Anmeldelse: The Offer

I anledning 50 (!)-års jubileet til Gudfaren, kommer den nye Paramount-serien The Offer, som tar for seg innspillingen av den første, ikoniske mafiafilmen.

Få filmer har satt et mer monumentalt fotavtrykk på filmhistorien enn Mario Puzos og Francis Ford Coppolas episke mafiatrilogi om den sicilianske Corleone-familien. Gudfaren satte en ny standard for samtlige etterfølgende mafia- og krimfilmer, samt la tonen til portrettering av familiedynastier på film og serier.

At filmens «fødsel» var trang og komplisert, samt at innspillingsperioden var trøblete og bugnet over at uenigheter mellom Paramount og Coppola/Puzo, har vært viden kjent i lang tid. Topp det hele med at deler av den amerikanske mafiaen aktivt gikk inn for å spolere filmen, så har man rikelig med stoff til en spennende og fascinerende historie.

 

Bak kulissene

Etter å ha skaffet seg filmrettighetene til Puzos uventede bestselgerroman (Gudfaren, 1969), for deretter lenge å fundere på om de skulle selge rettighetene videre, besluttet Paramount seg, ved den mektige senior visepresidenten Robert Evans (Matthew Goode), for å produsere filmen.

Evans hyret så den relativt ukjente produsenten Albert S. Ruddy (en mer enn habil Miles Teller), som igjen gav regissør Francis Ford Coppola et tilbud han ikke kunne takke nei til. Resten er, som man sier, historie.

Serien til Michael Tolkin setter seg fore å «avdekke» produksjonshemmelighetene, gi oss et genuint innblikk bak kulissene under filmingen av klassikeren i Drømmebyen, samt forklare hvor vanskelig filmhverdagen til en produsent kan være. På det siste punktet fremstår serien innimellom noget belærende og i overkant banal; manuset baserer seg da også hovedsakelig på Ruddys memoarer.

Vi får ikke se hele scener gjenskapt, med dryppvis serveres vi morsomme fakta og hendelser fra innspillingen, som at katten på Brandos fang ikke var planlagt, uenigheter om lyssettingen, at James Caan virkelig banket opp Gianni Russo og Coppolas høyst personlige tilnærming til Pacino i det Michael Corleones store transformasjonsscene skulle skytes.

Problemer som perler på en snor

Brorparten av serien går med til å bivåne Ruddy som en Duracell-kanin av en problemløser, med sin engasjerte sekretær, Bettye (Juno Temple), alltid hakk i hæl.

Han er produsenten, og alt-mulig-mannen, som kontinuerlig er fanget mellom barken og veden; der studiotoppene er bekymret for økonomien og tenker mest mulig kommersielt, mens duoen Coppola/Puzo vil ha størst mulig kunstnerisk frihet og ikke ble belemret med «bagateller» som et budsjett.

I bakgrunnen lurer den ekte mafiafamilien Colombo, anført av den arketypiske Joe (Giovanni Ribisi). New York-mafiaen kontrollerte de sterke fagforeningene, og ingen filmet i delstaten uten deres anerkjennende nikk.

Historien krydres med en flom av stjerner, fra både foran og bak kamera – så meget at det nærmer seg name-dropping.

Det dekadente 1970-tallet

Tidskoloritten har man tatt fortreffelig på kornet. Vi befinner oss på begynnelsen av det flagrende 1970-tallet, med fargerike klær og drinker, brede slips, brune møbler og menn i alle mektige posisjoner. Hollywood er i en brytningstid og de mektige studioenes innflytelse i endring.

Dessverre er det ikke like mye substans i historien, som litt for ofte skraper i overflaten av en svært fascinerende historie.

Hele mafiasporet vies for mye spilletid, i en serie som nok med fordel kunne vært kuttet ned til 7 eller 8 episoder. Vi får en mektig opprørt Frank Sinatra, med tette bånd til mafiaen, som er indignert over at den fiktive sangeren Johnny Fontane åpenbart er et alias for Sinatra. Ribisi gjør, som sedvanlig, en solid figur, men manusforfatterne har dessverre falt for fristelsen ved å skape ham til en karikert mafioso.

Blant de beste scenene finner vi den uforlignelige duoen Coppola og Puzo, småkranglende rundt kjøkkenbordet i det de skriver filmmanuset til eposet. Her gjør både Dan Fogler og Patrick Gallo en glimrende jobb med å gjenskape magien og portrettere legendene – de ser da også fordømt like ut.

Da var vi langt mer skeptisk til valget av Justin Chambers som Marlon Brando, men om han ikke ligner helt på legenden, så har han tatt faktene, mimikken og stemmen på kornet. Det samme skal sies om en overbevisende nervøs Anthony Ippolito som nykomlingen Al Pacino. Et kontroversielt valg i hovedrollen, som studioet gjorde sitt beste for å sabotere; men Coppola sto (heldigvis) på sitt.

Herlig dekadente Matthew Goode (Evans) leker seg igjennom historien som legendarisk mediemogul, men også en mann som har et brennende engasjement og stor yrkesstolthet; noe han til gangs får bruk for i det han må kjempe mot eierselskapet når de vurderer å selge Paramount.

Samtidig er han en mann som er vant til å få det som han vil – uten å bli motsagt. Innimellom Gudfaren-slagene, håndterer han etterdønningene av megasuksessen Love Story, mens hans på sengekanten leser manuset til Chinatown og er på telefonen med Jack Nicholson. Ved hans side ligger en forsmådd Ali MacGraw. Herlig!

The Offer har blitt en litt blandet opplevelse, der den forsøker å gape over litt for mye på en gang. I hovedfokus står den kreative prosessen og filmingen av Gudfaren, men for mye tid vies til interne mafiaoppgjør i New Yorks lugubre bakgater og de svevende forretningsplanene til Gulf & Western/Paramount.

Avslutningsepisodene tenderer også til å trå vannet. Ideelt sett hadde vi ønsket oss flere gullkorn fra bak kamera under innspillingen av den legendariske filmen – det er da også der serien er på sitt beste. En fullstendig må se serie for film connaisseurs. 4 stjerner.

Anmeldelsen er basert på samtlige 10 episoder. The Offer får premiere på Paramount+ den 29. april; da slippes de tre første episodene, med påfølgende én ny episode ukentlig.