Da Alienware annonserte markedets første gaming-monitor med QD-OLED, nemlig AW3423DW, var det nesten så jeg datt av stolen. Tenk, endelig en OLED-monitor med perfekt svartnivå og kontrast, uten en svimlende høy prislapp! Og det med ultrabredt buet 21:9 skjermformat, høy skjermoppløsning, og en skjermfrekvens på hele 175 Hz. Nok til å kunne snu seg superraskt rundt i ethvert spill, uten at skjermen henger igjen i det hele tatt. Legg til en responstid på bare 0,1 millisekund, og dessuten generøst med USB-innganger, og man kan kunne tro man har dødd og kommet til skjermhimmelen!
OLED har som kjent fordelen av perfekt svartnivå, for siden hver piksel er sitt eget lys elimineres behovet for et baklys. Resultatet er at man får perfekt svart, uten glorieartefakter og clouding, som kjennetegner LCD-paneler og kan få dem til å se smått «skitne» ut.
Hva er QD-OLED?
Det som skiller denne skjermen fra andre OLED-skjermer er bruk av såkalte kvanteprikker, eller Quantum Dots. Teknologien er ny, og er en slags krysning mellom OLED-panelene som vi kjenner dem, og et slags fargefilter bestående av såkalte kvanteprikker, som brukes i blant andre Samsungs og TCLs QLED-TV-er. Det er forresten Samsung som lager QD-OLED-panelene.
QD-OLED sin fordel over RGB-OLED, som vi finner i dyrere proffmonitorer, er at den nye teknologien er rimeligere, og at fargene ikke degraderes ujevnt over tid. I stedet for å bruke en rød, en grønn og en blå subpiksel som til sammen danner en hovedpiksel, har QD-OLED bare blå subpiksler. Lyset fra de to pikslene som skal være henholdsvis rød og grønn reflekteres deretter av krystaller med såkalte kvanteprikker, hvor diameteren på prikkene tilsvarer nøyaktig bølgelengden på fargen som skal gjengis. Dermed oppnår man riktig farge, med et fargefilter som nesten ikke stjeler lysstyrke.
RGB-OLED har ikke fargefilter i det hele tatt, men er en mye dyrere løsning. Det finnes en enda rimeligere metode, nemlig den vi kjenner fra TV-er med paneler fra LG. Her bruker man i utgangspunktet hvite OLED-subpiksler, som filtreres gjennom et fargefilter. Dette stjeler lys, og gjør også at fargene ikke er like jevne når man ser fra en skarp vinkel, som med RGB-OLED og QD-OLED.
Mer avansert enn WOLED
Når jeg sier QD-OLED-teknologien er rimelig, så er det sammenlignet med den kompromissløse RGB-OLED-teknologien. Den du finner i TV-er med paneler fra LG, er derimot en tredje, enda rimeligere teknologi.
Denne går ut på å bruke hvite subpiksler, som sendes gjennom et fargefilter, som faktisk stjeler en del lysstyrke. En fjerde hvit subpiksel får lov å være nettopp hvit, for å få tilbake noe av det tapte lyset. OLED-TV-er er likevel ikke like lyssterke som de kraftigste LCD-TV-ene, og selv om de har mye bedre bilde sett fra siden enn noen LCD-skjermer kan skilte med, har de ikke nubbesjanse mot fargenøyaktigheten til QD-OLED, sett fra samme vinkel. Som er grunnen til at Samsung håper QD-OLED vil slå an som det nye, store.
Se produsentens presentasjonsvideo over.
Ultrabred
Alienware AW3423DW er en 34-tommers skjerm i 21:9 ultra-bredformat. Det betyr at den har høyden til en 27-tommer i det mer vanlige 16:9-formatet, men med ekstra bredde utover. Som gir mer plass til dokumenter ved siden av hverandre, eller, mer relevant i dette tilfellet, utvidet synsvinkel i spill som støtter det.
Oppløsningen er 3440 x 1440 piksler. Sammenlignet med Ultra HD er det omtrent halvparten av pikseloppløsningen, men dobbelt i forhold til Full HD. En helt respektabel pikseloppløsning på en skjermstørrelse som denne. Det er tross alt ikke en enorm skjerm det er snakk om. Dessuten vil en høyere oppløsning være en bremsekloss på hastigheten, da de to henger direkte sammen.
Når man spiller, ønsker man en raskest mulig skjerm, og da kan denne oppløsningen være det beste kompromisset. I dette tilfellet snakker vi 175 Hz, som er lynraskt – og som krever et ganske heftig grafikkort om du skal utnytte det til fulle.
Er den stor nok?
Personlig synes jeg Alienware-skjermen er i minste laget. Man må sitte ganske nært for å komme tett på spillopplevelsen, og når jeg skal bruke den å arbeide på – enten til videoredigering eller til tekst – blir jeg sittende temmelig nært.
På den annen side vil en større skjerm fort kreve enda høyere oppløsning, og et desto råere grafikkort, fordi pikselstrukturen blir synligere når man drar opp skjermstørrelsen.
(Stort sett) vakkert på spill
Første gang jeg kobler opp skjermen, blir jeg slått av en helt nydelig fargegjengivelse. Fargerommet er av produsenten oppgitt med et Delta E-avvik på under 2, som er meget bra (under 1 betraktes av mange som «perfekt»). Og det er bra, for et vanlig kolorimeter har ikke ennå fått noen fargeprofil for denne skjermteknologien. Jeg prøvde med min Calibrite Colorchecker Dislay Plus, og selv om fargene ikke ble så hakke gale med OLED-profilen som ligger inne i programmet, ble det likevel ikke lik nøyaktighet som skjermen var rett ut av esken. Bildet ble rett og slett et lite hint for blått.
