Anmeldelse: Stranger Things, sesong 4 – Del I

Netflix-serien Stranger Things kom som en dark horse fra intet i 2016, og tok (høyst uventet) publikum, og anmeldere, med storm.

Serieskapere er The Duffer Brothers, som bortsett fra debutfilmen, den psykologiske thrilleren Hidden (Med Alexander Skarsgård i hovedrollen) hadde svært lite å vise til på CV-en. Etter megasuksessen med Stranger Things har tvillingbrødrene tilnærmet fått frie tøyler, og budsjett, fra Netflix. Sesong 4 skal visstnok ha kostet formidable 290 millioner ($ 30 mill.) per episode – og det vises!

På grunn av korona, og et eksploderende budsjett og konsept, har det nå nesten gått tre år siden vi sist stiftet bekjentskap med vennegjengen fra Hawkins, Indiana. Det viser seg av brødrene har brukt tiden godt.

 

I en herlig miks/homage av Steven Spielberg og Stephen King tar serien oss med tilbake til midten av 1980-tallet, der vi opprinnelig ble kjent med de fire nerdene Will (Noah Schnapp), Mike (Finn Wolfhard), Dustin (Gaten Matarazzo) og Lucas (Caleb McLaughlin) – samt, femte og sjette hjul på vognen, den enigmatiske Eleven (Millie Bobby Brown) og Max (Sadie Sink).

Oppvekstdrama – med nogo attåt

I sesong 4 befinner vi oss i 1986, vennegjengen har blitt betraktelig utvidet siden første sesong, og nå også fysisk splittet etter de dramatiske hendelsene som kulminerte i sesong 3. Joyce (Winona Ryder) har tatt med seg sønnene sine, samt Eleven, og flyttet til sunny California for en ny start, men «nissen har blitt med på lasset».

På tidslinjen befinner vi oss kun et halvår siden slutten på sesong 3 (dog er det meget synlig at skuespillerne er nesten tre år eldre) og det dramatiske slaget ved kjøpesenteret i Starcourt. Vennegjengen er kun dager unna etterlengtet spring break, men high school-livets bekymringsløse tilværelse er slettes ikke så ukomplisert for kompliserte Eleven (eller «Jane» som hun nå heter).

Eleven mobbes, plages og utfryses. Men i alle brevene hun har skrevet til kjæresten Mike, og sendt av gårde til Hawkins, romantiserer hun den «glamorøse» California-tilværelsen. I det de gjenforenes sprekker boblen.

I den overnaturlige Underverdenen («Upside Down») er det det djevelske utysket Vecna (fra Dungeons & Dragons) som truer ungdommenes fred og fordragelighet. I det man trodde at man hadde lagt skrekken fra Hawkins bak seg, begynner klassekameratene, en etter en, å lide en brå og høyst brutal og blodig død.

Samtidig som ungdommene sliter med sitt og sine problemer, mottar Joyce mistenkelige nyheter om at Jim (David Harbour) kan være i live. Hun kontakter Murray og legger ut på en strabasiøs, og tidvis spektakulær, (håpløs?) redningsoperasjon. Vi skal ikke avsløre Jims skjebne, annet enn å filosofere rundt om Duffer-brødrene har sett Black Widow…

Det amerikanske militæret på sin side, er overbevist om at det er det hemmelige «programmet» til Dr. Martin Brenner (Matthew Modine), og hans «elever» (hvorav Eleven var blant de fremste), som står bak alle faenskapen som rammer Hawkins, og nå California. Og mon tro om ikke også kommunist-russerne har en finger med i spillet?

Dramatisk evolusjon

Alle kjerneelementene fra det herlige 1980-tallet er fortsatt til stede. Fra arkadespill, til krusete permanenter/hockeysveis, popmusikken, rulleskøyter, Walkman-en og pastellfargede klær.

Brødrene har uttalt at serien er en kjærlighetserklæring, og homage, til 1980-tallets og dets populærkulturelle liv. Åpenbart at de mener alvor med det.

Men der første, og til dels andresesongen, var en relativt «uskyldig», og sterkt sjarmerende fortelling om nerdete ungdommer som var opptatt av fantasy-brettspill, og befant seg nederst på den sosiale rangstigen, der historien kun hadde islett av skremmende sci-fi-elementer, så går fjerdesesongen all in!

La oss illustrere det slik: Evolusjonsmessig har Stranger Things gått fra å være inspirert av 1980-talls klassikerne The Goonies, E.T. og Stand by Me, til nå Poltergeist, The Exorcist og A Nightmare on Elm Street; med innslag av Carrie og Jason Bourne. Det er litt av en reise!

Mye på hjertet

Over nærmere ni timers spilletid serveres vi oppvekstdrama, thriller, komedie, action, horror og splatter – og, til tross for tendens til nærmest overflod og kontinuerlig «tung-fot-på-gassen», så fungerer det både dramaturgisk og plottmessig.

Her får vi Duffer-brødrene i fri dressur, uten begrensninger hverken på det kunstneriske eller økonomiske plan. Så har da også sesong 4 blitt en mastodont, der hver episode nå nærmer seg lengden på en spillefilm. De seks første episodene klokker inn på ca. 1:15, mens episode 7 er på 1:38 timer – ha da i mente av vi nå kun snakker om Del I av sesong 4!

