Jeg har for lengst sluttet å tenke på det som galskap, når jeg hører om noen som punger ut mangfoldige tusener av kroner for et par hodetelefoner. Som du må, om du skal ha et par Audeze LCD-5. Jeg har, sant å si, blitt fanget av basillen selv, og er vel i så måte inhabil. Men lyd er en lidenskap, og faktum er at du bare kan glemme å få like god lyd fra et par høyttalere – nesten uansett hvor mye de koster – som fra de beste hodetelefonene. Selv om jeg også har en kjærlighet til gode høyttalere, la det være sagt.
Det er ikke nødvendigvis høyttalernes skyld, men heller rommet de står i, som forringer lyden en god del. Lydbølger reflekteres frem og tilbake, det dannes ekko og tidsforvrengninger, og i tillegg farges selve frekvensresponsen ved at det legges til her og trekkes fra der. Resultatet er at lyden fra selv verdens beste høyttalere blir en blek kopi av seg selv.
Fjern rommet med hodetelefoner
Med hodetelefoner kaster du romproblemene over bord. Et par øreklokker kobler deg rett og slett langt mer direkte til musikken. En av de få ulempene med hodetelefoner er at ikke flere kan dele musikkgleden samtidig. Men la oss innse det, ekte musikalsk glede nytes best alene. Den andre ulempen er det verre å gjøre noe med, nemlig at hodetelefoner ikke lar deg kjenne vibrasjonene i kroppen. Hvis du da ikke er villig til å montere en haptisk Buttkicker under setet…
High-end med planmagneter
Med de åpne LCD-5 har amerikanske Audeze tatt mål for seg å lage de beste hodetelefonene de kan, mens de skal være komfortable nok til å kunne ha dem på dagen lang. Og det er ikke bare viktig for musikknytere, men også for de som jobber med lyd og musikk gjennom en arbeidsdag.
Som alle hodetelefoner fra Audeze er dette planmagnetiske – eller planar – hodetelefoner. De skiller seg fra vanlige, dynamiske hodetelefoner ved å bruke en tynn folie opphengt mellom to magneter, hvor folien vibrerer med det elektriske signalet og produserer lyd. Til sammenligning bruker dynamiske hodetelefoner elementer med en mye tyngre membran, med en mindre flate men til gjengjeld mye lengre slaglengde. Dynamiske hodetelefoner har ofte – men ikke alltid – kraftigere bass og tåler et høyere lydtrykk, mens planmagneter har fordelen av en mye kjappere transientrespons og ofte lavere forvrengning – inntil de blir overbelastet.
Planmagneter minner litt om elektrostatpaneler, bortsett fra at de ikke trenger ekstern strøm for å aktiveres. Det holder med magnetene, kombinert med det elektriske musikksignalet som kommer ut av hodetelefonkontakten.
LCD-5: Krympet toppmodell
Planmagneter var lenge eksotiske og mye dyrere enn dynamiske elementer, men man får nå edruelig prisede hodetelefoner med dette prinsippet. Audeze LCD-5 er ikke blant dem. Her får nemlig tusenlappene vinger å fly med… Hvis du synes ti tusen kroner er mye penger for et par hodetelefoner, kan du jo prøve å gange prisen med fem. Så mye koster faktisk LCD-5, for her har Audeze slengt seg inn i kampen om å lage «verdens beste hodetelefoner».
Håndlaget
LCD-5 er håndlaget tvers igjennom, og erstatter LCD-4. Da jeg først så den nye modellen på bilder, tenkte jeg ikke så mye over utseendet, det minnet jo svært mye om hva man er vant til fra Audeze: tjukke øreputer og de kategoriske metallslissene utenpå klokkene, med A-formet mønster i midten. A for Audeze, naturligvis.
Men da jeg omsider mottok LCD-5 til test og åpnet den deilige, svarte metallkofferten, så slo det meg hvor mye mindre de er enn andre modeller i LCD-serien. For der hvor LCD-4 var massive, og tynget hodet ned med en vekt på hele 735 gram – uten kabel(!) – er LCD-5 mye mer kompakte. Mer enn 40 prosent av vekten er slanket bort, ned til 420 gram! Og putene, som fortsatt er tykke og gode i den retningen som gjelder, har mye mindre ytre omkrets. Fremdeles er det plass til hele øret inni, men en vesentlig tynnere vegg omkranser øret.
