Det er bare et par måneder siden vi hadde toppmodellen fra engelske Bowers & Wilkins til test, nemlig 801 D4. Jeg var ganske snar med å kåre høyttalerne til de beste jeg hadde hørt. Kanskje litt for snar …
Ingen kan ta B&W på noe som helst når det kommer til ingeniørkunnskap og forvrengningsfri lydgjengivelse, og dermed en nært sagt perfekt gjengivelse av instrumenter og sangstemmer. Likevel kan de kanskje oppleves på grensen til sterilt, og hvis slagkraft og råskap er det du setter over alt, så finnes det andre høyttalere som gjør behersker den disiplinen i enda større grad. Selv om de enorme 801 D4 absolutt flytter store mengder luft.
KEF er også engelsk, men det er vel stort sett det de to produsentene har til felles. Her løses ting på en ganske annen måte. KEF er ikke det spor mindre høyteknologiske i tankegangen, men løsningene er ganske annerledes.
Punktkilde
Tanken til KEF er at hele frekvensområdet fra hver høyttalerkanal skal høres som det kommer fra ett felles punkt. Bare da får man et optimalt stereoperspektiv, og en riktig tonegjengivelse, uansett hvor man selv sitter i forhold til høyttalerne.
Derfor bruker KEF koaksialelementer, hvor diskanten sitter midt i mellomtonen og spiller gjennom denne. Optimalt sett skal også basselementet være fra samme punktkilde, men det er sjeldent praktisk. Er det ikke det, skal bassene være plassert så symmetrisk som mulig i forhold til koaksialelementet.
Dette er prinsippet, uansett om høyttalerne koster 5000 kroner, eller om de koster mange hundre tusen for et par. Som er tilfellet med høyttalerne vi her har for hånden.
Blade anno 2011
Da de gigantiske KEF Blade ble lansert i 2011, så var de ikke som noe noen hadde sett før. De var KEFs forskningsprosjekt, som siden de hadde klart å få dem så forbannet bra, ble satt i produksjon så spesielt interesserte (med budsjett nok!) kunne få oppleve dem.
De var de første gulvstående virtuelle punktkildehøyttalerne (virtuelle, fordi basselementene var sidemontert, men i parallelle par som var i perfekt symmetri med koakselementet foran), og de hadde et oppsyn som minnet om navnet: et knivblad. Kurvene har ingen parallelle flater og har derfor optimale motvirkning mot diffraksjoner. Hvor lydbølger kolliderer med hverandre og treffer øret til ulike tider, som smører ut transienter og ødelegger for stereoperspektivet.
De sidemonterte basselementene slår ut i hver sin retning, slik at de kansellerer ut hverandres påvirkning på kabinettet og hindrer forvrengning. Og som de slår!
De gigantiske Blade fikk en mer plasseringsvennlig lillebror, nemlig Blade Two, i 2015. Samtidig ble Blade omdøpt til Blade One.
I videoen over forteller KEF om sitt metamateriale.
KEF Blade One Meta – med metamateriale
Nå har tiden endelig kommet for en forbedring av Blade One. Den trengte det kanskje egentlig ikke, den låt så stort, brutalt og lineært som noe annet jeg hadde hørt, og har nærmest blitt hypnotisert hver gang jeg har gått inn i et rom på en messe, hvor høyttalerne sto og spilte.
Men når en høyttalerkonstruktør lærer seg nye triks, er det selvsagt på sin plass å la dette komme toppmodellene til gode, og det har nå skjedd med begge høyttalerne i Blade-serien.
Den viktigste nyheten er et helt nytt materiale på baksiden av diskantelementet. Et metamateriale, som er navnet på materialer med en helt spesiell cellestruktur som er designet i laboratoriet, og som ikke er å finne ute i naturen.
Akustisk sort hull
KEF har funnet ut at i stedet for å lete etter det naturlige materialet som gjør den beste jobben med å kontrollere resonanser og tune dem til noe som tilfredsstiller ørene, har de kommet frem til en helt annen metode.
Det dreier seg om et nytt membranoppheng, basert på flere analyser gjort av ulike simuleringer. Og et nytt svingspole-system, samt en ny demping i gapet mellom diskanten og mellomtonemembranen. Dette ga plass til den spesielle platen bak elementet, som KEF kaller Metamaterial Absorption Technology – MAT.
MAT er en rund plate bak Uni-Q-elementet, med et spesielt labyrintmønster frest inn i platens ene side. Gropene absorberer ulike frekvenser, og totalt sett skal de fjerne omtrent all uønsket lyd fra baksiden av elementet. MAT fungerer i følge KEF som et akustisk sort hull, som fjerner 99 prosent av uønskede frekvenser i frekvensområdet 620 Hz – 40 kHz.
Med det dempes også forvrengningen som kan oppstå på høyere frekvenser, og man har oppnådd en 40 prosent mer lineær frekvensrespons over et større frekvensområde.