Sammen med det perfekte svartnivået og en generelt god lysstyrke er det en fryd å spille førstepersons skytespill som Halo Infinite, hvor man får ekstra dybde i spillet. Man kan også skru på Dark Stabilizer, som drar opp lysnivået i de mørkeste områdene for å avsløre fiender i skyggene. Smart når man ikke ønsker å dø …
Det blir ikke mindre heftig med racingspillet Forza Horizon 5. Hvor bilene ser tredimensjonale ut, med glinsende lakk og hvor detaljene smeller ut. Bevegelsene er så jevne og glatte, at jeg har lyst til å kjøre hele dagen. Det eneste jeg savner, som nevnt, er at skjermen var enda større.
Merkelig pikselstruktur
Men stopp en halv. Hva er det jeg ser? Når skjermen skal brukes til hverdagsbruk, som å lese nettsider, bla rundt i dokumenter på skrivebordet og behandle tekst, så er det noe som ser veldig merkelig ut. Og som spenner bein på skjermopplevelsen.
Først tenker jeg at det er noe galt med oppløsningen. Teksten ser rett og slett pikselert ut. Med unaturlige, tjukke skygger rundt. Og hvor bokstavene er grønne i overkant, og magenta i underkant. Jeg lot ikke merke til det først med spill og grafikk, men med tekst er det veldig synlig.
Tilbake til spillet ser man det ganske tydelig når man først har sett det. Ikke minst når det kommer tekst innimellom i spillet, men også i scener med små, lyse objekter mot mørk bakgrunn. Og film med hvite undertekster grenser mot plagsomt.
Screen door-effekt
Etter hvert klarer man ikke å unngå å bli sjenert av det, også når man spiller. For en annen ting denne subpikselstrukturen gjør, er å skape et tydelig mellomrom mellom hver piksel. Man ser et tydelig rastemønster, eller «screen door»-artefakt.
Da vi testet Sonys 55-tommers TV med samme typen panel, nemlig XR-55A95K, var ikke pikselstrukturen like tydelig. Fordi man sitter lenger unna en TV, og i kombinasjon med dette har TV-en Ultra HD-oppløsning. Dersom Dell hadde hatt tettere pikseloppløsning på sin Alienware-skjerm, ville dette i stor grad kunnet bøte på problemet.
Et par alternativer
Selv om Alienware-skjermen klart har sine fordeler over sine konkurrenter med IPS-paneler, med enda bedre kontrast enn for eksempel MSI Optix MPG321UR-QD, som for øvrig er en større 32″ 16:9 4K-skjerm med flatt og ikke buet panel, så har MSI-skjermen og flere av dens likesinnede bra nok kontrast med lokal dimming som funker som fjell på spill. Og med mye bedre oppløsning og langt mer leservennlig når det er skrift involvert.
Hvis du er ute etter det ultrabrede skjermformatet, kan jeg for eksempel lede deg mot Samsung Odyssey Neo G9, som i dag har omtrent samme markedspris som Alienware-skjermen. Da får du en temmelig vill skjerm på 48″ i hele 32:9 bredformat! Med en oppløsning på 5120 x 1440 er det som to 16:9 2560 x 1440 monitorer ved siden av hverandre, og skjermfrekvensen på 240 Hz er ganske spektakulær. Også Samsungen er mye mer behagelig med skrift, og det er rett og slett vanskelig å anbefale Alienware-skjermen foran den. Og dette kommer fra en mann som for lengst har trykket OLED til sitt bryst som TV-teknologi.
Konklusjon
På papiret er Alienware AW3423DW en fantastisk monitor. Perfekt svartnivå med Quantum Dot OLED, en fantastisk innsynsvinkel (det er den virkelig!), og med et tett på perfekt balansert fargerom. Den har alle egenskapene til en profesjonell monitor. På papiret.
Dens eneste skjær i sjøen, foruten at skjermen er litt liten og ikke har ekte Ultra HD-oppløsning, er at pikslene på QD-OLED-panelet er triangelformede, som gir noen merkelige artefakter. Spesielt synlig er det på skrift, som er grønt i overkant og magenta i underkant. Og med et synlig rastemønster, grunnet et stort mellomrom mellom hver piksel. Det gjør at oppløsningen ser lavere ut enn den i virkeligheten er.
Dette er faktisk nok til å overskygge skjermens styrker, som inkluderer en lynrask skjermfrekvens på 175 Hz og en responstid på svimlende 0,1 ms. Totalopplevelsen blir dessverre middelmådig.
Vi gir ikke tommelen ned for QD-OLED som teknologi, men det er ganske åpenbart at den krever høyere pikseloppløsning enn hva Alienware-skjermen leverer.
Les videre med LB+
Black Week Tilbud
70% På LB+ Total i 12 måneder!
LB+Total måned
Tilgang til ALT innhold i 1 måned
LB+ Total 12 mnd
Tilgang til ALT innhold i 12 måneder (Mest å spare)
- Tilgang til mer enn 7500 produkttester!
- Store rabatter hos våre samarbeidspartnere i LB+ Fordelsklubb
- Ukentlige nyhetsbrev med siste nytt
- L&B TechCast – en podcast av L&B
- Deaktiver annonser