TEST: Sennheiser Momentum True Wireless 3

Det har gått nøyaktig to år siden Sennheiser lanserte Momentum True Wireless 2, som jeg uten å nøle utropte til min nye favoritt. Den hadde fått aktiv støykansellering og lengre batteritid siden første generasjon, og den samme glimrende lydkvaliteten. Fremdeles er det ikke mange som slår øreproppene på lyd, Bowers & Wilkins PI7 er et sjeldent unntak. Men så koster de da også 35 prosent mer enn Sennheiserne. Og siden Sennheiser har slått av noen kroner på de nye Momentum True Wireless 3, er prisforskjellen enda større nå.

Momentum True Wireless 3

Hva har så Sennheiser i ermet sitt denne gangen? Tross alt er det ikke mye å savne med True Wireless 2. Trådløs lading av etuiet kan jo være kjekt, og det har 3-er’n fått. aptX lydkodek med bedre lyd har de alltid hatt, men denne har nå blitt aptX Adaptive. Det betyr blant annet at bitstrømmen tilpasses lydkilden, og at forsinkelsen blir lavere når man spiller.

Bedre passform

Momentum True Wireless 3 har øreputer i fire ulike størrelser, og for første gang har proppene tilpasningsringer med vinger som stikker innunder ytterørets antihelix. Det gjorde susen for min del, med medium ørepute og ringene med de største vingene. For min del sitter derfor MTW3 enda bedre enn forgjengerne.

Gjennomsnittlig lydforsinkelse

Med appen Earbuds Delay for Android viser Sennheiser-proppene en lydforsinkelse på mellom 200-300 ms med aptX, litt mer med AAC. Jeg får omtrent det samme når jeg sjekker B&W PI7 og Sony WF-1000XM4 (også med LDAC). Men i et spill, som for eksempel bilspillet Real Racer 3, så føler jeg at forsinkelsen er noe lavere, selv om den ikke er borte.

Det er en funksjon som er fjernet siden sist, nemlig NFC-paring. Denne innebar at man kunne føre ladeetuiet inntil en Android-telefon, og proppene paret sporenstreks. Det er kun første gangs tilkobling dette har noe for seg, og det har nok ikke blitt brukt så mye, siden man stadig ser færre hodetelefoner og ørepropper med denne funksjonen.

Multipunkt mangler

Det som imidlertid er et savn, som jeg ikke helt skjønner meningen med, er at True Wireless 3 ikke har fått multipunktstilkobling. Bluetooth 5 støtter denne muligheten, som betyr at man kan spille musikk fra mobilen, og proppene vil automatisk koble inn PC-en dersom man starter en videokonferanse. For eksempel. Det er kjekt, og det er uforståelig at ikke Sennheiser åpner for denne muligheten.

Berøringsfunksjoner

Som tidligere kan berøringsfunksjoner på øreproppene tilpasses egne ønsker. Heldigvis kan de også deaktiveres totalt. Selv foretrekker jeg nemlig å bruke mobilen til å gjøre det jeg skal, som å bla i spillelister og pause og starte musikk. Det eneste som kan være kjekt, er å besvare og avslutte samtaler. Men i regnvær kan det fort gå i stå for touch-systemet, og jeg har ingen problemer med å være gammeldags her.

Støykanselleringen

Støykanselleringen i MTW3 gjør jobben i bassregisteret, mens den faktisk slipper mer høyfrekvente lyder, som klikkingen fra et datatastatur, tvers igjennom. Ute i det fri fjerner de sjenerende støylyder fra anleggsarbeid og forbipasserende biler, mens fuglekvitter høres ganske greit.

Det er slettes ikke den dummeste formen for støydemping, selv om Sony WF-1000XM4 ligger et hakk foran, og også de ellers mye dårligere Bose QuietComfort Earbuds tar Sennheiserne på støydemping. Men jeg er likevel ikke i tvil om hvilke av de tre jeg ville hatt. MTW3 slår dem begge på lydkvalitet.

