Inn fra sidelinjen dukker det opp en høyttalerprodusent som har sluppet under radaren. Kerr Acoustic var et fullstendig ubeskrevet blad før jeg plutselig så bildet av en Kerr-høyttaler i sosiale medier.
Den gulvstående høyttaleren minnet meg om en PMC-høyttaler, bare med en bånddiskant i stedet for en 25mm domediskant. Den åpne porten i bunnen av fronten, antydet transmisjonslinje. Det skulle vise seg å være riktig. Og nok til at nysgjerrigheten ble pirret.
Et kjapt Google-søk senere, ga meg mer kunnskap.
Kerr Acoustics er en svært fersk engelsk produsent av høyttalere for studio- og proffbruk, og har inntil nylig aldri vært å se i en hi-fi-butikk. Sammenlignet med kjente størrelser som Bowers & Wilkins eller Klipsch, har de holdt på i ett kvarter, men de har allerede rukket å gjøre seg bemerket.
Du finner ikke Kerr i mange butikker, i Norden finnes de kun i Norge foreløpig, men det kan raskt endre seg. For dette er et par høyst velkomne høyttalere, som jeg anbefaler sterkt at man kjører langt for å få hørt.
Denne, Kerr Acoustic K320 MK3, er en revidert utgave av Kerrs minste gulvstående høyttaler. Den ligner på PMC Twenty5.24i, som er en av de beste gulvstående i sin klasse. Det finnes en mindre, bokhyllehøyttaler, kalt K300 MK3, og en svær gulvstående kalt K100 MK2 fra Kerr. Denne er sånn sett midt mellom de to, men det er en ny modell kalt K102 underveis. Det er en treveis gulvstående modell, med to 12-tommers basselementer, altså en mer påkostet modell enn K100 MK2.
Men den stiller i en helt annen, og mye høyere prisklasse.
Transmisjonslinje og bånddiskant.
Den gulvstående K320 MK3, sniker seg rett under 100.000 kr paret, og koster nesten det dobbelte av et par PMC Twenty5.24i. Prisen gjør at den stiller i klasse med Audiovector R3 Arreté, årets høyttaler i Lyd & Bilde, og den meget forseggjorte Burmester B18.
Men Kerr-høyttaleren kan noe de andre ikke kan. Den går dypere og høyere enn alle tre, og har den største rekkevidden fra bass til diskant. Det har de fått til ved å lage en 2,4 meter lang labyritlignende transmisjonslinje. Altså en kanal som leder bassen under 100 Hz en lengre vei ut av kabinettet, til den ender i porten på fronten. Transmisjonslinje er veldig effektivt også i små kabinetter, fordi man kan ‘forlenge’ bassrekkevidden på den måten, og få dypere bass ut av høyttaleren.
I den andre enden sitter Kerrs båndiskant, som bruker en 60 mm høy membran med neodymium-magneter, som bare veier 0,027 gram, og strekker seg en oktav høyere enn vanlig for de fleste diskantelementer. Bassen og deler av mellomtonen, det vi si alt under 1950 Hz, ivaretas av en 165 mm Scanspeak Revelator bass med trefibermembran.
Sett dem hvor du vil (nesten)
Bildene antyder at kabinettene er finerte MDF-plater, men faktum er at de er laget i baltisk bøk, som er dyrere – og finere, enn trefinér vanligvis er. Høyttalerne kan leveres i flere farger, enn de på bildene, og kunden kan selv velge blant et stort utvalg.
Siden høyttalerne ikke er særlig omfangsrike, er de enkle å finne plass til. De kan godt stå nær bakveggen uten at man får overdrevent med bass, men jeg anbefaler å vinkle dem litt innover, for at de høyeste tonene skal nå ørene samtidig med resten av frekvensområdet.
Rett i kjelleren
Som går uvanlig dypt. Og høyt. Da jeg satte dem på innspilling, fikk jeg inntrykk av at de strakk seg så dypt at en subwoofer hvert fall er unødvendig. Bassen på James Blakes Limit To Your Love, truet med å rulle teppet av gulvet, og løse gjenstander begynte å vibrere.
Et par dager senere var det duket for den første lyttesesjonen, som bekreftet inntrykket fra dag én: Disse høyttalerne spiller dypbass på en måte få andre høyttalere makter.
Man må nesten høre dem, for å forstå hvor oppsiktsvekkende tøft det faktisk er.