LCD-5 har helt nyutviklede puter i lær, hodebåndet i karbonfiber skal gi optimal demping, og huset i magnesium skal gi optimal stivhet i forhold til vekt. Også kabelen er ny, laget i kobber av meget høy renhet.
Trenger god forsterker
Audeze LCD-5 har en impedans på meget lave 14 ohm. Det betyr at de bør kobles til en forsterker med en lav utgangsimpedans, gjerne ned mot og til og med under 1 ohm, for å unngå forvrengning. Lavimpedans hodetelefoner har også større utbytte av å separere jord mellom venstre og høyre kanal, gjennom en balansert kabel. Du kan derfor i større grad oppleve å høre forskjell mellom balansert og ubalansert kabel med disse, enn med andre klokker med høyere impedans. Ønsker du balansert XLR-kabel, kan det kjøpes løst.
LCD-5 har i tillegg lav følsomhet. Bare 90 dB med 1 mW. Det betyr at partytrikset til de rimeligere LCD-X, nemlig at de enkelt kan drives selv fra hodetelefonutgangen på en strømsvak laptop, ikke er tilfellet her. Nei, LCD-5 trenger en skikkelig forsterker for å vekkes til live.
Disse forsterkerne brukte vi
I størsteparten av testperioden har jeg testet LCD-5 med den den (dessverre) utgåtte Auralic Taurus, med DAC-en Hegel HD30 og en MacBook Pro med Roon som signalkilde. I tillegg har klokkene fått bryne seg på Burson Soloist 3X Grand Tourer (test kommer). Kremen på toppen var T+A HA 200, og den jeg koste meg aller mest med, så er den også avsindig dyr. Jeg fikk også en interessant opplevelse med McIntosh MHA200.
Supernøytral silkelyd
Da jeg først tok på meg hodetelefonene, tenkte jeg: «Gud bedre for noen lette hodetelefoner!» Nå er 420 gram heftig nok sammenlignet med typiske trådløse hodetelefoner, om du er vant til slike. Men de føles ikke tunge i det hele tatt, og i forhold til LCD-X og også LCD-2C er det noe helt annet. Disse tynger ikke ned hodet i det hele tatt! De er superkomfortable, samtidig som de sitter fast når man headbanger til favorittmusikken. Ja, for du gjør vel det??
Auralic Taurus er min egen, og dermed naturligvis den forsterkeren jeg bruker mest. Den takler nesten alt den får kastet imot seg, og LCD-5 er intet unntak. Faktisk viser dette seg å være en meget god kombinasjon. Og gud bedre, for en mellomtone! Trompeten til Till Brönner på Cohen-coveren A Thousand Kisses Deep har et nærvær som jeg knapt har hørt før, mens den deilige raspingen av kontrabassen til Dieter Ilg smeller ut, samtidig som man hele tiden er oppmerksom på bakgrunnen, hvor musikerne puster og snufser på en avstand fra mikrofonene.
Det hele blir enda klarere – om enn kanskje ikke like dynamikksprutende – med T+A HA 200. Men det er med denne hodetelefonene blomstrer aller mest. Hvor man virkelig hører hver en lille detalj i toppen, mens undertonene i bassregisteret sanses som verdens største selvfølge.
Funker dårlig med McIntosh
Interessant nok fungerer McIntosh MHA200 på sin side ikke spesielt bra sammen med LCD-5. Faktisk går det ganske dårlig. Den har innstilling for 32 ohm og opp til 600 ohms belastning. Men McIntosh har glemt hodetelefoner med lavere impedanser, som disse.
Satt til 32 ohm har den bedre kontroll enn når den stilles til høyere impedanser, da det legges et større og større lokk på overtonene etter hvert som man går oppover fra 100, via 250 til 600 ohm. Lyden blir innestengt, men også direkte forvrengt. Satt til 32 ohm er det ikke samme krise, det må vel kunne sies å låte helt greit, men det er ikke «greit» man sikter mot når man bruker 50.000 kroner på et par hodetelefoner! Med McIntosh-en får man testet impedans-teorien i praksis, og den viser seg å holde mål. Noe McIntosh MHA200 altså ikke gjør. Ikke med disse hodetelefonene.
Derimot fungerer det vesentlig bedre med Burson-forsterkeren, som jeg vil hevde har bedre oppløsning enn Taurus, samtidig som den har enda mer kraft (6 W mot Taurus’ 4,5 W i 32 ohm). T+A HA 200 oppleves subjektivt som i samme gaten, men de har ikke oppgitt utgangseffekten. Men en 100 watts strømforsyning forteller sin egen historie der. Og T+A-en er i en egen liga når det kommer til oppløsning og detaljer, uten at noe av det føles anstrengt. Bare musikalsk. Og LCD-5 er i stand til å bringe det hele frem i lyset.
