Anmeldelse: Snow White and the Huntsman

Nyinnspillingen av Snøhvit fikk meget stor pressedekning – i all hovedsak ikke på grunn av filmen i seg selv, men det mildt sagt delikate forholdet mellom Stewart og regissøren. Det er synd, for den spektakulære filmen fortjener virkelig all oppmerksomheten på sine egne premisser!

Aldri før har du sett en så tøff og ”annerledes” Snøhvit, nå skal vi skynde oss å legge til at den Snøhvit de fleste av oss er mest familiær med, nemlig Disneys versjon fra 1937, er lengre i fra Grimms originaleventyr enn Kristen Stewarts. I regissør Rupert Sanders, bokstavlig talt, hender får vi se en Snøhvit som fremstår som selveste Jeanne d’Arc lede sin middelalderhær til kamp mot alt det onde den maktsugne stemoren/dronningen/heksen står for.

I det den eklatant ondskapsfulle og maktkåte dronningen, en herlig Charlize Theron (som riktignok sliter litt med aksenten) inntar den stakkars Kongens hjerte, blir Snøhvit forvist til fangetårnet, inntil hun på sin syttenårsdag klarer å rømme. Som vi alle husker fra Disneys versjon blir jegeren sendt ut for å bringe hennes hjerte tilbake. Jegeren er her en trist og forfyllet Chris Hemswort som Dronningens nyttige leiesoldat – selvsagt skifter han side.

Flukten gjennom den mørke skogen er ett av filmens høydepunkter, og faktisk svært lik (dog på ecstasy) Disneys versjon. Visuelt er filmen en ekstatisk nydelse fra ende til annen. Vi kan lett se at Sanders har erfaring fra reklamebransjen, for han kan virkelig pakke inn og selge sitt nydelige produkt. Derimot sliter han med tempo og dramaturgien, samt et ensemble som ikke lever opp til de store kravene som stilles i en slik produksjon. Chris Hemsworth stabber rundt med ett uttrykk og mumler grøtete enstavelsesord, mens stakkars Kristen Stewart ser konstant sur og uttrykksløs ut filmen igjennom. Hun er så visst ingen karakterskuespiller, og det er akkurat det en så sterk person som filmens Snøhvit trenger. Sanders gjør også merkelig lite ut av de spennende og morsomme dvergene, det virker som om de er med kun fordi det er forventet at de er det, uten at de (8!) et gitt noen egentlig rolle i hverken handlingen eller filmens fremdrift.

Fortellermessig låner han fra så vel Disneys versjon som Ringenes Herre og de fleste av det siste tiårs fantasyfilmer, og lykkes overraskende godt med denne cocktailen. På slutten lar han dessverre effektene ta føringen og overhånd, slik at de mer blir et forstyrrende element enn er med på å bygge opp om den fascinerende historien. Fire sterke stjerner!

Et vanvittig bra lydspor, og en billedkvalitet som blender oss med sin skarphet. Relativt rikelig med bonusmaterialet med bl.a. en syv minutter forlenget versjon av filmen, en vellykket bakomfilm, kommentarspor, og en rekke minidokumentarer samt noen meget interessante tekniske blikk på spesialeffektene og en digital kopi.