TEST: Canon EOS R3

Sannelig har det tatt sin tid, men med EOS R3, har også Canon et proffkamera til de aller mest krevende fotografene. De som er mer interessert i skarpe bilder i alle situasjoner, enn hvor mange piksler det er inni kameraet  

Grovt forenklet selvsagt, for vi vet at de samme fotografene har andre krav, som skuddtakt, værtetting, rask overføring av bilder, og ikke minst: Et stort utvalg objektiver som egner seg på racerbanen, fotballbanen, eller der ville dyr ferdes. 

Kort sagt, fart og pålitelighet er et par av de viktigste nøkkelordene. Der har Canon lang fartstid med F- og EOS 1-serien flere tiår tilbake, og nå endelig, har de et proffkamera som treffer midt i blinken for de som er i målgruppen for de to viktigste nøkkelordene.

Det er fort gjort å tenke på EOS R3 som den speilløse utgaven av EOS 1Dx Mark III. Det er det ikke. Det kameraet finnes ikke ennå, og vil trolig bli kalt EOS R1 når og hvis det kommer til markedet. 

Men altså, EOS R3. Kameraet som nesten er et EOS R1, men som likevel er spesifisert som om det er det. Med alt hva Canon kan hente fra øverste hylle av teknologi, kanskje bortsett fra to ting. Ekstrem oppløsning og 8K-video. EOS R3 har ingen av delene, og det er trolig der et EOS R1 vil skille seg mest fra R3. Som, slett ikke har spesifikasjoner å kimse av, bare se her:

• Øyestyrt autofokus
• Stablet 24 Mp CMOS fullformat bildebrikke m. Dual Pixel AF
• Bildeserier opptil 30 bilder/s, i 14-bit RAW 
• 10-bit HEIF, HDR-opptak
• 6K/60p RAW
• 4K/120p DCI/UHD-video
• 10-bit H.265 C-Log3 opptak, HDR PQ 10-biters 4:2:2
• Forbedret fokussporing med dyplæring
• To kortplasser CFexpress B/XQD
• 5,76 Mp/120fps OLED-søker uten blackout
• Vribar pekeskjerm
• Innebygget bildestabilisering
• Omfattende værtetting

Hva? Øyestyrt autofokus?

Kameraet har som man ser, ikke 45,7 megapiksler eller 8K-videoopptak, som vi finner på Nikon Z9, men det har en interessant Canon-teknologi som du ikke finner andre steder.

Øyestyrt autofokus.

Jeg kan forestille meg noen av de eldre leserne, som husker Canon EOS 3 fra 1998, med øyestyrt autofokus. Det var en god idé, som ikke funket særlig bra i praksis. Canon forlot teknologien med øyestyrt autofokus kanskje fordi teknologien ikke var moden. Men med mer moderne teknologi har Canon faktisk fått ideen til å fungere i EOS R3.

Til overmål, men det betyr ikke at man kan bruke den til alt hele tiden. Etter at man har kalibrert sensorene som registrerer hvor pupillen rettes, er det forbløffende effektivt å flytte fokus dit man vil, bare ved å kikke på objektet man vi ha i fokus.

To oransje ringer viser hvor i søkeren man har blikket, og selv om kameraet er satt opp til å fokusere bare med ett eller flere fokuspunkter, så følger fokuset etter blikket til fotografen. Fiffig. Men i noen situasjoner er det mest praktisk å slå av funksjonen, som man hurtig kan tilordne en knapp på kameraet, for å slå øyefokus av og på.

Poenget er at det faktisk virker og er nyttig for mange fotografer.

Hvilket minner meg om at jeg må berette at Canon-kameraets Dual Pixel autofokus er ordentlig rask, og fremfor alt meget presis. Det finnes flere innstillingsvalg for foretrukket motiv (dyr, personer, biler, sykler), fokushastighet, graden av følgefokus osv., i kameraets omfattende menyer, og fotografen kan i stor grad skreddersy sin foretrukne fokusalgoritme etter behov.

Med en skuddtakt opptil 30 bilder/s, og her snakker vi RAW-format – og elektronisk lukker, faller alt i staver hvis ikke autofokusen henger med. Det gjør den definitivt her, og med kontinuerlig fokussporing klarer den nye 24 Mp CMOS bildebrikken å sende ut skarpe bilder til et CFexpress B- eller SDXC-minnekort, uten å nøle.

Canons mest brukervennlige kamera

Den store OLED-søkeren blinker ikke en gang når man skyter seriebilder. Lynraske serier tas med dempet akustikk fra kameraet i en skuddtakt på 12 bilder/s. Bytter man til elektronisk lukker økes takten til maks 30 bps, og lyden forsvinner. 

Men før man kommer så langt, må man gjennom en omfattende meny for å lære seg alle funksjonene. Det er sjelden jeg har behov for å lese bruksanvisningen, men enkelte av innstillingene krever mer innsikt enn man får fra kameraets menyer alene.

Med en kombinasjon av kameraets pekeskjerm, Canons karakteristiske skrollehjul, og styrepinnen bak, lærer man seg etterhvert å navigere kjapt i menyene. De fleste av de viktigste funksjonene kan uansett legges til en programmerbar knapp. Kjappe endringer av innstillinger gjør man uansett med Q-menyens egen knapp, og da ser man endringene på skjermen, eller på den lI knowille OLED-skjermen på toppen.

