Bare navnet er nok til å få hjertet til å slå raskere. Et Leica-kamera har alltid vært forbundet med eksklusiv kvalitet, utsøkt optikk – og høye priser. For de som har hatt råd til et Leica, ser seg sjelden tilbake. Men man må godta begrenset funksjonalitet, null mulighet for videoopptak, manuell fokus, og priser som ligger høyt over et typisk speilreflekskamera. I hvert fall var det slik frem til Leica presenterte X1 i 2010.
Da kunne man oppfylle drømmen om en ekte Leica, til en femtepart av prisen. For X1 og nye X2 er vaskeekte Leica-kameraer. Utviklet og produsert i Tyskland, med Leica Elmarit 24mm f2,8 optikk fastmontert. Til 14.000 kroner, fortoner det seg som et røverkjøp, sammenlignet med systemkameraet Leica M9, påmontert en Summarit 35mm f2,5, til 61.000 kroner.
Den optiske kvaliteten er det lite å utsette på. Som X1 før det, har X2 en 24mm vidvinkel med lysstyrke f2.8, tilsvarende 36mm brennvidde om vi regner om til klassisk 35 mm filmformat. Eller 24 x 36 mm småbildeformat som på M9.
Viktige forbedringer
Bildebrikken er byttet ut med en ny 16,2 megapiksler CMOS i APS-C-format, som gir høyere oppløsning og matcher den optiske kvaliteten på X2 bedre enn 12 Mp-brikken på forgjengeren X1. Men Leica har gjort andre, viktige forbedringer på X2.
Designen er den samme, stilrene, og oversiktlige som på X1. Men autofokusen er betydelig kjappere og mer presis. Batteritiden er nesten doblet. Blitsskoen er hevet for å gjøre plass til en tilbehørssko, som man kan plugge den nye EVF-2 LCD-søkeren i. Det er den samme 1,44 Mp VF-2 LCD-søkeren, som Olympus tilbyr til PEN-modellene sine for 1.700 kr. Leicas utgave koster 3.495 kr og er ekstrautstyr. Den oppfellbare blitsen er oppdatert, og kameraet leveres med Adobe Photoshop Lightroom 4 lisens. Et klart pluss, ettersom Lightroom 4 er et seriøst bra redigeringsprogram, i proffklassen.
Brukervennlighet
Kameraet er like nydelig som det er praktisk. Kvalitetsfølelsen er høy, og selv uten håndgrep (ekstrautstyr til 990 kr), ligger det godt i hånden. Rattene for lukkertider fra 30 sekunder til 1/2000s, og blenderåpninger i 1/3 trinn fra f2,8 til f16, har endelig fått fastere klikkstopp. Og holder innstillingene du valgte mye bedre enn på X1, hvor rattene snurret for et godt ord. Skjermmenyene er svært enkle å forholde seg til. Men jeg hadde likt å se det forrige menybildet, når jeg slår på kameraet igjen.
Tidligere gikk det meste temmelig tregt. Ikke bare autofokusen, men også lagring av bilder. Særlig etter serieopptak av både råfiler og jpeg-filer. Nå går det mye fortere og det som før fortonet seg som lange minutter, tar nå korte sekunder. Serieopptak kan utføres med 5 bps i korte sekvenser, men videoopptak finnes ikke på X2. Dette er et rendyrket stillbildekamera, med klassisk betjening forent med digitalkameraenes fordeler, og universalt anvendelige 36mm brennvidde.
Bildekvalitet
Etter flere hundre bilder med X2, er det klart at bildekvaliteten er et par hakk bedre enn på forgjengeren X1. For ikke å si tre hakk. Der forgjengeren hadde en i overkant aggressiv støydemping av jpeg-filene, har X2 fått en mildere og mye bedre jpeg-prosessering. Kombinert med en langt bedre bildebrikke, gir det svært bra oppløsning, detaljskarphet og lite sjenerende bildestøy på høy ISO.
Men det er vanskelig å skjønne hvordan Leica fant ut at det var en god ide å ikke kunne lagre råfiler, og kun råfiler. Ikke som her, hvor man utelukkende kan lagre råfiler i kombinasjon med jpeg. Kameraet lagrer råfilene i DNG-format, et sympatisk trekk siden DNG støttes av svært mye programvare, uten at man må ha kameraspesifikk støtte for råfilene. Men altså, kun DNG-lagring er ikke mulig på X2.
Optisk sett er kameraet svært bra. Det er moderat fortegning, lite vignettering og god skarphet, selv på full blenderåpning. Skarpheten blir enda jevnere og bedre i hjørnene på f4,0 og holder seg til f16 hvor den faller litt i hjørnene. Her er det også beskjedent med fargebrytning. Meget bra. Det dukker opp moderat med bildestøy på 800 ISO, men detaljskarpheten er fremdeles fremragende. Bildestøyen øker med ISO-verdiene, men selv 6400 ISO er fullt brukbart, særlig på sorthvitt hvor man får den klassiske korneffekten. Ille blir det først på 12500 ISO hvor kornstøyen øker merkbart og detaljskarpheten faller.
Dynamikkomfanget er på høyde med mange speilreflekser med 16-18 megapiksler APS-C-format. Fargegjengivelsen med kameraet satt i Natural, er nydelig, særlig på hudtoner, og eksponeringspresisjonen er meget høy. Hva mer kan man forlange?
X2 har nesten ikke konkurrenter i denne klassen med APS-C-format. FujiFilm X100 er det nærmeste man kommer. Da får man 12,3 Mp, 23mm (35mm) f2,0 fastoptikk, søker med optisk, hybrid eller elektronisk LCD-søker integrert, 720 HD-videoopptak, og superb bildekvalitet. Til 8.000 kroner.
Konklusjon
Der ligger X2s eneste problem. Det er dyrere enn X100, som leverer samme høye bildekvalitet, og har integrert søker. Men det er også større og tyngre enn X2, som har bedre bildekvalitet og autofokus, og ikke minst, er lite nok til at det går ned i jakkelommen. Sett i perspektiv til mine innledende ord om X2, er det rasende rimelig. Så om et kompakt high-end kamera med legendarisk navn og bildekvalitet i toppklassen, er øverst på ønskelisten, er Leica X2 et fremragende fotografisk verktøy. Med en lavere pris, ville jeg ikke nølt, da ville det blitt en sort X2.
Stort enklere blir det ikke, men skjermen kunne vært enda bedre.
Blendende vakkert kamera med upåklagelig stamtavle.
Søkeren koster flesk, men er et praktisk tillegg til X2.
En ener i klassen! Dyrt?? Gå for det beste!