Finnes det noe bedre?
Å beskrive lyden fra LCD-5, er både lett og vanskelig på én gang. Den oppleves nemlig som meget nøytral. Så nøytral at en lydtekniker lett kan ta på seg klokkene, og straks kjenne igjen stykket han eller hun har skrudd lyd til. Dersom studiomonitorene de brukte har gjort jobben sin. Men samtidig er det noe mer her. En x-faktor. Stillheten mellom tonene er en klisjé å snakke om, men med LCD-5 er det i høyeste grad relevant. For det er sånn kontroll på enhver mikrotransient, at man blir tatt med på en musikalsk reise fra øyeblikket du tar hodetelefonene på, til du tar dem av igjen – gjerne flere timer etterpå. For så komfortable er de, at du glemmer tid og rom.
Sammenligninger
Nylig gjorde jeg en duell mellom Audeze LCD-X og HiFiMAN Arya. High-end begge to, men til under en tredjedel av prisen for LCD-5. Og selv om de begge er fantastiske, så vekkes følelsene på en annen måte her. Jeg sitter nesten og vil grine når jeg hører Longing fra Dobrinka Tabakovas Concerto for Cello & Strings.
T+A Solitaire P (test kommer) er et annet par planmagnetiske hodetelefoner til samme pris. De er vesentlig tyngre og sitter løsere, så her bør man sitte i ro. Lydbildet fra T+A-ene er fyldigere og varmere, med et noe mer tilbakelent overtoneområde. Uten at man savner luft, det er bare en annen måte å presentere lyden på. Mer som et par high-end-høyttalere i et lydbehandlet rom, med en mykere og mer kremaktig lyd. LCD-5 er mer nøytrale, noe lydteknikere vil sette pris på, men også musikkelskere som ønsker lyden usminket og rett frem.
Audeze mot Stax
Jeg tror de hodetelefonene som er mest aktuelle å sammenligne direkte mot, er Stax SR-009s. Klangkarakteren minner veldig, i at de begge oppleves som nøytrale. Samtidig har de begge den magiske x-faktoren. Stax-ene er enda mer fjærlette i presentasjonen av musikk og rytmer, og oppleves mer gjennomsiktig – nesten spøkelsesaktig – i presentasjonen. Men forsterkeren jeg testet dem med i sin tid, nemlig T8000, er ikke helt kraftig nok til å få frem tyngden i rytmer ved høyt lydnivå. Du står ikke like fritt til å shoppe rundt etter favorittforsterkeren med elektrostater, da de krever en helt egen. Jeg har sett folk mener Audiovalve Luminare og Mjölnir KGSSHV gjør underverker med Stax-ene, men det har ikke jeg fått bekreftet selv.
Inntil den tid mener jeg LCD-5 er et mer omgjengelig par hodetelefoner, som passer flere forsterkere. Du trenger bare en forsterker med nok kraft og som er stabil ved lave impedanser. Ja, faktisk fungerer de også fint med FiiO K9 Pro til en femtedel av prisen til hodetelefonene. Det blir ikke helt i samme liga som med de dyrere forsterkerne, men du verden så tett på! Nok om det siden, i en egen test av FiiO-en.
Audeze LCD-5: Konklusjon
Før du avfeier hodetelefoner til 50.000 kroner som galskap, så bør du unne ørene dine å høre Audeze LCD-5. Disse hodetelefonene låter så fantastisk, at de overgår omtrent alt annet. Det finnes selvsagt fabelaktige high-end hodetelefoner til halvparten av prisen, og noen av dem kan nok utfordre LCD-5 på enkelte punkter.
Men så tar man komforten med i regnestykket. For disse tynger knapt mot hodet i det hele tatt, samtidig som de sitter stramt nok til at du kan headbange til favorittmetallen om du ønsker. Hvilke andre high-end-hodetelefoner kan du det med??
Det er bare et par ting man må passe på: den lave impedansen krever en stabil forsterker med lav utgangsimpedans. Videre gjør den moderate følsomheten at du kan få en ganske kjip opplevelse om forsterkeren ikke har nok effekt. Du kan glemme å drive disse direkte fra MacBook-en.