To knapper foran kan også programmeres, og AF-ON-knappen har en bitteliten styreflate som kan programmeres til å flytte fokuspunktene med. Det er ingen bakbelyste knapper på kameraet, som man finner på Nikon Z9, men man kan velge hvilke knapper som skal låses på kameraet, når strømbryteren stilles til Lock. 

Det værtettede kamerahuset smeltet i hånden og satt som en skreddersydd hanske. Canon-fotografer med erfaring fra 1D-serien, vil kjenne seg igjen, men samtidig ikke. Noen ting er endret, men ikke så mye at det kan bli rart å bytte mellom et R3 og et 1Dx MKIII når man er på jobb.

Fotografer som trenger lys på videoopptaket, får både hodetelefon-utgang, inngang for mikrofon, tilkobling for kablet fjernkontroll, samt Ethernet og Wi-Fi for overføring til en FTP-server. Wi-Fi og Bluetooth kan også brukes for å koble kameraet trådløst til en mobil, laptop, eller iPad.

USB-C-kontakten kan også brukes til lading, og kameraets batteritiden varierer fra cirka 760 til 860 bilder, men som alltid når man ikke chimper hele tiden, var det ikke noe problem å få det dobbelte antallet eksponeringer på én lading.

Kameraet har to kortplasser. Den ene er for CFexpress Type B, den andre for SD/SDXC-kort med UHS-ii-støtte. Med andre ord, alt er på plass her, men Canon har ikke funnet plass til en HDMI-utgang i full størrelse. Kun mikro-HDMI.

Videoegenskaper

Som nevnt har EOS R3 4K-video opptil 100 fps (120 fps NTSC), og bruker hele bildeflaten til 4K opptil 50p (60 fps NTSC), oversamplet fra 6K. Man kan også lagre opptak i 6K RAW-format, hvis man har plass på minnekortet. Det gir noen aldeles strøkne opptak med null moskitostøy og svært høy skarphet og oppløsning.  

Video lagres i MP4 eller H. 264, i 10-bits 4:2:2 med Canon Log 3 gammaprofil, og i HDR med PQ, som kombineres med høylys toneprioritering.

Kameraet er ikke veldig følsomt for varmeutviklingen under opptak. En time med video skal ikke være noe problem, men i 4k/120 blir kameraet mye varmere og da kan det stoppe etter 12 minutter. 

Bildekvalitet

På et kamera som dette, er fart og presisjon avgjørende for om bilden kan brukes, eller må kastes. I vår test lekte kameraet seg gjennom de utfordringene vi utsatte det for, og etter litt fikling med fokusinnstillingene, satt hvert bilde selv i lange serier som et skudd.

Kameraet er virkelig sinnsykt raskt og det var bare unntaksvis at det nølte, som regel når motivet plutselig gjorde en hurtig kursendring som førte til at det falt ut av søkeren et halvt sekund. Akkurat i sånne tilfeller er det ikke sikkert at øyefokusen hjelper, men på ville dyr i bevegelse, er det veldig praktisk å la øyene følge dyret og ta fokuspunktene med seg i søkeren.

Etter fotograferingen skal man se bildene på en større skjerm enn kameraskjermen. Da legger man fort merke til et bemerkelsesverdig høyt antall skarpe bilder, svært mettete farger, god kontrast og så godt som ingen bildestøy.

Jeg mener at bildekvaliteten er bedre, spesielt på farger og toner som virker å ha mer dybde, enn på bilder fra en 1Dx MKIII. Bildestøy er neglisjerbart helt opptil 12800 ISO, og bildene tåler godt å bli dratt litt i kurvene. Selv på 25600 ISO, men noe høyere enn det, ville jeg ikke gått.

Sammenlignet med Nikon Z9 er det forsvinnende lite som skiller på bildekvalitet. Z9 har høyere oppløsning, og det merkes. Særlig hvis man ofte beskjærer bildene, som man gjerne gjør med sportsbilder for eksempel, og Nikon-kameraet vil nok foretrekkes av mange som bruker kameraet til landskap, mote, arkitektur og bryllupsfotografering.  

Det betyr ikke at man må legge Canon-kameraet hjemme hvis man skal ta landskapsbilder, men man får ikke den samme detaljskarpheten som Z9 kan gi.

Konklusjon 

Selvsagt er heller ikke EOS R3 uten konkurranse. Foruten nevnte Z9, er også Canons eget 1Dx MKIII en konkurrent. Særlig for de mange som har i investert mye i EF-optikk, og tenker på å oppgradere fra en eldre 1Dx. Sony a9 II og a1 er også bygger for fart, og har man sett Sony a1s søker (9,44 Mp), blir selv R3s søker litt puslete. Men sammen med Nikon Z9, har EOS R3 den beste ergonomien etter min mening. Inntil et EOS R1 dukker opp, er dette ikke bare Canons beste proffkamera, det er også et av de beste i dagens marked. V kan nesten ikke vente på EOS R1.