TEST: Elipson A2700

Franske Elipson kjenner vi spesielt for deres høyttalere. De har vi testet noen av, fra den billige Prestige Facet 6B til den mer luksuriøse Legacy 3210, men selskapet, som har mer enn 80 års hi-fi-erfaring, lager også elektronikk.

Elipson A2700 er en effektforsterker i no nonsens design. Selv om det aldri blir helt minimalistisk når det kommer fra Elipson. Forsterkeren er en forholdsvis lav enhet på 43 cm. Standardbredde. Fronten er i grått metall – og en centimeter tykk. Men til denne prisen, som er i det øverste sjiktet av premiumsegmentet, kan man også gjerne tillate seg å forvente litt luksus. Det ville faktisk ikke gjøre noe om designen hadde vært litt mer skrytende!

Der er bare en knapp på fronten til å slå på forsterkeren. Og for å være sikker på at man finner den selv i mørket, er knappen nedsenket i en stor ”trakt” på frontplaten. Om det er kult eller ikke, er en smakssak – men det ser i hvertfall veldig fransk ut!

Ett tusen fire hundre

Forsterkeren er overraskende kompakt og lett. Effekten er imidlertid i den absolutte tungvektsklassen: 2 x 400 watt i 8 Ohm, 710 W i 4 Ohm. Og fryktinngytende 1400 W i 8 Ohm hvis den brokobles som monoforsterker. Det kan bare la seg gjøre i klasse D, når det skal skje i et kabinett som en mellomklasse CD-spiller!

På baksiden finner man balanserte XLR-innganger side om side med et par RCA-kontakter. På to bittesmå DIP-switches kan man velge mellom inngangene, samt brokoble forsterkeren. Hvis man foretrekker å montere utstyret i et profesjonell 19-tommers rack, finnes det monteringsbøyler i matchende design.

Som ren effektforsterker er den superenkel å ta i bruk, ved å koble A2700 til henholdsvis forforsterker og høyttalere. Elipson har en matchende forforsterker, P1, som vi også tester. Men forsterkeren kan naturligvis brukes sammen med en hvilken som helst forforsterker eller en DAC med volumregulering.

Med over 700 watt per kanal til rådighet i 4 Ohm, som er impedansen på mine SB Acoustics ARA, virker det som totalt overkill. Spesielt da de bare tåler 60 W. Det handler imidlertid mer om kontroll, enn om å spille tordnende høyt.

Lyden av Elipson A2700

Da jeg satte på de første stykkene under testen av Elipson A2700, må jeg innrømme at jeg ble litt skuffet. Jeg la tradisjonen tro ut med testklassikeren I’m Confessin fra Jazz at the Pawnshop. Og den lød da bestemt behagelig og stemningsfull. Og det var ingen problemer med å følge med i småsnakkingen ved bordene og klirren av glass i jazzvertshuset. Men det var ikke bedre enn jeg er vant til fra den halvparten så dyre NAD C 298

Etterhvert som lyttingen skrider frem, og nyere opptak kommer på spilleren, viser det seg imidlertid at problemet kanskje ikke er forsterkeren, men kildematerialet. Elipson klarer nemlig å vokse med oppgavene. Men den legger ikke noe til opptakene, og den forskjønner dem heller ikke.

Et stykke som Three Wishes fra Rogers Waters Amused to Death avslører mer av hva Elipson A2700 er i stand til. Jeg har sjelden opplevd stykkets manipulerende lydlandskap bevege seg så langt ut på den andre siden av høyttalerne. Det samme skjer på Fishing Junks at Sunset fra Jean-Michel Jarres Concerts in China. Liveopptaket av et stort kinesisk orkester åpner plutselig opp for et rom som er både høyt og bredt, og som fortsetter langt ut over stuens vegger.

Overskudd og overblikk

Men musikk er jo ikke kun akustiske finurligheter. Med litt tyngre materiale, som Disturbeds coverutgave av The Sound of Silence, viser Elipson at den kan beholde oversikten når dynamikken slippes løs. Jeg har lenge brukt det stykket som stresstest, fordi kombinasjonen av vokal og orkester-crescendo er krevende nok til å få de fleste forsterkere og høyttalere til å miste pusten. Men selv på bedre utstyr pleier den spanske gitaren å drukne i lydhavet. Det skjer ikke her.

Det mest imponerende ved Elipson A2700 er imidlertid dynamikken i bassområdet. Forsterkeren klarer å sparke liv i høyttalerne på en helt annen måte enn NAD C 298, som med sine 2 x 340 W i 4 Ohm på ingen måte er svake.

Trommeslagene i Sorten Mulds Balladen om Iver og Buske treffer med en fysisk makt jeg ikke trodde var mulig fra en 6,5” bass/mellomtoneenhet i et kompakt kabinett. Og det handler ikke bare om effekt, men om styring. Og om forsterkeren kan levere henholdsvis fem eller ti ganger mer enn høyttaleren tåler, burde i prinsippet ikke være relevant. Men kraft har den – og det utgjør en forskjell.

Faktisk har jeg ikke hatt noe så voldsomt spent foran høyttalerne siden jeg testet Emotiva XPA-DR2. Også den gjør at de to låter veldig forskjellig, og Elipson A2700 spiller med mer finesse og et større lydbilde. Men den amerikanske kjempen har en noe varmere klang.

Konklusjon

Hvis du er på jakt etter en kapabel effektforsterker i det øverste sjiktet av premiumklassen, er Elipson A2700 et svært relevant alternativ. Den er utpreget nøytral og vil ikke gjøre noe for å forskjønne dine yndlingsstykker. Men hvis opptakskvaliteten er på topp, blir den formidlet med glans. Den voldsomme utgangseffekten betyr både at du kan drive selv de tyngste høyttalerne uten problemer, men også at det kommer til å skje med en dramatisk dynamikk. Den slags koster, men prisen er fullt ut berettiget.