Anmeldelse: Top Gun: Maverick

En av de aller største, og meste etterlengtede, filmene som koronapandemien, med påfølgende lockdown, satte en effektiv stopper for, var oppfølgeren til blockbusteren Top Gun (1986): Top Gun: Maverick.

Siden første lockdown har premieren blitt skjøvet på gang etter gang, for en film som opprinnelig skulle hatt kinopremiere i juni 2020.

Med cruisekontroll til superstjernestatus

Filmingen ble avsluttet allerede den 17. juni 2019 – så i oppfølgeren får vi nå se en tre år yngre Tom Cruise enn dagens utgave. Men selv om det har gått over 35 år siden Top Gun forvandlet unge Cruise (som den bråkjekke toppiloten Pete «Maverick» Mitchell) til en av verdens mest kjente, og profitable, filmstjerner, så har ikke actionhelten mistet noe av glansen, og/eller sjarmen.

Med Jerry Bruckheimer som produsent er det bare å spenne faste setebeltet, og dykke ned i nok en oppvisning i herlig, befriende testosteron-action. For det er eksakt det Top Gun: Maverick leverer! Filmen er produsert med to enkle, og helt åpenbare, hensikter: Tjene haugevis med penger, samt underholde massene med enestående actionsekvenser. Top Gun 2 innfrir på begge måloppnåelsene.

 

Etter å ha stått yrkesmessig i nærmest stillstand de siste fire tiårene, befinner fortsatt villstyrige Maverick seg i periferien av luftforsvaret. Samtidig har hans tidligere kompanjong, Iceman (Val Kilmer) klatret karrierestigen – og er nå basesjef på Top Gun-akademiet.

I det en (navnløs) rogue state anses som en kommende trussel, der potensiell anrikning av uran må stoppen for enhver pris, beslutter det amerikanske militæret å sende sine beste menn til det som ser ut som et selvmordsoppdrag – og hvem er bedre egnet til å trene dem enn Maverick?!

Noget motvillig vender Maverick tilbake til eliteakademiet, der kun de beste av de beste slipper igjennom nåløyet. I troppen treffer han på sønnen til sin gamle (avdøde) krigskamerat, som var så sentral i originalfilmen. Rooster (Miles Teller, fra The Offer) bærer fortsatt på gammelt nag overfor Maverick, og klandrer ham for ulykken som tok livet av faren.

Homage

Svært mange populære filmer fra 1980- og ’90-tallet har de senere årene fått fornyet liv på filmlerretet – men sjeldent har resultatet blitt mer vellykket enn med oppfølgeren til Top Gun.

Nostalgien er så definitivt til stede, det samme er stilen, musikken og stemningen. Selv flere av scenene fra 1986-filmen er nærmest kopiert. Men Top Gun: Maverick er ikke en tanketom, pengesugende og meningsløs kopi av originalfilmen; til tross for mange likhetstrekk står den bunnsolid på egne ben.

Hverken Meg Ryan eller Kelly «Take My Breath Away» McGillis gjentar sine roller, men Maverick nærer raskt varme følelser for ekskjæresten Penny (en glimrende Jennifer Connelly), som driver stambaren for flyveressene. Her får Maverick rikelig med anledning til å ironisere over sin alder, og det faktum at han nå er «gamlingen» i rommet – men, det skal nok en gang vise seg at de gamle er eldst.

Flyaction som tar pusten fra deg!

Karaktergalleriet er sjarmerende, om enn noget stakkato karikerte, og historien drives elegant dramaturgisk fremover mot det ubønnhørlige klimaks. Ikke at plottet byr på så mange overraskelser, og det stadig mer kompliserte forholdet mellom Maverick og Rooster tipper etter hvert over i det ufrivillig parodiske.

Vi får dog anledning til å komme mer under huden på Maverick, hans ensomhet og demonene som fortsatt plager ham. Flott, men det er kun å anse som glasur på kakene, selve essensen, og filmens bærende element er de halsbrekkende flystuntene.

Regissøren av Top Gun, avdøde Tony Scott, sa at han ville lage en film som fikk frem «fulltilt boogie rock ’n’ roll in the sky», og selv i dag er fortsatt flyscenene fra 1986 imponerende. Det sagt, så blekner de faktisk i forhold til hva regissør Joseph Kosinski og produsent Jerry Bruckheimer har klart å trylle frem i Top Gun 2!

Man har benyttet seg av en helt ny kamerateknikk, med et utall kameraer inne i selve cockpiten på ekte jagerfly, som gir en skikkelig 360-følelse. I tillegg er det skuespillerne selv som i de fleste av scenene sitter i cockpit.

I det Maverick & Co trekker spaken tilbake og «skytes ut» fra hangarskipet er adrenalinet til å ta og føle på – det er nesten som å være til stede inne i den klaustrofobiske metallboksen og suse av gårde i 3000 km/t.

Det tiltes, svinges og stupes ned i halsbrekkende stunt, i en stadig mer akselererende fart. Herlig! Og, selv sluttscenene makter å by på noen overraskende elementer.

Det viser seg at over to års korona-ventetid slettes ikke var forgjeves, Top Gun 2 ble akkurat så bra som det var mulig å håpe på. En herlig eskapisme i adrenalinjunkiens Tom Cruise’ drømmeverden. Her der det bare å finne frem popcornet.

Med slike kvaliteter tar vi mer enn gjerne en runde til med Maverick & Co. 5 sterke stjerner.

Tom Gun: Maverick hadde kinopremiere den 25. mai. Paramount har spart på strømmepremieren til dagens lansering av SkyShowtime.