Anmeldelse: Borgen, sesong 4

Den italienske filosofen og statsviteren Machiavelli skrev allerede for over 500 år siden (i Fyrsten) om at makt korrumperer, og totalt makt korrumperer fullstendig.

Selv innenfor vår lille nordiske andedam er nok ikke politikkens «kunst», maktkamp og skittent spill så fraværende som vi ofte tror. Det gir serieskaper Adam Price (Ragnarok) oss en betimelig påminnelse om i det Borgen gjenoppstår.

 

Rollebytte

I samarbeid med DR har Netflix pustet nytt liv i Borgen, som tar for seg den politiske kampen rundt maktens tinde i Danmark: Christiansborg; denne runden serveres vi oppfølgerhistorien.

Det har gått hele ni år siden Birgitte Nyborg (Sidse Babett Knudsen) gikk av som Danmark første kvinnelige statsminister. Nå sitter hun igjen rundt Dronningens bord, som partner i en koalisjonsregjering ledet av «Gucci-Signe» Kragh (Johanne L. Schmidt). Men Nyborg er i stor grad fortsatt en solospiller, og hennes noget turbulente forhold til sjefen blir ikke bedre når de innfødte gjør et stort oljefunn på Grønland (dette hadde jo selvsagt demagogen Trump forutsett allerede for noen år siden).

Nyborg er blitt selve arketypen på workaholic. Hun er skilt, hennes datter bor i New York, mens sønnen sover litt her-og-der, hun nærmest insisterer på å jobbe 19-timer i døgnet, har intet sosialt liv og har bestilt seg et blomsterabonnement, slik at «noen» kommer med friske blomster til henne en gang i uken. Nyborg ånder og lever for jobben; og kunne ikke tenke seg en annen tilværelse. Like fullt er det noe som gnager, hun sover dårlig, plages av overgangsalderen og blir stadig hissigere mot sin omgangskrets.

Det store spørsmålet er hvordan det står til med hennes politiske idealer og moralske kompass – i møte med higen etter makt og innflytelse?

Manuset til Adam Price er potent, smart, troverdig, interessant, tidvis drivende spennende; og usannsynlig (nesten skremmende) dagsaktuelt.

Det skitne «grønne skiftet»

Klimakrisen står i sentrum for begivenhetene, men det er rom for politikerforakt, mediekritikk, Danmarks lite ærefull Grønlands-eventyr, sosioøkonomiske utfordringer blant inuittene, familiefeider, sosiale medier-tyranni, woke, politisk dobbeltmoral, og, ikke minst, en nådeløs kamp blant stormaktene om å verne om sine innflytelsessfærer.

Kragh-regjeringen har knapt sittet i 100 dager da gladmeldingen (?) kommer fra Grønland. Olje kan redde øyfolket, og muligens la dem løsrive seg fra København. Men til hvilken pris? Og hvem vil ha sin bit av den lukrative olje-kaken?

Det anslås at funnet kan ha en verdi på opptil 2,75 billioner kroner – og stilt overfor en slik gavepakke, har politiske prinsipper lett for å falle. Nyborg og hennes parti gikk til valg på en knallhard klimapolitikk og nei til fossilt drivstoff. Nå presses hun fra alle kanter for å skifte politisk operandi. Hun er ikke snauere enn at hun hyrer inn sin tidligere politiske erkefiende, Michael Laugesen (Peter Mygind), for å lære henne å spille på samme «skitne» nivå som sine fiender.

Som utenriksminister henviser Nyborg til sikkerhetspolitikk, og karrer til seg ansvaret for oljefunnet. Hun utnevner ny arktisk ambassadør, den idealistiske Asger Kirkegaard (Mikkel B. Følsgaard), som må streve med å tilpasse seg sin sjefs skiftende politiske dagsorden. Enklere blir ikke jobbtilværelsen i det han nærer ømme følelser for sin grønlandske motpart.

Spektakulære omgivelser – i stormaktenes klør

Svært mye av serien foregår, og er filmet på Grønland; noe den tjener stort på.

De episke, majestetiske naturomgivelsene setter hele klimadebatten i en brutal kontekst, og øyas geografiske beliggenhet, samt naturressurser gjør den til en liten brikke i stormaktenes spill.

USA har alltid ansett Grønland som sin interessesfære, men både Russland, og i økende grad Kina, anser seg i høyeste grad utvalgt til å ha en stemme med i utviklingen av Arktis.

