Anmeldelse: The Gray Man

Å gi en vellaget actionfest, av popcornske dimensjoner, med legenden Billy Bob Thornton i en ledende rolle kun tre stakkarslige stjerner, smerter en anmelders hjerte.

Og, The Gray Man har virkelig mengder av velkomponerte, og lekre actionscener å by på (signert Russo-brødrene); men dessverre har de blitt så blendet av sitt enorme budsjett og mulighetene til å filme verden rundt, at de har latt det menneskelige aspektet seile sin egen sjø…

 

Se for deg James Bond på speed, inspirert av slåsscenene fra Jason Bourne-serien, krydret med Mission: Impossible og en dash Die Hard, så får du essensen til actioneksplosjonen inspirert av bøkene til Mark Greany.

Filmen ser rålekker ut, er forbilledlig (action)klippet, har på imponerende vis klart å ta staben verden rundt under korona-lockdown, og byr på et stjernegalleri i hovedrollene; men så var det det med det menneskelige aspektet da.

Ryan Gosling er den alltid velkledde, smått dandy CIA-agenten «Sierra Six» som operere i gråsonene. På ham eksisterer det ingen mappe eller ID, han er «The Gray Man», valgt ut av Fitzroy (Billy Bob Thornton) til å håndtere alle de skitne operasjonene som en «ekte» CIA-agent ikke kan ta i med ildtang.

Smått ironisk, eplekjekk og alltid med sin åttitallsfrisyre intakt knerter han ned slemminger for Uncle Sam. Hvorfor? Fordi han «uheldigvis» tok livet av sin degenererte far som var i ferd med å slå i hjel hans bror.

Når så et oppdrag i Bangkok går fullstendig til Helvete, og Six ender opp med å ta livet av en av sine egne, får han hånd om informasjon som så til de grader komprimerer hans klysete drittsekk av en sjef, Carmichael (Regé-Jean Page).

Regé-Jean Page var i Bridgerton en spennende, enigmatisk forfører av rang, her fremstår han som en fullstendig endimensjonal, tanketom klisjé av en høytstående embedsmann som desperat forsøker å dekke over sine svin på skogen. Og klisjeer, og stereotypier, er det rikelig av i The Gray Man.

Six’ sidekick er den diabolske femme fatale, Dani Miranda. En fyrrig Ana de Armas vi tidligere (No Time to Die) har fått se beherske actiondansen, men som her virkelig får sparket fra seg til nye høyder. Et av filmens store pluss, men dessverre underbrukt og oversett.

Ideen med å caste «Mr. Nice Guy» (Captain America) som filmens iskalde psykopatmorder er besnærende, og Chris Evans gjør da også en overraskende god rolle som den private leiemorderkontraktøren som ikke går av veien for NOE som helst for å eliminere sin fiende.

Og Gosling og Evans får rikelig med anledning til å sparke, og skyte, løs på hverandre. Den fullstendig absurd herlige trikkescenen, gjennom Prahas gater, er blant filmens actionmessige høydepunkter – og dem er det mange av. Oppfinnsom, original og fullstendig over-the-top.

Men, der et annet action-monster fra strømmegiganten Netflix (Extraction) bød på overdoser av hardtslående action, sammen med et ofte fullstendig usannsynlig plott, så glemte den aldri å servere oss ekte personer som vi faktisk engasjerte oss i og brydde oss om. I så måte er Ryan Gosling i The Gray Man det stikk motsatte av Chris Hemsworth i Extraction. Etter å ha, i to samfulle timer, blitt pepret med endeløse, kreative (det skal sies!) actionsekvenser, kunne vi til syvende og sist ikke brydd oss en tøddel om helten lever eller dør – og dét er ganske imponerende, for Gosling er en ganske så likandes type!

Og akkurat som i Extraction, er kjernen (etter hvert) i The Gray Man å forsvare et forsvarsløst, uskyldig barn – men nok en gang, hvem bryr seg? Selv den bitende ironien til Thornton faller igjennom i dette intetsigende kaoset.

Historien er gjennomgående usammenhengende, komplett usannsynlig og rotete, samt inkonsekvent, fortalt. Hovedpoenget er at skurker og (snille?) agenter skal slåss, og det i flest mulig land på knappe to timer.

Når så karakterenes beveggrunner og opprinnelige mål smuldrer bort (som når den tamilske krigeren plutselig resignerer) skal vi som seere godta dette nonsenset og la oss blende av kuleregn og en feiende flott Ana de Armas.

Det sagt, vi kan da heller ikke unnlate å anbefale deg om å ikke se The Gray Man; for bevares, om du en regntung sommerkveld virkelig kjeder deg og er ute etter lettbent, tanketom (!) action, så leverer den faktisk varene. Bare ikke forvent å bli intellektuelt stimulert. 3 sterke stjerner til dette lekre actiontullet.