Lydkvaliteten

Hvilket bringer oss til dagens høydepunkt. For lyden av Momentum True Wireless 3 er like fabelaktig som sin forgjenger. Jeg har ikke forgjengeren å sammenligne direkte med, men dette er i hvert fall lyden jeg husker fra både 1-er’n og 2-er’n.

Du kan tilpasse den med en enkel 3-bånds EQ, og du kan også ta en lydtest mellom tre forhåndsinnstillinger med favorittmusikken din, og i tre omganger velge hva som låter best av A, B og C. Etter jeg tok testen hadde Sennheiser dratt opp bass, mellomtone og diskant med 3 dB hver. Like mye, altså, med bare høyere lyd som resultat. Det betyr to ting: EQ-funksjonen er begrenset, og lyden er bra fra før.

*Oppdatering 26.04. kl 11.00*

Etter å ha testet øreproppene på bussen, opplevdes lyden som slankere selv med støykansellering på, da foretrakk jeg å dra opp bassen noe og mellomtonen en anelse ned.

Industrial pop

Med Halseys People Disappear Here, produsert og rattet av Trent Reznor (Nine Inch Nails), låter det både tøft på høy lydstyrke, men også klokkeklart i mellomtonen. Stemmen hennes står ut fra det skitne bakteppe med vrengte synther, og det er veldig bra med liv her. Man kan også spille høyt før det flater ut, og da er vi faktisk også på full lydstyrke ut fra telefonen. Sikkert for høyt for noen, men akkurat perfekt for meg.

Croonernes drøm

Den dype croonerstemmen til Sivert Høyem i Madrugada låter både stort og oppløst i balladen Ecstasy. Med pianoets gigantiske klang, som låter like troverdig som grandiost. Når trommene kommer inn, er det med et flott fundament i basstromma.

Klassisk musikk med et stort orkester låter også meget bra. Man får aldri samme detaljnivå i diskanten med trådløse ørepropper som med kablede, på grunn av Bluetooth-begrensningene men også den innebygde forsterkeren. Prøv de kablede Sennheiser IE 300 fra en god musikkspiller, så vil du få både mer luft, enda større lyd og bedre dynamikk. Men til trådløse å være, er dette virkelig bra.

Eleanor Rigby

Cody Fry har en imponerende stor orkestertolkning av Beatles’ Eleanor Rigby, og denne kan jeg høre på hele dagen. Høy lyd er viktig! Koret i refrenget, de brutale paukene, sammen med de lavmælte pausene – og den nervøse stemningen tvers igjennom. Låta gjengis meget imponerende med MTW3.

Likevel, sammenlignet med Bowers & Wilkins PI7 har Sennheiserne litt å hente i de laveste frekvensene. De går ikke fullt så dypt i bassen, ei heller er de like fjellstø på de verstes utblåsningene. Men MTW3 kan spille høyere, og det kan jo komme godt med. Dessuten mangler PI7 alle former for tonekontroll, og MTW3 har en åpnere diskant, hvor fiolinene og sopranene får utfolde seg, og det gjør også lydbildet bredere.

Konklusjon

De helt trådløse øreproppene Sennheiser Momentum True Wireless 3 er fabelaktige. De har sunket over 10 prosent siden forgjengerne, og er fortsatt det samme fantastiske paret. Forbedret på noen måter, med trådløs lading og aptX Adaptive kodek. Men det som virkelig gjør prikken over i-en her er tilpasningsmulighetene for passformen. Nye festeringer inne i øret gjør at de sitter bedre enn noen gang, og nå kan man trygt ta dem med på joggetur.

Equalizeren er fremdeles den samme kjipe; bare bass, mellomtone og diskant kan justeres. Men det gjør så lite, når lyden er så bra fra før. Multipunktstilkobling mangler også, men pytt-pytt.

I journalistens ører er fortsatt B&W PI7 bedre, men så er de også over 50 prosent dyrere. Lurer du på hva som er de beste trådløse øreproppene under 3000 kroner, er True Wireless 3 min klare anbefaling.