Fire bankende basser
Den nye Blade One Meta er nøyaktig like stor som forgjengeren, det betyr at den trenger et stort rom for å ikke fullstendig dominere visuelt. Det kan likevel fungere fint akustisk i et mindre rom, for den går ikke trøblete dypt i bassen: 35 Hz før den har rullet av med -3 dB, og 27 Hz ved -6 dB.
Om du er blant de som ikke er fornøyd før du får subwoofer-dypbass, kan du dermed kanskje bli skuffet, men vær klar over at rommet vil forsterke bassen, så i praksis får du ned mot 20 Hz likevel. Og med mye mindre plasseringsvansker, enn med høyttalere som går dypere. Verdt å tenke på!
Dessuten, med fire bankende basselementer på 22,5 centimeter; to på hver side av kabinettet, skal det nok bli vei i vellinga der i gården!
Utsøkt byggekvalitet
Blade One Meta veier 57 kilo pr. høyttaler, som er mye, men som likevel bare er litt over halvparten av B&W 801 D4. Det gjør dem da også enklere å flytte på, og man kan faktisk klare å pakke dem ut og sette dem opp alene, man trenger bare å flytte dem i esker med sekketralle til rommet de skal stå i, utpakkingen derfra går ganske greit.
Her er glatte, jevne skjøter hele veien, alt er omtrent så «flush» som det går an. Man kan mene mye om utseendet, selv liker jeg det, og høyttalerne føles like dyre som prislappen.
Også piggene (spikes) som følger med er av solid kvalitet, men skal du bruke disse – noe jeg anbefaler – så bør du helt klart ha hjelp til å holde litt her og der mens du holder på. For å ikke skade gulvet. Vel på plass er det enkelt å justere piggene. Et innebygd vater viser om høyttaleren er vertikalt rett, og justering en av piggene gjør du ovenfra med en medfølgende torxnøkkel. Enkelt!
For tips om plassering kan du for eksempel prøve Cardas’ enkle kalkulator og jobbe videre derfra.
Fantastisk Röyksopp
Den helt nye sangen If You Want Me av Röyksopp nylig kom ut, med vakker vokal av Susanne Sundfør, låter fortryllende gjennom Blade One Meta. Synthlandskapet er gigantisk og strekker seg langt utover på sidene. Susannes stemme er fysisk, vibratoene så klare og fokuserte som noe jeg har hørt, og når basstonene for alvor kommer inn, fyller de uanstrengt rommet. Lyden er så stor og komplett, at man bare blir sittende og måpe. Den punktartede lydgjengivelsen fra hver høyttaler kommer virkelig dette balladeeposet til gode.
Gråbein pakker ut Blade One Meta i videoen over. Video: Audun Hage og Geir Gråbein Nordby
Devialet Expert 250 Pro spiller særdeles finmasket gjennom disse høyttalerne, men enda viktigere er kontrollen på den minste lille dynamiske kontrast – også på mikronivå. Den tonale skalaen er særdeles stor, men enda mer imponerende er den dynamiske kontrollen over hele denne skalaen.
Father John Misty
Nærværet i stemmen til Father John Misty på sangen Goodbye Mr. Blue er til å få gåsehud av, og gitaren låter som om den står i rommet. Det låter kanskje som en klisjé, men med Blade One Meta er skalaen på det hele så mye større enn med nesten alt annet. Man sitter ikke bare og hører på oppløsning i tonene, men den store fysikken i hvert anslag.
Råtøffe EDM-rytmer
Disse høyttalerne låter virkelig klokkerent, drevet av den superoppløste Devialet-forsterkeren. Men jeg ønsker mer av den tordnende fysikken.
Rotel Michi X5 (test kommer) skuffer aldri i kraftavdelingen, og den har dessuten en helt annen hurtighet enn en McIntosh i samme prisorden. Den viser seg å være et utsøkt valg med KEF-høyttalerne, hvis formålet er å filleriste sofaen.
Noe jeg virkelig fikk oppleve med Tiëstos BOOM. EDM-musikk låter ofte spisst og dessuten – ironisk nok – flatt i bassen, men noen innspillinger er bedre enn andre. Denne er blant dem, for her snakker vi bassmassasje! Det er lenge siden sist jeg har spilt så høyt på testrommet. Og det er første gang på lenge at andre ansatte har kommet inn på testrommet, av nysgjerrighet etter å ha hørt tonene forplante seg gjennom det flere hundre kvadratmeter store lokalet. Dette er steintøft!
