For det er ikke mye å mislike ved A99. Kameraet er rettet mot fotografer som stiller store krav til funksjonalitet og bildekvalitet. Og her får man virkelig i pose og sekk. Bortsett fra fraværet av trådløs tilkobling, er det ikke mye som mangler i kameraet. Som også leverer bildekvalitet av ypperste klasse.
Med en nyutviklet 24 megapiksler bildebrikke i såkalt 24 x 36 mm fullformatstørrelse, stiller A99 i samme klasse som Canon EOS 6D, EOS 5D mk III og Nikon D600. Med andre ord, i high-end klassen for speilreflekser. Skjønt speilrefleks, kameraet er konstruert annerledes enn den tradisjonelle speilrefleksen ved at speilet ikke vippes opp under eksponering. I stedet er det gjennomsiktig, slik at lyset likevel treffer den store bildebrikken.
Samtidig reflekteres lys til en sensor som sørger for at du ser søkerbildet i en stor høyoppløst elektronisk søker.
Fordelen med denne speilløsningen, er at skuddtakten kan økes litt, siden speilet står stille under eksponeringen. En bonus er det også at søkerbildet ikke blir sort mellom hver eksponering og at autofokusen fungerer mellom hver eksponering på serieopptak. Opp til 6 bilder/s.
Sony har ikke spart på noe i A99. Store knapper og ratt, flere av dem konfigurerbare, vri- og vippbar skjerm, integrert GPS-mottaker som logger hvor bildene er tatt, stereo lydinngang for mikrofon,, hodetelefonutgang, full 1080P/50fps HD-video, ISO-følsomhet opp til 25.600 ISO, 6 bilder/s skuddtakt, en ny blitssko med flere kontaktpunkter, og en ny 24 megapiksler CMOS bildebrikke med fasedetekterende autofokus, er bare noe av innholdet på den lange utstyrslisten.
Fullformat bildebrikke
Når man leser at et kamera har fullformat bildebrikke, betyr det at bildeflaten er like stor som på tradisjonell 135 mm film: 24 x 36 mm. I motsetning til de fleste speilreflekser som bruker APS-C-formatets 15,6 x 23,5 mm bildeflate. Tidligere var det en fordel for bildekvaliteten at kameraet hadde fullformat bildeflate, men senere tiders tekniske utvikling har på det nærmeste visket ut den fordelen, og forskjellen er mindre enn før. Men en fordel har fullformat utvilsomt: Dybdeskarphet.
Siden bildevinkelen ikke endres når en 50mm f1,4 settes på et A99, bevarer man også den smale dybdeskarpheten som blender 1,4 gir. Mindre bildeflate gir nemlig smalere bildevinkel og større dybdeskarphet. Typisk 75mm og f2,1 på APS-C-format. Hvilket er grunnen til at blant annet kompaktkameraer med blender 1,4, ikke har i nærheten av samme samle dybdeskarphet som et fullformatkamera med samme blender og bildevinkel på objektivet. Som eksempel kan jeg nevne Zeiss-objektivet jeg testet A99 med. En 24-70mm zoom med f2,8 som største lysåpning. På et A77 med APS-C-format, tilsvarer bildevinkelen på akkurat det objektivet, 36-105mm zoomrekkevídde.
Bedre fokus
Men det er ikke bare fullformat bildebrikke som gjør A99 til et sjeldent kamera, i en verden full av små bildebrikker. CMOS-brikken kameraet benytter, har fasedetekterende autofokus med over 100 målepunkter, som er mye raskere enn tradisjonell kontrastbasert autofokus.
I praksis betyr det at man kan ha konstant og presis autofokus uansett opptaksmetode.
Stor og skarp søker
Den tradisjonelle optiske prismesøkeren foretrekkes ennå av mange fotografer, men en elektronisk søker har flere fordeler. I lite lys ser du fremdeles motivet, og det er mulig å vise eksponeringsinformasjon, effekten av hvitbalansejusteringer, lysmåling eksponeringskompensasjon, og for eksempel histogrambilde i søkeren. I A99 har Sony valgt en stor OLED-søker med 2,36 megapiksler oppløsning, som er så skarp og kontrastrik at den viser et svært virkelighetsnært søkerbilde. Den er også raskere og støysvak sammenlignet med de fleste LCD-søkerne jeg har sett, og man kan regulere lysstyrken i søkeren fra skjermmenyen. Og kompensere for det marginale lystapet OLED-søkeren har sammenlignet med en optisk søker.
