Anmeldelse: Bosch: Legacy, sesong 1

Michael Connelly kan le hele veien til banken! Med over 74 millioner (!) solgte bøker er han en av tidenes mestselgende forfattere, og inntektene fra TV-serien er vel å regne som en dråpe i havet.

Den tidligere krimjournalisten har skrevet hele 24 bøker om den litt trauste, meget tradisjonelle, drapsetterforskeren, Hieronymus «Harry» Bosch i Hollywood-avdelingen til LAPD. En krigsveteran og notorisk arbeidsnarkoman, som forsaker familielivet for å løse sin nyeste drapssak, konstant på kant med internetterforskerne for å operere i gråsoner av loven, men alltid utrettelig på ofrenes side.

Men, etter syv sesonger av TV-serien kastet Bosch inn håndkleet og sa opp stillingen. Dermed var det ubønnhørlig slutt for politimannen – eller var det det?

 

I Bosch: Legacy «gjenoppstår» Harry Bosch (Titus Welliver), men denne gangen som selvstendig privatetterforsker. Dog har så absolutt ikke familien Bosch fullstendig forlatt LAPD; nå har datteren Maddie (Madison Lintz) begynt som rekrutt i politistyrken, og går i sin fars store fotspor.

Man kan komme med mange lovord om Bosch-serien, og er det klassisk krim der man tar seg tid til å bygge opp en sak, du er ute etter, så er serien blant de beste innenfor genren. Men etter syv sesonger begynte den å bli litt vel repeterende og tråkke i sine egne fotspor. I den nye serien fris Bosch fra «lenkene» som LAPD-politiet holdt ham i, han utvider repertoaret og både karakteren og handlingen blomstrer.

Hovedplottet er basert på romanen The Wrong Side of Goodbye (2016), men satt til nåtiden. Tidslinjemessig befinner vi oss et års tid etter avslutningen på Bosch, sesong 7. Harry jobber solo som privatdetektiv, men påtar seg samtidig å bistå stjerneadvokaten Honey Chandler (Mimi Rogers), som i denne serien har fått en langt mer fremtredende rolle enn i Bosch-serien.

Serieskaperne tar opp tråden fra Bosch, og tospannet legger all sin tyngde og prestisje i å få den sleazy millionæren Carl Rodgers (som blant annet stod bak attentatet mot Chandler) bak lås og slå. Samtidig får Bosch et oppdrag som han legger hele sin personlige yrkesstolthet, og følelsesliv, i. En mulitimilliardær er i ferd med å avgå ved døden, men innen han legger inn årene vil han at Bosch (om mulig) finner ungdomskjæresten og en eventuell rettmessig arving. En kamp om klokken begynner, og på toppen av det hele er det mange innflytelsesrike menn som slettes ikke ønsker at en arving skal finnes.

Musikksporet er heftigere, klippingen raskere og handlingen mer actionpreget enn Bosch-serien. Samtidig ser faktisk Titus Welliver mer solbrun og viril ut enn på lenge, som om han har fått seg en lille vitamininnsprøyting. Det sagt, «oppspritingen» av serien har ikke gått på bekostning av dens solide kvaliteter.

Welliver er fortsatt et funn i rollen som Bosch, den altoppslukende etterforskeren som legger sin æreskodeks i at rettferdigheten skal skje fyldes, og at alle liv betyr noe, er seriens sterkeste kort. Når han i Bosch: Legacy gjenopplever sine personlige traumer fra sin farløse barndom, kler det både serien og karakteren godt.

Men der gror også godt under ham, og vi kan gledelig konstatere at Madison Lintz for alvor har vokst med, og inn i, rollen som hans datter. Hun tar en del i overkant karikerte valg som rekrutt, men er blitt en betydelig mer spennende karakter.

Enkelte av bisporene bærer dessverre preg av britisk overklassedrama, der karakterens handlinger fremstår karikerte og søkte; men som helhet er Bosch: Legacy fortsatt bunnsolid, sindig, krim; av den gamle skole – perfekt for å slå ihjel (!) noen regntunge sommerkvelder. 5 stjerner.

Anmeldelsen er basert på samtlige episoder av sesong 1, som nå kan strømmes på Prime Video.