Forresten, siden Michi-forsterkeren ikke har innebygd strømming, kun digitale innganger (og Bluetooth!), bruker jeg fortsatt Devialet-forsterkeren å strømme med Roon fra. Bare tilkoblet en av koaksialinngangene på Michi-en. Du kan selvsagt bruke den streameren du ønsker, det var bare den beste løsningen jeg hadde tilgjengelig i øyeblikket.@
Deilig klassisk
Klassisk musikk gjengis med et så stort rom som bare det. Et godt eksempel på dette er Royal Philharmonic Orchestras versjon av Prokofievs Romeo og Julie, satsen Riddernes dans, dirigert med stødig hånd av James Morgan. Her er det mye mektig bruk av tubaer, pauker og celloer, og med ledefiolinene som loser oss gjennom den velkjente melodien. Hele tiden holdt på en stram line av høyttalerne.
Det er så mektig, så mange klanglag som kommer frem, og alt treffer øret på samme tid. Her er ikke noe etterheng, ikke noe som låter tilslørt. Alt trøkkes rett i trynet på lytteren, men uten å låte skarpt. Det er deilig. Og diskanten er renere enn med forgjengeren, som kunne låte en anelse mer grovkornet, om det er lov å si.
Nasale Steve Winwood
Innspilling etter innspilling sitter jeg med gåsehud og gliser. Uansett hvor høyt jeg drar på, står høyttalerne bunnsolid og spiller hele skalaen. Uten lyter. Ingen farginger, ingen svulster, alt spiller rakt som Preikestolen.
Redaktør Svendsen kommer inn i rommet, ansiktsuttrykket er vanskelig å tolke. Jeg tenker at dette må da imponere hvem som helst – selv ham.
– Sett på Whiter Shade of Pale-coveren til Santana og Steve Winwood, sier han. Som tydeligvis har gjort en oppdagelse med KEF Reference 5 Meta, som bruker det samme koaksialelementet og metamateriale.
Som sagt, så gjort. Jeg forventet den samme maktdemonstrasjonen her, og jeg var totalt uforberedt på hva som skulle skje. For plutselig ble det rart. For en skarp stemme!
Steve Winwood har en mer nasal stemme enn mange andre vokalister. Det er tydeligere gjennom Blade Meta enn med flere andre høyttalere. Det er åpenbart, at høyttalerne slettes ikke pynter på en skarp innspilling, når mye av energien ligger i området rundt 2-3 kHz. Jeg hadde ikke lagt merke til det før nå, for selv om høyttalerne ikke er silkemyke på noen måte, oppleves de som regel bare beint rette, med en masse øs og pøs. De har ingen forsterkning i 3 kHz-området normalt.
Men når akkurat det frekvensområdet stikker seg ut negativt på en innspilling, da blir det ikke like gøy å spille høyt. Selv ved moderate lydtrykk kan det bli i overkant, og jeg tror jeg trygt kan si vi har funnet et eksempel på musikk som Blade One Meta ikke er spesielt begeistret for. Jeg tror jommen jeg står over Creedence og alt av John Fogerty i samme slengen …
Konkurrenter
Å snakke om valuta for pengene når man runder 400.000 kroner for et høyttalerpar, skal jeg ikke engang prøve meg på. Men det er likevel ikke mangel på konkurranse. B&W 801 D4 er nevnt. Dynaudio Confidence 60 er et annet eksempel. Fantastiske høyttalere, som tegner opp lydbildet med en mykere penn, men som dermed heller ikke låter like frigjort og dynamisk.
Confidence 60 krever likevel veldig mye av forsterkeren, mens Blade One Meta faktisk kan gjøre en hel del ut av seg med en rimelig integrert forsterker som Marantz Model 40n eller kanskje enda heller Naim Supernait 3. Men de kommer ikke helt til sin rett før de får noe skikkelig gamp, som Rotel Michi X5, gjerne noe enda mer oppløst om du foretrekker enda mer finmaskede overtoner, for å virkelig høyre hva meta-diskanten har å by på.
En annen konkurrent til Blade One Meta er faktisk også den rimeligere Blade Two Meta, dersom forgjengerne er noe å gå etter. I så fall er den mindre versjonen ikke dårligere, bare mindre og passer dermed bedre i mindre rom. Og til 25 prosent lavere pris. Og med nøyaktig den samme Meta-teknologien som i Blade One Meta.
Konklusjon
KEF Blade Meta er en maktdemonstrasjon av en høyttaler. De høye og dype kabinettene gir volum, mens den slanke frontbaffelen sørger for minimalt med diffraksjoner. To basser på hver sin side av kabinettet slår ut parallelt og hindrer ytterligere forvrengning. Men viktigst av alt er metamaterialet bak diskantene, som fjerner alt av resonanser fra baksiden av elementet.
Resultatet er et par høyttalere som spiller klokkerent, men samtidig lynende sint når de skal. De virkelig tordner løs og fillerister alle som oppholder seg i rommet, om du vil det. En sjelden blanding av rå PA-kraft og nydelig hi-fi-lyd. Ingenting låter som Blade. Ingenting ser ut som Blade. Ingenting annet er Blade.
Bare vær litt forsiktig med veldig nasale innspillinger. De kan bli en utfordring.
