: Magico Q1

Jo, det skulle jo komme. Det er ikke mange nummer siden jeg skrev at Raidho C1.1 var den beste stativhøyttaler jeg hadde hatt i mitt rom. Så kom et eller annet lyst hode på at jeg naturligvis skulle prøve Magico Q1. Som sagt så gjort, og så kom det inn en høyttaler som unektelig kunne ta opp kampen på alvor.

Magico
Magico slo først fast navnet sitt på alvor med stativhøyttaleren Mini, som slo ned som en bombe i high-end verdenen for noen år siden. Det var en toveishøyttaler som presterte på et nivå som man ikke hadde trodd var fysisk mulig for en slik liten krabat.

Etter det bygde Magico sin V-serie av gulvhøyttalere litt i samme stil som Mini med tresider og aluminiumsgrill. Som kom Q-serien med et kabinett helt i aluminium. Q5 satte standarden, og den mindre Q3 fulgte opp. Og så kom Q1, som ser ut som om man har saget av toppen på en Q5 og satt den på et stativ. Stativet er en integrert del av selve høyttaleren, det sitter ordentlig fastboltet og selve stativet veier faktisk like mye som selve høyttalerkabinettet.

I tillegg har det nå også kommet en modell Q7, en mastodont på opp i mot 400 kg per stykk. Jeg fikk en prøvelytting ved et arrangement i München samtidig med High-End messen i år, og de virket spesielt, ja spesielt spennende. Men også makeløst dyre! Samtidig viste Magicos sterke mann Alon Wolf også opp den første høyttaleren i den nye S-serien, S5, en serie som skal erstatte V-serien om jeg forsto det hele rett.

Ved denne visningen låt det virkelig bra av Magicos høyttalere, spesielt overrasket S5 positivt. Det er langt fra alltid jeg har fått med meg den opplevelsen når jeg har hørt Magico på utstillinger, det har vært mye opp og ned ved de ulike tilfellene jeg har hørt firmaets høyttalere. De stiller høye krav til så vel plassering, omgivelse som utstyr omkring.

Som vanlig betyr det, at om du har hørt en høyttaler spille bra på en utstilling vet du at den kan spille bra, låter den dårligere vet du fortsatt ikke om den kan spille bra, og du kan egentlig bare dra konklusjonen at det ikke var så vellykket ved akkurat dette tilfellet. Mange er aldeles for kjappe til å nedvurdere noen av de man har hørt på utstillinger…

Ikke så kresen
Q1 er en lukket konstruksjon og det betyr vanligvis at høyttaleren er ganske tungdrevet. Den oppgitte følsomheten på 86 dB bekrefter dette. Imidlertid er høyttaleren en ganske enkel last og sies aldri droppe under 4 ohm. I løpet av testen prøvde jeg med flere ulike forsterkere, fra 30 til mange hundre watt per kanel, og hadde ingen som helst problem med å fylle mine 48 kvadratmeter med ordentlig lydtrykk, de kan spille høyt! Og lydtrykk med kvalitet, men det kommer vi tilbake til.

Med mine prøvelser under testen av Magico V3 friskt i minne hadde jeg mine bekymringer da jeg skulle stille opp Q1 og pare den med passende forsterkere. Men, Q1 er ikke spesielt vanskelig verken å stille opp eller spesielt kresen hva forsterkere angår. Ja, naturligvis krever den kvalitetsforsterker, du får virkelig vite alt med denne høyttaleren, så om forsterkeren ikke holder mål er det ikke i skygge av tvil om dette nesten allerede ved første anslag.

Og stille opp ja, selvfølgelig krever det litt småplukk og justering, men jeg fikk en strålende gjengivelse ganske nær utgangspunktet i min grunnoppstilling. Små plasseringsforandringer kan gi store utslag i lydopplevelsen, og det gjelder ikke bare for høyttalere med slik verdigheten (selv om det kanskje kommer bedre frem), det er noe helt generelt for alle høyttalere.

Eksepsjonell høyttaler
Allerede fra den første tonen du spiller vet du at det handler om en eksepsjonell høyttaler, en av de få utvalgte. Det er lett for oss skribenter å sjonglere med superlativer og komme med en masse påstander som sikkert kan oppleves som nærmest arrogante mot mer ”normale” høyttalere. Litt av problemet ligger i at man må få lov til å oppleve de der magiske øyeblikkene med de eksepsjonelle høyttalerne for egentlig å forstå det. Vår oppgave er å omsette disse opplevelsene i ord slik at den som ikke har fått lov til å høre skal kunne forstå det, og det er ikke alltid like enkelt.