Heri ligger da også vår fremste kritikk av serien, den føles for lang og (tidvis unødvendig) omfattende. Det kan virke som om Duffer-brødrene har fryktet at dette var deres ene sjanse til å herje fritt, og dermed ikke har lagt noen bånd på seg selv. Det sagt, som anmelder har vi binget hele sesongen på to kvelder – den vil nok ikke føles like intens om man ser den i løpet av noen uker.

Det er mange grener av fortellingen som foregår samtidig, og historien tenderer til å bli noget overforklarende og mettet. Tråder skal samles og nåtiden forklares med fortiden; noe som kan oppleves forvirrende. Og, i det rollegalleriet vokser, og nye karakterer krever sin plass, må andre (til tross for lengre spilletid) vike – noe som ikke minst går ut over Will; som nå bortimot er som en fjern bikarakter å regne.

Sesongen har like fullt blitt et overflødighetshorn av fortellerglede, sjarm og lekende spenning. Men Stranger Things har definitivt blitt en serie for et mer voksent publikum, med mye eksplisitt horror, skrømt og lemlestende drap og vold.

Fra barn til unge voksne

Skuespillerne har gått fra unge tenåringer til nærmest voksne siden 2016. De ukjente hovedrolleinnehaverne har da også vokst med rollene og leverer nå langt mer stødig skuespill. Ikke minst har Millie B. Brown blomstret, og fremstår som en vaskekte, komplett filmstjerne.

Med lang spilletid får vi også rikelig tid til å gå mer i dybden på karakterene, og deres bakgrunn. Ikke minst kommer dette Eleven til gode, der vi i reneste Treadstone-stil dypdykker ned i hennes traumatiserte barndom.

Dr. Brenner trakk i trådene, var på samme tid hennes Gud og «Papa», mens Sam Owens (Paul Reiser) nå gjør sitt ytterste for å dekke over samt bedrive skadekontroll. Det er nok også innenfor dette segmentet at sesongen byr på de største overraskelsene.

Også Max sliter med fortiden, og plages på det psykiske plan av brorens død. Her gjør Sadie Sink en glimrende jobb som tverr, men samtidig sårbar og usikker tenåring. Alle voksne er, selvsagt, håpløse og uforstående – et perspektiv enhver tenåring har hatt til alle tider.

Hele gjengen befinner seg fortsatt i upopulær-ligaen, og strever med å passe inn og bli likt. Deres upopularitet kommer da også til gangs til syne i det helvete bryter løs, og de (med Eddie Munson (Joseph Quinn) i fremste rekke) blir åpenbare skyteskiver. Det er noe sårt over dem alle, et vesentlig element i den vellykkede menneskeliggjøringen av karakterene.

Den forløsende komikken, som den ellers bekmørke sesongen så absolutt trenger, tilfaller Joyce og Murray. Deres heidundrende ekspedisjon går James Bond i næringen, og er både sterkt underholdende og actionmettet. Scenene med Nancy og Robin som gravende forskere skal man heller ikke kimse av – herlig komisk timing!

At mange av de 3,8 milliardene budsjettkronene har gått til spesialeffekter var ikke overraskende; og de er da også virkelig imponerende. Holdt i en nostalgisk 1980-talls stil befinner vi oss ofte i en heldigital, dystopisk Underverden, der selv Saruman ville slitt med å finne opp så mye skrømt og faenskap. Kan tidvis bli litt for dataspillaktig, men det er nok også intensjonen bak.

En ny standard

Sesong 4 av Stranger Things setter nærmest en ny standard for TV-serier. Både med hensyn til budsjett og spilletid, men også hva man på det kunstneriske plan kan «tillate» seg å gjøre med en serie.

Den er nyskapende, vågal, utfordrende og sterkt underholdende. Ikke alle scenene sitter som et skudd, og ja, man burde vært hardere på klipperommet. Samtidig har serieskaperne vært tøffe nok til å ikke ta det enkle valget, som brorparten av TV-serie-produsenter gjør, å kun gjenta sin suksess. Den sikre død for enhver TV-serie er om man kun flyter på fortiden og lager en ny sesong 90 % lik den forrige.

Noen seere som, primært, falt for de smått uskyldige nerdene i sesong 1, der våre helter var i en uskyldig verden som boblet over av 1980-talls nostalgi, vil nok ikke applaudere retningen serien har tatt. På den annen side åpner sesong 4 potensielt for en rekke nye seere. Og skrell bort alt det overnaturlige, blodet og gørret, så handler Stranger Things, fortsatt, i bunn og grunn om det å vokse opp, finne sin plass og passe inn i en verden som du ikke føler deg helt hjemme i. Derav dens universelle appell.

Du kan elske eller hate sesongen, men noe du ikke kan er å stille deg likegyldig til denne energisk, noget sprikende, serien. 5 bunnsolide stjerner!

Anmeldelsen er basert på samtlige syv episoder av sesong 4 – Del I. Får global premiere på Netflix den 27. mai. Som kjent er sesongen splittet i to deler, der Del II (ytterligere seks episoder) først slippes den 1. juli.

PS! Netflix har gitt grønt lys for sesong 5, men det blir også den siste – det utelukkes dog ikke en (eventuell) kommende spin off-serie. Så spørs det da, om ikke også Stranger Things vil rammes av Netflix’ omfattende budsjettkutt som følge av nedgangen i abonnementsmassen.