Anmeldelse: Pinocchio

De siste årene har Walt Disney Studios gjort en gullgruve ut av å transformere sine animasjonsklassikere til live action spillefilmer.

Filmer som Løvenes Konge, Askepott, Aladdin og Skjønnheten og Udyret har alle blitt enorme kassasuksesser; dermed ikke så merkelig at underholdningsgiganten fortsatt gir full gass på dette prosjektet.

Men der flere av filmene har fått tilført noe nytt, og kommet i en spennende/fascinerende form som spillefilm, så har regissør Robert Zemeckis med Pinocchio tatt bort mye av det eventyrlige og unike som den fantastiske animasjonsfilmen bød på.

 

Barnebok som moralsk rettesnor

Vi må helt tilbake til 1940 (Disneys andre helaftens animasjonsfilm) for premieren av Walt Disneys versjon av italieneren Carlo Collodis roman Le avventure di Pinocchio (1883).

Historien tar for seg den ensomme, toskanske treskjæreren Geppetto (Tom Hanks), som så sterkt ønsker seg en virkelig sønn at Den blå feen (en herlig Cynthia Enrivo) innfrir livsdrømmen, og gir liv til tredukken Pinocchio. Men tregutten er uten livserfaring og, til tross for en oppegående gresshoppe som sin vokter og «samvittighet», lar han seg lett lede ut i fristelse og begjær. I det Pinocchio faller for smiger, og løfter om berømmelse og penger går alt på tverke. Geppetto må satse alt for å oppspore sin «sønn», og igjen lede ham inn på «den smale sti».

I opprinnelig versjon en ganske så mørk og skummel historie – ikke minst med en klar moralsk rød tråd, der det går deg ille om du lyver, lar deg lede ut i fristelse/begjær og bedervende forfall. Selv Disneys animasjonsversjon er faktisk av det dystre slaget, med flere scener som kan gi de minste søvnproblemer, og en av få av Disneys karakterer som drikker øl og røyker.

I tillegg serverte 1940-versjonen oss blant den absolutt fremste animasjonskunsten Disney noensinne har produsert. Aldri har treverk eller en levende flamme sett lekrere og mer eventyrlig ut, og bruken av skygger og bevegelser var (og er fortsatt) banebrytende.

Dataanimert remake

I bunn og grunn får vi, nærmest scene for scene, den samme historien i Zemeckis film, men den er blitt for glattpolert og mangler originalfilmens sjel og varme. Eneste plottmessige forskjellen fra denne og animasjonsklassikeren er at en ny karakter, måken Sofia, er lagt inn som en rød tråd, samt at det hintes om en søtladen kjærlighetshistorie mellom Pinocchio og en av danserinnene til Stromboli. Men dessverre tilfører hverken måken eller Sabina historien noe.

Hanks gjør en habil, om enn ikke overveldende, prestasjon som den innesluttede, smått nerdete treskjæreren, men filmen brister eller bærer i om vi klarer å relatere oss til de animerte karakterene.

Og apropos animerte karakterer, hvorfor på død og liv (bortsett fra penger) lage en ny film der hovedpersonene fortsatt må være animerte? Forskjellen er at de denne runden er dataanimerte fremfor håndtegnede – og langt mindre autentiske enn i tegnefilmen. Å se dyktige Emma Watson tolke rollen som den erkeklassiske Disney-prinsessen Belle gir soleklar mening i liveversjonen av Skjønnheten og Udyret; og var en fornyelse av så vel historien som karakteren.

Dataversjonen av Pinocchio (Benjamin. E. Ainsworth) ser i seg selv slettes ikke verst ut, det er bare det at han for ofte i interaksjon med virkelige skuespillere ser ut som om han er «limt inn» i etterkant. Også Geppettos katt, Figaro, sliter med det samme problemet, og ser i tillegg 110 % dataspill-aktig ut.

Den animerte karakteren som kommer best ut av det er faktisk Jiminy Cricket, som i tillegg har en uklanderlig stemmeprakt, gestaltet av Joseph Gordon-Levitt. Mens den mektige, og skumle loppesirkusdirektøren, Stromboli, i Guiseppe Battistons skikkelse fremstår outrert og på grensen til latterlig. Selv Luke Evans sliter med dårlig direksjon og tenderer til overspill.

Teknikken i fremste rekke

Zemeckis har alltid latt seg fascinere av tekniske muligheter filmmediet byr på, noe han da også har jaktet etter i filmer som Who Framed Roger Rabbit, Tilbake til fremtiden, Forrest Gump, Polarekspressen og Beowulf. Men for ofte lar han det tekniske skygge for det medmenneskelige.

Det er flere scener i remaken av Pinocchio som vil blende deg, ikke minst fargesprakende godterieksplosjoner på forfengelige «Pleasure Island» og innsiden av sjømonsteret, men vi lar oss aldri rive med av hovedkarakterenes historie, og spesielt ikke deres fremmedgjorte interaksjon med de virkelige menneskene.

Spillefilmversjonen er slettes ingen håpløs filmatisering av Pinocchio, men den gir oss da heller ikke en eneste god grunn til å oppsøke det dramatiske eventyret på nytt. Remakens morsomste øyeblikk er en nostalgisk homage til Disney-klassikere i det alle Geppettos klokker kimer. Men som helhet, dessverre kun 3 høyst middelmådige stjerner.

PS! Vi ser adskillig mer frem til Guillermo del Toros versjon av den retningsløse tregutten. Forvent en mørkere, og visuelt spektakulær film, i hans eksentriske versjon av Pinocchio (på Netflix den 9. desember). I mellomtiden anbefaler vi på det varmeste et gjensyn med Disneys klassiker fra 1940.

Pinocchio får eksklusiv premiere på Disney+ den 8. september.