Anmeldelse: Westworld, sesong 4

Etter en over toårig koronapause er endelig en av de mest nyskapende, fascinerende, banebrytende, filosofiske, og ofte dypt forvirrende, seriene tilbake på skjermen.

Taglinen til sesongen er «Adapt or Die», noe som viser seg å være en relativt treffende beskrivelse.

Med fjerdesesongen utvikler Westworld-universet og -narrative seg videre; samtidig som serieskaperne nikker anerkjennende til seriens røtter. Nok en gang lar vi oss overraske over manusforfatternes mange tvister og uventede vendinger.

https://youtu.be/2l4tuNYvPa4

 

Fortiden gjentar seg

Etter den nærmest altutslettende massakren som var kulminasjonen av sesong 2, kom enkelte av «vertene» (hyperavanserte menneskeroboter med kunstig intelligens) seg ut i den virkelige verden. Der ventet en kamp for å overleve, samt å ikke bli innhentet av det mektige konglomeratet Delos, der «The Man in Black/William» (Ed Harris) og hans svigerfar, James Delos, og deretter svigerbror, Logan Delos, kynisk eklatant trakk i trådene.

I sesong 3 traff protagonisten Delores (Evan Rachel Wood) på krigsveteranen Caleb (Aaron Paul), i en sesong som utviklet seg i en mer actionpakket retning. Vi gjør et tidshopp frem til 2050 i det fjerdesesongen sparker løs, og treffer nok en gang på gamle kjente fra «fortiden».

Delores er nå blitt sivilist, og jobber i New York for et gigantisk spillselskap med å skrive historier til bakgrunnsfigurer i dataspill. Hun forfølges av en gal mann som hevder hun styrer livet hans, og at hun står bak alt ondt som inntreffer ham. Hun sliter med å skille mellom drøm og virkelighet i en stadig gjentagende hverdag.

Maeve (Thandie Newton) har tatt en «Jason Bourne», og gått i dekning ute i skogen – men fortiden innhenter henne på det mest brutale vis, og nok en gang må hun nedkjempe det som skapte henne og hennes «art». Hun gjenforenes med Caleb og sammen reiser de tilbake til Westworld-parken, der western-tematikken nå er forlatt til fordel for en tro kopi av den svingende forbudstiden i Chicago. Settingen er ny, og karakterene byttet ut, men historien er (stort sett) den samme.

Og selv Bernard (Jeffrey Wright) var ikke død (nå venter vi bare på et gjensyn med Sidse Babett Knudsen!), men legger nå ut på en farefull ferd, akkompagnert av noen Mad Max-lignende geriljasoldater, for å avdekke det grandiose komplottet som truer hele menneskeheten.

Menneske vs. kunstig intelligens

På sitt beste har Westworld maktet, på overbevisende vis, å stille de virkelig store spørsmålene. Hvorfor lever vi? Hva er forskjellen på medfødt og innlært (kunstig) kunnskap/erfaring? Hva er egentlig virkelig? Hva skjer om maskinen blir smartere enn sin skaper? Og, ikke minst, har vi egentlig en fri vilje? Disse eksistensielle spørsmålene har vært temaer for klassikere som blant annet Blade Runner, A.I., The Island, I, Robot og Ex Machina.

Tematikken er tungt til stede i fjerdesesongen, som preges av menneskenes og maskinenes makt over samfunnsutviklingen, og kontroll over enkeltindividene. Hvem av karakterene som etter hvert er maskin og menneske blir mer og mer tilslørt og flytende, og plottet kompliseres ytterligere ved konstante tidshopp.

Humoren er bekmørk, bitende og besk – aller best presentert via ordene og handlingene til gjennomkyniske Man inn Black; herlig eksemplifisert med et forfriskende slag golf med en i overkant selvsikker visepresident. Ed Harris er en bauta av en skuespillerlegende, og karakteriserer nok en gang den mest karismatiske, og enigmatiske, personen i det spennende universet.

Halvveis i sesongen (som er så langt pressen har fått tilgang til) er Dolores dessverre nærmest redusert til en bikarakter. Vi krysser fingrene for at hun «våkner fra dvalen» og får en mer fremtredende rolle – for i denne runden er det Maeve som er den ubestridte actionheltinnen, og får svinge sverdet.

Den eneste underutviklede karakteren er det Tessa Thompson (i rollen som Charlotte Hale) som står for. Hennes beveggrunner er mildt sagt diffuse, og Thompson klarer heller ikke å gjøre henne til en spesielt interessant skurk.

Banebrytende – og komplisert

Fortsatt er kombinasjonen av et innovativt og grensesprengende plott, mesterlig foto, visuell nydelse, intelligente dialoger, banebrytende setdesign og topp skuespillerprestasjoner en innertier. Noen vil sikkert (ikke helt urettmessig hevde) at manuset er nærmest bevisst forvirrende og over-komplisert, men det er da også langt å foretrekke fremfor en tanketom serie uten substans og dybde.

Noe av wow-faktoren fra sesong 1 har dessverre forsvunnet, men Westworld evner fortsatt å vippe deg, både handlingsmessig og mentalt, av pinnen. Actionsekvensene holder høy standard og dramaturgien flyter fint – her vil du garantert aldri falle i søvn foran TV-en.

I en tid der Elon Musk og (avdøde) Stephen Hawking advarer om at kunstig intelligens kan bety slutten for menneskeheten kommer Westworld som en spenstig knyttneve inn i debatten. Beveggrunnen er å skape underholdning, men på veien blir vi mentalt utfordret i dette fascinerende universet, der det like ofte som det er vanskelig å skille vert fra menneske, er diffust mellom hva som er virkelighet og fiksjon.

Er det gått lenge siden du så sesong 3 vil vi så absolutt anbefale en oppfriskning innen du setter deg ned i godstolen og logger deg inn på HBO, for det er ikke akkurat lettbent popcornunderholdning serieskaper Jonathan Nolan & Co (The Dark Knight) byr opp til. Like fullt premierer vi nok en gang med 5 stjerner.

Anmeldelsen er basert på de fire første episoden (av totalt åtte), fra sesong 4. Første episode får premiere på HBO Max den 27. juni.