En transmisjonslinje er ikke en erstatning for et basselement, men en hjelp til basselementer, som gir det større rekkevidde. Så de som tror at transmisjonslinje gir mer trøkk og dynamikk i bassområdet fra 50 til 200 Hz, tar feil. Det er selve elementets jobb, og Scanspeak Revelator-bassen, gjør en utmerket jobb med dynamikken i de lavere frekvensene.
Under en forutsetning.
Jeg fant ut at høyttalerne behøvde en forsterker med mer dreiemoment enn en 60 W Hegel H95 har. Med en 250 W kraftig Hegel H360 ble alt mye bedre. Høyttalerne åpnet seg opp, bassen kom langt bedre fram i lydbildet, og det ble plutselig mye bedre kontroll over dynamikken. Jeg testet også høyttalerne med den superpotente Rotel Michi X5, som med 350 W effekt i hver kanal, og en kondensatorkapasitet på 88,000uF, driver det aller meste av høyttalere med letthet.
Det skal bemerkes at det ikke handler om effekt. Men kontroll. En 50 W rørforsterker som Audio Research I/50, eller Naim Uniti Star med 70 W effekt, kan fungere utmerket. For det er ikke følsomheten det er noe i veien med.
Skru opp volumet
Er forsterkeren på plass, er det bare å sette seg godt til rette og finne frem favorittplatene. Man trenger ikke spenne seg fast, for dette er ikke høyttaleren som kjører over lytteren med voldsom dynamikk og lydtrykk. Til å begynne med kan de virke litt tilbaketrukne, men det er bare inntil man skrur opp lyden til et anstendig lyttenivå. Da merker man at de får med seg hele klaverets oktaver ned til de dypeste tonene. Bare det, er en åpenbaring, særlig hvis man er vant til mindre høyttalere.
Gir man litt gass med volumpotmeteret, øker også den dynamiske kontrasten. Da hører man hvor stor kontrast det er mellom strykerne og kontrabassene i ouverturen til Verdis Nabucco, og hvor følsomt Keith Jarrett faktisk spiller i del 1 fra Køln-konserten. Klaverklangen er ekstremt finmasket og skarpt fokusert, med virkelig tyngde i lavere frekvenser. Man merker at høyttalerne bruker en bånddiskant, for klangene henger vektløst fra de øverste oktaver.
Hvis jeg skal sette fingeren på noe, er det at jeg foretrekker litt mer energi i mellomtoneområdet. For jeg savner å høre Bryn Terfels baryton gjengitt med den klanglige varmen jeg får fra Burmester B18. For noen er sånt en smakssak, men jeg liker også at Steve Winwoods karakteristiske vokal, har hele klangspekteret tydelig definert. Med Kerr-høyttalerne lyder vokalen slankere enn fra Audiovector R3 Arreté.
Strykere lyder nydelig definert, med en eksepsjonelt rask dynamikk som skaper fantastisk fin kontrast i musikken. Legg til høyttalernes evne til å få de grove strykerne til virkelig å høres ut som fullverdige medlemmer av orkesteret, og du skjønner at dette er noen svært sjeldne høyttalere. Jeg kan ikke huske å ha hørt så mektig dypbass fra en så liten høyttaler.
Denne evnen gir nemlig musikken et fundament som positivt påvirker resten av frekvensområdet, og andre instrumenter enn bare kontrabasser eller orgeltoner for den del. Dypbassen er, selv om man ikke merker så mye til den hele tiden, en viktig del av klangbunnen i så mange instrumenter, at når den ikke er der, mangler det noe i instrumentklangen. Det er sånt man ikke savner før man først har hørt det, og etter en demo av K320 MK3, kan det bli vanskelig å gå tilbake til høyttalerne man har hjemme.
Konklusjon
De hittil ukjente Kerr Acoustic K320 MK3, er et par uvanlig vellykkede høyttalere, som nærmer seg det perfekte. Spesielt for mange som savner en sømløs bassgjengivelse, helt ned på 20-tallet, med den effekten det kan ha på musikken. Men det er ikke det eneste de kan. Basselementer og transmisjonslinjen, er godt integrert med en enestående åpen og luftig bånddiskant, hvor det eneste vi savner er litt mer klangvarme på enkelte vokaler. Har man en potent nok forsterker til å vekke Kerr-høyttalerne til liv, kan man ende opp med et par lettmøblerte gulvhøyttaler som kan gi årevis med nytelse. I et komplett fulltone-perspektiv.