I bruk
Sony har virkelig lagt seg i selen for å få opp brukervennligheten og gjøre kameraet så intuitivt som mulig. De har lyktes langt på vei, etter min erfaring. Store knapper og oversiktlig layout gjør det avansert kameraet lekende lett å bruke i praksis. Skjermen kan brukes som infoskjerm hvor man har rask tilgang til de viktigste innstillingene med Fn-knappen og joysticken på baksiden. Et lydløst innstillingshjul på venstre front, gir deg valget mellom innstillinger på fokusmetode, fokusområde, fokuspunkter, eksponeringskompensasjon, ISO og lysmåling. Bare hold inn knappen et halvt sekund for å velge, og roter hjulet fil foretrukken innstillingsvalg. Ingen kneppelyder høres når du trykker eller vrir. Praktisk særlig under videoopptak hvor man ikke vil at knappelyder skal havne på opptaket.
Kameraet ligger svært godt i hånden. Et sjenerøst gummiert håndgrep og tommelgrep på baksiden, gir mine hender perfekte arbeidsforhold. Eneste skår i gleden er at strømbryteren er plassert for nær det fremre innstillingshjulet.
Flere av knappene kan programmeres slik at fotografen selv kan bestemme hva som skal skje når knappen trykkes inn.
Kvaliteten føles gedigen. Kamerahuset er forseglet med gummipakninger mot regn og støv, og alle knapper, ratt og hjul på det massive lettmetallhuset føles solide, og gir tillitvekkende tilbakemeldinger når man trykker og vrir. Det finnes også et vertikalgrep til A99 – VG-C99AM – med plass til ekstra batterier for flere eksponeringer, og flere av knappene fra som dubletter på front og bakside av vertikalgrepet. Som også er værtettet med gummipakninger.
Strøken bildekvalitet
Når man blar seg gjennom alle innstillingsvalgene i A99 omfattende menyer, finner man enda mer å skrive hjem om. Men til syvende og sist er det bildekvaliteten alt står og faller på. Da hjelper det ikke om kameraet er aldri så avansert og polert, hvis bildefilene ikke holder mål i denne klassen, er det seier til Canon og Nikon.
Men ikke uventet banker Sony-kameraet konkurrentene på de tradisjonelt har vært best til. Bildekvaliteten holder svært høy klasse, med ekstrem detaljoppløsning og utmerket skarphet. Bare Nikon D800 kan slå A99 på detaljoppløsning. Bildedynamikk og kontrastgraderinger er definitivt på høyde med det beste jeg har testet, og for de som liker slikt, er det mulig å skyte bildeserier med bilder som sette sammen til et HDR-bilde for utvidet dynamikk (High Dynamic Mode).
Man behøver ikke frykte bildestøy. Filene, enten vi snakker 14-bits rå, eller jpeg-filer, har bare marginalt med bildestøy ved 3200 og 6400 ISO, og moderat kornstøy og fargestøy ved 12800 ISO. Grumsete blir det først ved 25600 ISO, men med litt etterbehandling, kan selv de bildefilene brukes også på forstørrelser.
Fargegjengivelsen kan selvsagt finjusteres i kameraet for jpeg-filer, men er på sitt beste meget nøytral og heldigvis blottet for ”Sony-fargene” som gir for mye fargemetning og kontrast. Særlig i rødt. Kvaliteten på videopptak i 28 Mbps datastrøm er fortreffelig. Videoopptak ser bedre oppløst ut enn de egentlig er, fordi videostrømmen er så fri for støy og artefakter. Og skarpheten så høy. Under manuell fokus kan man dessuten bruke fokusmarkering (peaking) som viser på skjermen hvor fokusplanet ligger. Og sikrer at man kan stille fokus presist.
I pose og sekk
Sony har lyktes over all forventning med Alpha 99. Bildekvaliteten står ikke tilbake for noe vi har testet, på enkelte områder er den bedre enn det meste, og selv krevende fotografer vil finne mye å glede seg over i A99. Kameraets design og brukervennlighet er gjennomført fra a til å, og fotografen har nesten uendelige muligheter til å fininnstillie og tilpasse kameraet til et hvert behov. Action og sport er omtrent det eneste andre kameraer kan beherske bedre. På alt annet er Sony A99 så nær det komplette systemkameraet man kan komme i denne prisklassen. Særlig for de som vektlegger videokvalitet på linje med stillbildekvalitet.
