Anmeldelse: Blasted: Gutta vs. aliens

De siste årene har Netflix holdt et vanvittig lanseringstempo av nye serier og filmer, også lokalproduserte nordiske titler har strømmegiganten pøst ut på markedet. Det har tilsynelatende virket som om lommene til Ted Sarandos har vært utømmelige.

En uunngåelig konsekvens av den høye lanseringstakten har vært at det dessverre har sluppet mye møl ut på plattformen; som et skrekkens eksempel kan vi trekke frem den danske juleserien Nisser.

Når markedet, og konkurransesituasjonen nå har endret seg radikalt, har da også Netflix-toppene for alvor begynt å snøre igjen pengesekken, og dramatisk redusert nye titler (samtidig som de vil lansere et billigabonnement, med reklame). En serie som Nisser ville nok aldri fått grønt lys i dag – det ville nok heller ikke den nye norske sci-fi-komediene Blasted…

 

Med kun én tidligere spillefilm på CV-en (eventyrkomedien Benjamin Falck & Dødsdolken) sikter regissør Martin Sofiedal denne runden adskillig høyere, med mål om å tilfredsstille Netflix’ 220 millioner strømmeabonnenter. Dessverre når hverken plott, karakterer eller regi opp til det ambisjonsnivået Netflix representerer.

Tullete crazykomedier har en lang historie, med desto lengre imellom gullkornene. I Blasted: Gutta vs. aliens møter vi på den nerdete guttegjengen Sebastian, Audun og tullekoppen Pelle. Sebastians utdrikningslag står for tur, og for å vinne over en storfisk av en investorkunde inviterer Sebastian ham like godt med på tidenes fyllekule. Hvor ellers enn i aliens-sagnomsuste Hessdalen?

I Norges svar på Area 51 har det i årtier blitt observert «mistenkelige» lys på himmelen; noe som har fått en rekke konspirasjonsteoretikere til å hevde at aliens til stadighet inntar den gudsforlatte dalene. Her skal gutta boys hygge seg med quiz, øl, sprit og paintball – men det hele får en brå vending i det grønnøyde zombie-aliens ankommer dalen.

Alt for ofte tipper både historien, og karakterene, over i det ufrivillig komiske; like fullt er det en grunnleggende sjarm som redder filmen fra havari. Det er noe stakkarslig, uskyldig og lett menneskelig over nerdegutta som hele barndommen spilte laser tag, og nå får muligheten til å hevde seg mot onde aliens. Nerdenes hevn!

Ikke minst er den lett usikre fondsforvalteren Sebastian (en herlig Axel Bøyum), med tendens til at stemmen går i falsett ved stress, en fascinerende karakter. Bare så synd at alt for mye tid vies til den eklatant klysete nyrike millionæren Kasper og den mislykkede barndomsvennen fra Helvete, Mikkel.

Innimellom krydres historien med tematikk og referanser fra filmklassikere, fra så vel Fargo som Ghostbusters og Stranger Things. 1980-tallet har åpenbart vært en stor inspirasjonskilde til manusforfatter Emanuel Nordrum og teamet bak.

Men en i overkant karikert Ingrid B. Berdal (Westworld), som landsbygdens ordensmakt, når ikke en høygravid Frances McDormand engang opp til knærne. Og skal man først karikerte lett enfoldige folk fra rurale strøk, hvorfor ikke gjøre det med litt finesse og subtilitet? Det er fullt mulig, bare se på hva Harald Zwart fikk til med Post Mortem – Det dør ingen på Skarnes!

Produksjonsmessig holder Blasted en uventet høy kvalitet, og spesialeffektene imponerer, men etter hvert visner historie hen, og det tværes unødvendig ut – samtidig som karakterene står stille. Dramaturgisk sett skulle aldri denne filmen fått nærme seg totimers merket, noe den beklageligvis gjør. Lenge før vi kommer dit er vi gått lei av alle de plumpe (gjentagende) vitsene og bondeknøler med knekk i bena og irrgrønne øyne.

Et dugelig førsteforsøk fra Sofiedal på å nå et større publikum, og vi tviler da heller ikke på at filmen kan nå mange seere til tross for sine åpenbare svakheter. Et tips til en potensiell oppfølger: Trekk Sebastians kommende kone, Josefine (Cecilie Svendsen), mer inn i historien, da kan dette bli riktig så underholdende og hakket mer sjarmerende enn tidvis daff guttehumor på hytta. 3 høyst middelmådige stjerner.

Blasted: Gutta vs. aliens har global Netflix-premiere i dag.