Anmeldelse: Echoes

«Fra skaperne av 13 Reasons Why!» forsøker Netflix å lokke oss med, for å se Michelle Monaghan spille mot seg selv (!) i den nye thrilleren Echoes.

Men, dessverre er Echoes hverken like nyskapende, spennende eller original som dramaserien den henviser til. Selv ikke en Michelle Monaghan i, sedvanlig, god form kan redde dette intrikat søkte kaoset.

 

I miniserien blir vi kjent med de to eneggede tvillingsøstrene Gina (Monaghan) og Leni (Monaghan) som har vokst opp den idylliske, landlige sørstatsbyen Mount Echo. Til tross for at Gina fant lykken i LAs dekadente liv, mens Leni ble boende i den stille hjembyen, sammen med den hunky stallgutten Jack, har de hele livet holdt en ekstrem tett kontakt, med daglige videosamtaler. Så, ut av det blå, forsvinner Leni. Sporenstreks tar Gina første flight fra LAX for å finne sin søster, og tvillingsjel – men hva er det egentlig som skjuler seg bak det uforklarlige forsvinningsmysteriet?

Serieskaper, og manusforfatter, Vanessa Gazy, har tatt et særs fascinerende plott, med to tett sammensveisete søstre, som hele livet har holdt kortene tett til brystet og beskyttet hverandre, og mikset det sammen med tradisjonelle konflikter by vs. land, samt krydret det hele med mørke hemmeligheter og skjulte familiekonflikter fra fortiden. Men på veien, i et forsøk på å være så intrikat og «original» som mulig, har hun mistet målet av syne.

Karakterene, og seerne, surres inn i et stadig mer søkt, oppkonstruert og smått utrolig plott – der det synes viktigere å overraske enn å beholde et snev av troverdighet.

Karaktergalleriet er gjennomgående stereotype, karikerte og gjennomskuelige. Et stykke ut i serien uttaler den fargerike, og noget rappkjeftede sheriff Floss (Karen Robinson): «Hva er det du tar meg for? En svart, enfoldig bondeknøl av en småby-sheriff?!» Og ja, det er faktisk eksakt slik manusforfatterne har valgt å fremstille henne. Litt godslig, lettlurt, med tunnelsyn og en som elsker å grafse i privatlivet.

Nye vendinger og uventede tvister kastes mot oss fortere en vi kan si «y’all», og forsvinningsmysteriet som elegant burde avkles som en moden løk, fremstår bare mer og mer fingert. Her burde man definitivt gått noen runder til med manus innen filmingen startet.

Michelle Monaghan skuffer dog ikke, hun gestalter med, et skjelmsk og forførende smil, de konstante forvandlingene mellom søstrenes to personligheter med bravur. Bare så synd at hun ikke har fått et mer potent og intelligent manus å jobbe med. For i bunnen av dette konseptet ligger det faktisk et virkelig besnærende plott. 3 svake stjerner.

Anmeldelsen er basert på samtlige syv episoder av serien, som kan strømmes fra Netflix nå.