fortsatt musikkarven hans i beste velgående. Vi kunne ønsket oss at Luhrmann gikk litt mer bak fasaden, og i dybden, på den enigmatiske personen, men får ha det til gode til en eventuell TV-serie om verdens første/største rockestjerne.

Luhrmanns versjon av Elvis’ liv og levnet hyller stjernen og den herlige musikken, samtidig som den ikke skygger unna de mørkere sidene og hans indre demoner. 5 heftige stjerner!

PS! I kjølvannet av Elvis’ tragiske død, uttalte en annen rockestjerne, Bruce Springsteen, følgende:

Everything starts and ends with Elvis. He wrote the book. (…) There have been a lotta tough guys. There have been pretenders. And there have been contenders. But there is only one king.

I remember later, when a friend of mine called to tell me that he’d died, it was so hard to understand how somebody whose music came in and took away so many people’s loneliness and gave so many people a reason and a sense of the possibilities of living could have, in the end, died so tragically.

Elvis hadde strømmepremiere på HBO Max den 2. september.