Like etter oljefunnet blir det klart at den grønlandske regjeringen allerede har signert en borreavtale med et canadisk oljeselskap, men når det så viser seg at en av storeierne er en russisk oligark, som endog står på EUs sanksjonsliste etter Russlands invasjon av Krym-halvøya, får den danske Regjeringen et svare strev med å balansere mellom cowboyaktige amerikanere, maktkåte russere og panda-politikk-elskende kinesere.

Hva er grønlendingenes beste?

På Grønland selv, vokser det frem et stadig sterkere krav (ledet an av opportunisten Hans Eliassen (Svend Hardenberg, som i praksis spiller seg selv) om å beholde alle oljeinntektene selv, for så å kunne løsrive seg fra sine høye koloniherrer.

Er det noe Nyborg tar på strak arm, så er det kompliserte utfordringer og politisk spill mellom toppdiplomater, det hele supplert med intern maktkamp i Regjeringen, hennes eget parti og på hjemmebane; der en stadig mer egenrådig sønn (Lucas L. Tønnesen, fra The Rain) går henne på nervene i det han fremmer sin politisk venstrevridde dagsorden med dyrevernsaktivisme og klimakamp.

Borgen – Riket, makten og æren har blitt en politisk dagsaktuell thriller, fullt på høyde med internasjonale kanoner som The West Wing og House of Cards.

Danmarks elitelag

Alt er ikke lite interessant, eller troverdig, men det politiske spillet som står i seriens sentrum er fascinerende tatt på kornet, og kommer eklatant godt frem ledet an av en Sidse Babett Knudsen i Emmy-form!

Vi var på forhånd fullt klar over at Knudsen (Westworld) var en bauta innenfor nordisk film- og serie-industri, men i fjerdesesongen av Borgen briljerer hun til gangs, og levere en av sine sterkeste rolleprestasjoner.

Hun er totalt overbevisende som politiker høyt på strå, som hissig og engasjert følelsesmenneske, med også som kjærlig og omsorgsfull mor. En person med mange jern i ilden, som plutselig angripes fra alle kanter og løpende tilpasser seg situasjonen. En ekte maktpolitiker.

Det skal dog tilføyes, Knudsen hjelpes, og bæres frem, av et dansk elitelag av skuespillere. Ikke minst vil vi trekke frem en tidvis kynisk iskald Johanne L. Schmidt, en perfekt castet Mikkel B. Følsgaard og Simon Bennebjerg, samt tidenes mest lojale skygge-embedsmann i Magnus Millangs skikkelse. Vi skulle kun ønske at vi hadde fått sett Lars Mikkelsen i en mer fremtredende rolle.

Tempoet er vedvarende høyt der vi raser av gårde fra krise til krise, og stadig brannslukking. Det hele forbilledlig filmet og klippet, med stram regi. Dog, kjærlighetshistorien på Grønland blir i overkant søkt, og kunne med fordel vært kuttet ut/tonet ned.

Bihistorien om det tøffe medielivet i Danmarks største TV-kanal er av mindre interesse. Her er det litt påtatt nye medietider, nye medievaner og en stadig «tilpasning» til den nye virkeligheten; i et miljø preget av maktkamp og mistillit. Tidligere spinndoktor for Nyborg, Katrine Fønsmark (Birigtte H. Sørensen) er nyutnevnt nyhetssjef, og møter er beinhardt miljø. Hun (eller hennes tannløse sjef) fremstår så absolutt ikke som seriens mest troverdige karakter.

Seriens sterkeste kort er faktisk det utmerkete manuset til Price. Et manuskript der han tar samfunnsånden, og samfunnsdiskursen på kornet. Et høyaktuelt plott, som har blitt enda mer brennaktuelt etter at Russland gikk til den brutale, og meningsløse invasjonskrigen mot Ukraina.

PS! Her kan du donere penger til det livsviktige hjelpearbeidet for Ukraina!

Så, har du ennå ikke funnet en passende påskekrim for årets inne-påske, så fortvil ikke! Fra skjærtorsdag av kan alle meske seg med en glimrende politisk thriller, og det fra vår egen bakgård; et skikkelig påskeegg for politisk interesserte – 5 sterke stjerner.

Anmeldelsen er basert på samtlige 8 episoder. Hele sesong 4 av Borgen kan strømmes fra Netflix fra den 14. april.