Anmeldelse: Bridgerton, sesong 2

At en kostymedramaserie skulle bli en av Netflix’ største suksesser gjennom tidende (til nå er det kun Squid Game som har fått flere seere) var ganske så uventet. Med Bridgerton klarte Netflix noe høyst uventet – plutselig var kostymedrama populært, moderne, kult og hipt; selv blant de unge.

Som en vellykket miks av Dynastiet, Askepott, Farlige forbindelser og Downton Abbey, og med en touch av Fifty Shades of Grey, ble Bridgerton en megasuksess da Netflix lanserte serien romjulen 2020.

 

Fiffens lek med penger og følelser

Intrigemakeriet blant det poshe borgerskapet i London, 1813, er basert på romanserien til Julia Quinn. I sentrum for intrigene står den rike London-familien Bridgerton, en enke med sine 7 (!) barn, i et samfunnsjikt som er i overkant opptatt av prestisje, status, sosiale forbindelser og klatring på rangstigen.

I fokus for den herlig forfengelige, og vulgært overdådige førstesesongen, stod eldstedatteren, snusfornuftige, og smånaive, Daphne (Phoebe Dynevor); som etter mye frem og tilbake endelig fant den store kjærligheten med hertug Simon Basset (Regé-Jean Page) – og red inn i solnedgangen.

Dynevor returnerer i oppfølgersesongen, men kun i en mindre birolle, større oppstandelse vil det nok vekke at Page er som forduftet fra Jordens overflate.

Kurtiseringens brutale kunst

For Anthony Bridgerton (Jonathan Bailey) endte sesong 1 med et bittert brudd med hans upassende forhold til operasangerinnen Siena.

Vi følger nå Anthonys søken etter den forjettede kjærlighet; eller mer korrekt, jakten på et dugelig koneemne. Kjærlighet i seg selv står nok ikke øverst på eldstesønnens kravliste…

Anthony sliter med forventningene som familieoverhode, tynges av ansvaret, og plages av savnet etter sin avdøde far – en sjokkerende død som fortsatt gir ham våkenetter. Han vil gjøre sitt ytterste for å gjøre det «rette» for familien, og en skikkelig kone må han ha for å bringe den stolte slekten videre.

Som ivrig matchmaker, og standhaftig opprettholder av sosietetens goder, finner vi fornøyelige Lady Danbury (Adjoa Andoh i diabolsk storform). I det fru Sharma, Kate (Simone Ashley) og hennes yngre søster Edwina Sharma (Charithra Chandran) ankommer London, fra eksil i India, tar hun familien under sine vinger, og introduserer dem for den eksentriske dronningen.

Sharma-familiens mål er å gjenopprette familiens noget frynsete rykte, samt finne en aristokrat som passende ektemann til Edwina. Prosjektet drives frem av ærgjerrige, og smarte, Kate. Når så dronningen (Golda Rosheuvel) utpeker Edwina til kurtiseringssesongens «Diamant», er løpet lagt for Anthony.

Dessverre overhørte Kate hans mildt sagt utdaterte kvinnesyn, og gjør sitt ytterste for å stikke kjepper i hjulene.

Mindre sex, mer følelser

I andresesongen får vi mer pomp, prakt og pupp blant den britiske fiffen, men vi går også dypere inn i karakterene, deres beveggrunner og traumer.

Anthony som tynges ned av sine familieforpliktelser, bekymringsfrie søsken og sin fars traumatiske død. Hans brors drøm om å leve av sin kunst. Marina Thompsons tragiske fornuftekteskap. Featherington-familiens tragikomiske bankerott, og, ikke minst, den brogete familiebakgrunnen til Sharma-familien.

Minst like bærende som forholdet mellom Daphne og Simon var for førstesesongen blir Anthonys kompliserte romantisering av Kate Sharma essensen i sesong 2. Det er åpenbart at hennes søster er det riktige valget, hun er da tross alt dronningens diamant og han byens mest ettertraktede ungkar; men det blir raskt klart at det er når Kate er i nærheten at hjertepumpen hans for alvor går inn i femte gir.

Tilsynelatende kan ikke de billedskjønne unge menneske utstå hverandre, men alle som har øyne å se med kan bivåne den eskalerende tiltrekningen, og det gryende erotiske begjæret. Når bie-scenen inntreffer er serien på sitt seksuelle høydepunkt, og det uten at en eneste brystvorte har blitt eksponert ennå!

Sesongen skinnende diamant

Bridgerton har et stort persongalleri, men få får skinne i rampelyset. Jonathan Bailey er litt for glattpolert, tam og kjedelig, og langt fra den flørtende casanova som Page var i forrige sesong; dog vokser han litt med rollen – men det er Ashley som er sesongen skinnende diamant.

Simone Ashley er som skapt for rollen! Fornuftig, ansvarlig, freidig, stolt, sta og selvstendig – men også dypt romantisk, får hun frem kompleksiteten i Kate. Ashley har til nå gjort seg mest kjent for rollen som ufyselig hoven bitch i Sex Education, i Bridgerton er hun et absolutt funn som den uslepne diamanten, og vil garantert få en velfortjent karriereboost.

Av sesongens biroller er det nok en gang friske Eloise Bridgerton (Claudia Jessie) som er den mest interessante. Hun fnyser av hele den pompøse, og kunstige, kurtiseringsprosessen, forakter dydige kjoler og vil ha seg frabedt av å bli økonomisk underholdt av en mann. En gryende feminist her altså, noe som får en mer fremtredende plass i denne sesongen, men uten at det blir påtrengende og påtatt politisk korrekt.

Sesongens svakeste ledd er at den fortsetter med å skvise den tørre sitronen som er den «mystiske» sladrespaltisten «Lady Whistledown». Etter at hun (for oss seere) ble avslørt i forrige sesong er hennes gjøren og laden ganske så uinteressant og på grensen til enerverende.

En blendende vakker serie

Produksjonsteknisk står ikke serien tilbake for ekstravagante The Crown, og må ha et kostymebudsjett på høyde med Imelda Marcos, samt blomsterkostnader på nivå med BNP til et middels tredjeverdensland. Den er tidvis så intenst fargesprakende i all sin overdådighet av rysjer, puffermer, smykker og blomster, at man begynner å lete etter solbrillene – men, det kler serien og er så til gangs gjennomført.

Foto og klipp er framragende, mens dramaturgien får en liten nedtur i tredje akt. Om man hadde kuttet ned til åtte episoder ville serien fremstått enda mer viril.

Serien fortsetter, og ekspanderer, sin skamløst herlige fargeblindhet. Fullstendig befriende historisk ukorrekt er ikke rase et tema i det hele tatt. Dette forklares med at kong George III (Den gale) giften seg med en sort kvinne, og dermed «fjernet» rasisme fra samfunnet. Et vågalt og originalt grep som gir kostymedramagenren en ekstra dimensjon.

Bridgerton er et åpenlyst publikumsfrieri av et sukkerspinn, men så forsøker den da heller ikke å utgi seg for noe annet. Historien er definitivt ikke dyp og veldig kompleks, og kan lett avfeies som «håpløst romantisk», men, den har forbilledlig fornyet en forstokket kostymedramagenre og byr på fortreffelig underholdning. Og med Simone Ashleys subtile skuespillerkunst løftes serien flere hakk. 5 stjerner.

Anmeldelsen er basert på samtlige 10 episoder av sesong 2, som får global premiere på Netflix den 25. mars.