Jeg har noen ganger benyttet lignelsen med å se på stjernehimmelen inne i storbyen der jeg bor. Jo visst ser du stjernene, men himmelen er tross alt litt gråaktig og stjernene litt matte. Alt reflektert lys og luftens forurensing påvirker det du ser. Oppe på hytta er himmelhvelvet kullsvart og stjernene stråler mot deg. Det er en helt åndeløs opplevelse. At luften dessuten er lettere å puste i og drikkevannet mye bedre, er bare et ytterligere pluss. Men om du ikke har sett stjernehimmelen på hytta, er den du ser i storbyen referansen til hvordan en stjernehimmel skal se ut.

Det er slike opplevelser man får med ”de utvalgte høyttalerne”, de som kan yte på akkurat det nivået som gjør at hårene reiser som på armene som piggene på et pinnsvin.

Oppløsning og homogenitet
Q1 eksellerer i tredimensjonalitet, renhet, oppløsning og samlet sett med en helt fantastisk homogenitet. Det finnes ikke noe – ikke noe – som man egentlig kan sette spørsmålstegn ved. Det er bare å nyte.

Lydbildet er vidåpent og man får den der romopplevelsen hvor det ikke virker som om det finnes noen grenser. Her finnes all den plass som innspillingen sier det skal finnes. Det til sammen med den makeløse oppløsningen gjør at du kan spille de mest kompliserte innspillinger og få en gjengivelse hvor alt finnes med, og lydbildet ikke har noe som helst tendenser til å flyte sammen.

Et av de vanskelige plateeksempler har kommet fra den franske sangerinnen Mylène Farmer, hvis Mylennium Tour konsertinnspilling virkelig er en utfordring. Innledningen er ”ouverturen” hvor en massiv, fast og tung rytme rumler og ruller ut fra slaginstrumentene, publikums mumling og forventning – og det er flere titusener – summer og det hele blandes etter hvert med tung elgitar, publikumsjubel (og sang, nesten hele publikum synger med på alt) og Mylènes mikroskopiske og supertynne stemme. Oftest er det helt enkelt ikke egnet til å spilles i det hele tatt, det kan låte hvor ille som helst og flyte sammen til ugjenkjennelighet via til og med riktig bra høyttalere. Q1 forløser det på en makeløs måte, og man forstår plutselig hele magien i konserten og hvorfor hun dro et enormt publikum rundt hele Frankrike.

Her hjelper også en annen av Q1s kvaliteter til. Vi snakker om bassgjengivelsen. Q1 angis å gå ned til 32 Hz. Det er ikke klokt for en så liten høyttaler. Den kan legge en bunn som mange store gulvhøyttalere bare kan drømme om – og her snakker jeg også om selve kvaliteten på bassgjengivelsen og ikke bare dypet. Den massive bunnen på ovenstående innspilling får med seg at hele scenen gynger og gir sitt tilskudd til lydbildet. Litt som podielyden i Claptons akustiske versjon av Leyla, som Q1 også får med på den aller beste måten.

For en gammel korsanger er det også en glede å høre hvordan Q1 kan kunsten å tale om at en korstemme er en enhet bestående av et antall individuelle stemmer. Man får et overbevisende ”fantombilde” av koret i sitt eget hverdagsrom.

Jeg kunne dra eksempel på eksempel, men kan vel summere det hele med at du burde lytte selv og få oppleve hva en liten stativhøyttaler faktisk kan tilby når det er som best.

Smaker det så…
Men alt dette har sin pris. Og det er akkurat prisen jeg snakker om. I og for seg har jeg hørt mange svindyre høyttalere som jeg ikke ville hatt, selv nesten om jeg fikk dem, alt som glimrer er ikke gull. Men mine egne referansehøyttalere koster nesten like mye som Q1, det er et faktum at om du vil komme opp på disse nivåene i gjengivelse så får du også betale for det. Det gjelder bare å gjøre sitt helt personlige valg blant de som gir det der aldeles ekstra, som på en eller annen måte kan motivere den astronomiske prisen. Q1 er en av de få å velge blant når man skal gjøre sitt valg på aller øverste hylle, ”a chosen one”.

Prøvelytting? Absolutt – det er en nødvendighet!

En eksklusiv titt inne i Q1. Det er en meget avansert konstruksjon helt i aluminium med en fantastisk ytre finish og en herlig studie i vel utført industriteknikk. Man har satt alle kluter til for å få boksen så stabil som mulig, og skjelettet er matematisk utregnet for å få en optimal balanse mellom gods, oppbygging og stabilitet.

Q1 ser umiddelbart ut som om den har samme element som Q5, men det er en sannhet med modifikasjoner. I løpet av den tiden som har gått mellom introduksjonene av de ulike modellene har det også vært en utvikling på membranområdet, så i Q1 sitter det faktisk et enda heftigere og enda mer forfinet element enn i storebrødrene.