Mens kravene til oppgavene et surroundanlegg skal utføre øker, samtidig som priskrigen stadig blir tøffere, kan man lure på hva man sitter igjen med av lyd- og bildekvalitet når et komplett surroundanlegg som inkluderer Blu-ray-spiller, nettverksstrømming og internettsurfing via TV-skjermen, skal koste så lite som 5.000 kroner. For det er ikke til å komme bort fra, at her er det mye plast.

Oppgaver
Et typisk surroundanlegg i dag må ha internettilkobling, enten med kabel eller trådløst. Dette for å kunne strømme musikk, video og bilder fra PC-en tilkoblet hjemmenettverket, men også for å få tilgang til videotjenester som YouTube direkte på TV-skjermen. Dagens TV-er har dette innebygd fra før, men eldre TV-er kan ha godt av at anlegget kan dette.

Videre skal selvsagt radio være på plass, og gjerne da også internettradio. Det er også kjekt med digital avspilling fra din MP3-spiller eller iPod/iPhone/iPad via anleggets USB-inngang eller dokk.

Alt dette i tillegg til å spille film og musikk fra Blu-ray (også 3D-innhold), DVD og CD.

Med tanke på at anlegget inneholder fem høyttalere pluss en ekstra basshøyttaler, og den nødvendige forsterkningen for å drive dem, hva slags kvalitet kan man da forvente når totalprisen er rundt 5.000 kroner (noen er enda billigere!)? 

Bra lyd og bilde er mulig
Men det er faktisk mulig å få akseptabelt nivå på lyd- og bildekvaliteten i slike anlegg. Hva bildekvaliteten på Blu-ray angår, er det faktisk meget vanskelig å se forskjell på billige og dyre spillere, med mindre man kobler opp en billig og en dyr på hver sin identiske skjerm eller projektor. Og selv da kan det vise seg som en tøff oppgave. Forskjellen ligger i at de billige drivverkene kan støye noe, og noen av dem er tregere enn andre til å laste filmen. Så er det ikke til å stikke under en stol at levetiden på billige drivverk ofte er vesentlig kortere enn på dyrere spillere.

Det er lydkvaliteten som hovedsakelig er ankepunktet på billige alt-i-ett-anlegg. Med all den plasten er det umulig å få skikkelig hi-fi-lyd fra høyttalerne, og billig prosessering og forsterkning setter brems tidlig i signalveien. Likevel går det an å få skapelig lydkvalitet. Hemmeligheten ligger i å skjule svakhetene ved å balansere lyden akkurat riktig, ut ifra kvalitetsnivået man ligger på. Er diskantgjengivelsen i utgangspunktet grovkornet, demper man denne slik at mellomtonegjengivelsen kommer mest i fokus. På samme måte, hvis basshøyttaleren egentlig er en buldrende og forvrengt stakkar, så demper man de verste frekvensene, slik at den blander seg bedre inn i lydbildet. Derfor låter billige anlegg ofte best i én lydmodus, gjerne den som heter ”neutral”, ”bypass” eller liknende. Med én gang man tuller for mye med lyden, blir svakhetene irriterende åpenbare.

Av samme grunn som at disse anleggene maskerer sine mangler, vil de heller ikke i særlig grad skille mellom HD-lyd på Blu-ray kontra det mer komprimerte lydsporet på DVD. Det er ikke nok oppløsning i anleggene til å virkelig få frem forskjellene. Men lyden er langt bedre enn den som kommer direkte fra TV-en, og du får i tillegg omringende lyd som setter deg mer inn i handlingen.

Seks kandidater
Alle anleggene i testen bruker fem kompakte satellitthøyttalere pluss en basshøyttaler (subwoofer). All forsterkning og prosessering ligger i hovedenheten, hvor også Blu-ray-mekanikken sitter. Funksjonaliteten er ganske lik på alle. Alle har nettverksstøtte og strømming. De har skjermmeny hvor alle innstillinger gjøres, og alle har USB-tilkobling som støtter de fleste MP3-spillere inkludert iPod (noen har også en egen iPod-dokk). Noen anlegg kan gjøre litt grundigere innstillinger enn andre, som tidsforsinkelse til hver kanal individuelt, og Samsung-anlegget er det eneste med automatisk høyttalerkalibrering. Ellers er brukeropplevelsen av anleggene såpass lik at det til syvende og sist er lydkvaliteten som skiller vinneren fra de andre.