På 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet var bærbare musikkspillere ensbetydende med analoge kassettspillere man klipset fast i beltet. De ble alle kalt walkman på folkemunne, selv om det var Sony som hadde originalen, og dessuten opphavsrett til ordet: Walkman, med stor W.

Walkman-navnet lever videre

I dag er slike kassettspillere for lengst døde og begravet (nostalgikere kan kjøpe dem på eBay for noen små hundrelapper), men Walkman-navnet lever faktisk videre. Det har bare byttet format, til digitale musikkspillere (DAP). De er selvsagt mer kompakte og bærbare enn de analoge spillerne fra fordums tid, og de beste av dem er også mange ganger dyrere. Som toppmodellen vi tar for oss her, nemlig NW-WM1ZM2. Navnet ser mer kryptisk ut enn det er, M2 på slutten betyr nemlig at dette er andre generasjon av nettopp denne spilleren.

Dobbelt så dyr som du tror

Hvis jeg sier at denne bærbare musikkspilleren kostet det samme som den dyreste iPhonen, vil mange riste på hodet i vantro. Men den gjør ikke det. Den koster det dobbelte! Men før du rister av sinne og roper «svindel og bedrag!» for full hals, så vit dette: Denne spilleren er ikke ment for alle og enhver mann. Men snarere for feinschmeckere, som skyr trådløse hodetelefoner som pesten, og heller bruker alle sine sparepenger på kjempedyre high-end hodetelefoner. Eller, nesten alle sine sparepenger. De må jo ha litt igjen, til en musikkspiller …

Perfeksjon til fingerspissene

NW-WM1ZM2 har fått innmat i toppklasse. Prima vare. Øverste hylle. Alle kretser er nøye designet, med toppkvalitets komponenter, og du finner ingen tilfeldigheter på innsiden. Det digitale så vel som det analoge lydsignalet loves å ha blitt tatt skånsom hånd om, for den absolutt beste lyden. Forsterkerdelen er Sonys egen heldigitale S-Master HX Digital Amp-teknologi. Og Sony nevner at det er brukt utvalgte kondensatorer og blyfritt loddetinn. Forbindelsen mellom forsterkerdelen og hodetelefonutgangene er utført med tykk Kimber Kable. Det er forresten to hodetelefonutganger: en 3,5 mm ubalansert og en 4,4 mm balansert.

Men det er ikke bare på innsiden at Sony bruker dyre og gjennomtenkte materialer. Selve kabinettet er nemlig i forgylt OFC-kobber med en renhet på 99,99%. Ifølge Sony gir dette en mer stabil konstruksjon med høyere stivhet.

Brukervennlighet

Siden Sony NW-WM1ZM2 har pekeskjerm og Android brukergrensesnitt, er den like enkel i bruk som enhver Android-mobil. Du kan installere apper på den, og den kan gjøre alt som en Android-mobil kan, bortsett fra å ringe eller fotografere. Sony har lagt inn sitt egen musikkspillerprogram som standard, som åpner alle nedlastede musikkfiler.

For både PC og Mac

Ønsker du å importere egen musikk til telefonen (nærmest alle filtyper støttes), gjøres dette med programmet Music Center på en Windows-PC, mens spilleren er tilkoblet dataen med USB-kabel. Mac-brukere må i stedet bruke Content Transfer. Det er intuitivt og enkelt, men det er et savn at man ikke bare kan dytte microSD-minnekortet inn i PC-en og dra musikken direkte til kortet og deretter mate kortet inn i spilleren.

Derimot er det lekende lett å bruke Tidal eller en annen musikktjeneste som gir musikk i CD-kvalitet og høyere. Så enkelt, at det er det jeg stort sett bruker tiden min på. Selv om jeg har noen favoritter jeg laster over og lytter en del til.

Nedtur

Når Sony lager en toppmodell, så spisser man naturligvis alle sanser litt ekstra. Dette er ingeniører som kan greia si, og forventningene blir derfor ekstra høye når de kommer med noe i denne prisklassen.

Og lyden er virkelig god. Sony sendte spilleren sammen med sine egne lukkede hodetelefoner MDR-Z1R, og den får frem bassfylden i disse på en veldig bra måte, samtidig som lyden åpner seg mer i toppen enn hva jeg er vant til fra disse hodetelefonene. Disse har jeg faktisk i min egen samling, så jeg kjenner dem godt.

Og så Audeze LCD-5, da. Har du hørt en mer naturtro trompet noensinne, som den til Till Brönner på Cohen-coveren A Thousand Kisses Deep? Og det er ved lavt lydnivå. Tenk hva som skjer når man guffer opp…

Ja, det var det, da. Det går nemlig ikke an. For, selv med lydnivået på maksimalt er lyden så lavt at den må betegnes som under det jeg vil kalle «kosenivå». Det er så lavmælt og forsiktig, at jeg ikke helt kan skjønne bruksområdet.

Joda, har du et par kjempedyre og veldig gode ørepropper, som Sennheiser IE 600 eller Beyerdynamic Xelento Remote, så vil du kunne få mye glede ut av denne spilleren. Men ikke med Sonys egne IER-Z1R, de er nemlig for tungdrevne. Og hva er vitsen da?

Investerer du nesten 40.000 kroner i en musikkspiller, så vil du selvsagt drive skikkelige klokker med den. Det kan du faktisk ikke!

Men det er råd. For det er nemlig bare den europeiske varianten av spilleren som lydnivået er dempet på. Dette for å imøtekomme europeiske reglementer for maksimalt lydtrykk. Men Sony har åpenbart tolket disse strenger enn alle andre, for de har virkelig markedets laveste lydnivå blant alle DAP-produsenter. På EU-versjonen har Sony fjernet High Gain-funksjonen, som løser problemet med tungdrevne hodetelefoner. Kjøper du den asiatiske eller amerikanske utgaven, er du trygg. Bortsett fra at du kan få problemer med garantien om du forsøker å levere den til reparasjon her hjemme…

Sony NW-WM1ZM2: Konklusjon

Det er veldig merkelig at Sony har valgt å gi oss en perfeksjonert musikkspiller, eller DAP, som Sony NW-WM1ZM2, når de tolker europeiske regler for lydnivå så strengt at spilleren ikke skal kunne drive tungdrevne hodetelefoner. For hva er poenget da?

Jada, den låter mye bedre enn mobilen gjør med samme lave utgangsnivå. Men når noe låter bra, vil man skru opp. Når du ikke kan det, føles det meningsløst å bruke nesten 40.000 kroner. Man vil jo drive de tungdrevne, spesialforsikrede klokkene man har låst inn i hvelvet! Svaret er å handle spilleren utenfor Europa, da får du den nemlig med fullt utgangsnivå. Denne EU-versjonen burde aldri vært lansert.

Også i denne testen: