Jeg skal innrømme at jeg ble litt forbauset. Det er ikke fordi jeg har fordommer mot rørforsterkere, men dette hadde jeg ikke ventet. La meg forklare.
Mange jeg snakker med har en iboende skepsis til rørforsterkere. At noen bruker vakuumrør for å få lyd i høyttalerne, er ikke bare en anakronisme, det er også tøvete hevdes det.
Fordi det finnes så mange gode transistorkonstruksjoner man heller kan benytte. Eller klasse D-moduler, digitale kretser, og ikke minst hybridløsninger som kombinerer analog og digital forsterkning og signalbehandling.
Dessuten, sier skeptikerne, spiller rørforsterkere litt ullent, de har ikke kontroll på bassen når man spiller høyt hvis de i det hele tatt kan spille høyt. Og, vil noen si, disse rørene må jo byttes en gang, og hvem vet hvordan det låter om fem år med noen helt andre rør.
Det finnes mange andre motargumenter. Varmeutviklingen fra rørene. Fraværet av balanserte kretser (normalt ikke nødvendig på rørforsterkere), at bias-strømmen må justeres med jevne mellomrom osv. Men det hyppigste motargumentet handler om lyden.
Som man kan få inntrykk av at man enten elsker eller hater. Det er litt som pizza. Puristene skal knapt ha noe annet enn tomatsaus og ost, for det er den mest ‘autentiske’ smaken. Andre lesser på med sopp, løk, kjøtt, skalldyr og jeg vet ikke hva. Noen bruker sågar ananas – da kommer pizzapolitiet – og det sier litt om hvor forskjellig smaken kan være.
Sånn er det også med lyd. Den autentiske lyden er sånn som musikken ble mikset i studio, til nød sånn den er på konsert – i en perfekt konsertsal, vil mange si. Der kommer ikke rørforsterkerne over dørterskelen, fordi de ‘farger’ lyden og gjør den varm og ‘romantisk’.
Hørt sånt.
Dere får ha meg tilgitt, men jeg liker litt tynn Parma-skinke og en skvett av Toscanas fineste olivenolje på pizza. Jeg liker også rørforsterkere.
De kan nemlig spille like forskjellig som et utvalg pizzaer kan smake forskjellig,
Så likt og så ulikt
Det er lett å argumentere for rørforsterkere, som ofte har noe ved seg som gjør at man blir sittende litt lengre å lytte. Det er noe med hvor organisk og lett alt flyter. Selv om bassen ikke er like hard som betong, og diskanten ikke strekker seg til langt over hva ørene mine kan oppfatte, synes jeg en god rørforsterker er lett å like.
Audio Research GSi75 og Line Magnetic 805 IA, er to integrerte rørforsterkere med noen tydelige kvaliteter som spiller vidunderlig, men lyder forskjellig.
Den ene – GSi75 – har en slags lett vektløshet over seg og et silkemykt lydbilde med høy oppløsning. Den andre lyder varmere og fyldigere og har en mer fremtreden bassgjengivelse.
Men begge kan sies å ha en signaturlyd som helt klart munner i at de bruker vakuumrør.
Det trodde jeg at Octave V 70 SE også kom til å ha.
Moduler
Den tyskbyggede rørforsterkeren er en av mange fra Octave Audio. Som har spesialisert seg på rørforsterkere.
Denne plasserer seg midt i feltet av integrerte rørforsterkere fra Octave. V 70 SE er en kraftigere versjon av V 40 SE, og som navnet antyder er effekten oppgitt 70 W per kanal, i 4 Ohm vel og merke.
Det litt spesielle med de fleste Octave-forsterkerne, er at de er bygget slik at man kan legge til f.eks. en phono-modul, eller en ekstra inngang med enten RCA- eller XLR-tilkobling. Modulene koster noen tusenlapper ekstra, og for de integrerte kan den også etterbestilles, men da må den installeres hos en forhandler. Det er ikke en innstikksmodul.
For V 70 SE spesifikt kan man velge mellom en phono-modul med MM- eller MC-inngang. Forsterkeren er allerede utstyrt med linje inn- og utganger, og en XLR-inngang for balanserte kabler.
Black Box
Den har også noe ganske unikt for Octave. En egen inngang for en såkalt Black Box.
Som er en separat boks med ekstra kondensatorkapasitet.
Den finnes i to størrelser, Black Box med fireganger kapasitet (10.990 kr) og Super Black Box (27.490 kr) med 10 ganger kapasitet. Når man kobler til en Black Box blir forsterkeren mer stabil på høyttalere med lav impedans, som f.eks. elektrostathøyttalere som kan ha så lav motstand som 2 Ohm.
Octaves Andreas Hofmann og teamet hans, mener også at lyden kan forbedres med en Black Box. Selv om man ikke har en høyttaler som er så krevende at den ekstra kapasiteten er nødvendig. Det skal jeg snart komme tilbake til.
Bias
V 70 SE leveres med fire 6550-rør i en såkalt push-pull-konfigurasjon. Den kan også utstyres med fire KT88 eller EL34-rør. Som litt enkelt sagt tilsvarer forskjellig topping på pizzaen. Rørene vil nemlig endre hvordan forsterkeren lyder, det samme vil rør fra forskjellige produsenter. Omtrent som forskjellen på en San Daniele- og en Iberico-skinke.
Andreas Hofmanns tro på vakuumrør betyr ikke at forsterkeren ikke har transistorer eller integrerte kretser. De er bare ikke en del av utgangssignalet og brukes heller ikke til monitor og automatisk justering av bias-strømmen til rørene.
De justeres med en liten skrutrekker som stikkes i små hull foran der diodene lyser opp. Hofmann mener at manuell bias er bedre enn automatisk, fordi man hele tiden har kontroll på rørenes tilstand via diodenes farge og kan se når det er avvik, et rør ikke har spenning osv. I motsetning til mange automatiske løsninger som ikke varsler hvis noe er galt.
Jeg har allerede nevnt den mindre 40 watteren V 40 SE, men det finnes også en V 70 som bruker fire KT120-rør i klasse A-drift. Den leverer hele 50 W per kanal i klasse A med en Super Black Box tilkoblet. Den bruker dynamisk bias-kontroll for å kompensere for den begrensede effekten klasse A-drift vanligvis har, men man kan også her justere bias manuelt hvis man ønsker.
Ecomode
Forsterkeren er også utstyrt med en økomodus som man kan velge med en vippebryter på baksiden. Med Ecomode aktivert slukker forsterkeren strømmen hvis det ikke er noe signal etter 10 minutter for å spare rørene. Da trekker forsterkeren rundt 20 W, men straks et signal oppdages, slås rørene på og i løpet av sekunder er forsterkeren klar.
Lyder ikke som forventet
Jeg var ikke helt forberedt på lyden fra Octave-forsterkeren. Selv om jeg hadde hørt Octave tidligere, var dette første gangen jeg hadde en i flere uker som ga meg anledning til å teste. Det sorte eksemplaret jeg fikk levert, kom med en Black Box, og Octave F3 P filter. Som er et EMI-filter som demper elektromagnetisk interferens, og kobles mellom signalkilden og forsterkeren. Eller mellom en for- og effektforsterker.
Jeg brukte ikke filteret nok til å inkludere det i testen, men V 70 SE med og uten Black Box, derimot.
Mesteparten av testen foregikk med de enestående KEF Reference 5 Meta, som er relativt enkle å drive. Til å begynne med tenkte jeg at de kanskje var et nummer for store for Octave-forsterkeren, men der tok jeg feil. Den hadde forbløffende kontroll i bassen, og klarte å spille mye høyere uten hørbar forvrenging enn jeg hadde turt å håpe på.
Octave-forsterkeren har ingenting av den klassiske varme, fyldige klangen noen rørforsterkere ofte kan ha, og i kombinasjon med enkelte høyttalere, kan lyden fremstå som slank. Nesten kjølig. Som enkelte transistorforsterkere.
Men etter hvert som man får lyttet og blir kjent med den, oppdager man at den heller spiller mer korrekt enn de gjengse oppfatningen av rørforsterkere tilsier.
Al Jarreaus Cold Duck kan lyde slitt skarpt i diskanten, men det var ingen antydning til det her, og forsterkeren hadde sjokkerende god kontroll i bassen på de store KEF-høyttalerne. Den klarer å gå virkelig dypt i bassen med en autoritet man ikke forbinder med rørforsterkere flest, og de beholder kontrollen i lavere oktaver også når man spiller høyt. Personlig kunne jeg tenke meg litt varmere klaverklang, og litt mer fylde på vokaler, men det er en smakssak så klart. Steinway-klaveret til Keith Jarrett lød ikke slankt i det hele tatt, men mellomregisteret hadde ikke den samme organiske fylden som jeg fikk fra Line Magnetic-forsterkeren, eller en Rotel Michi X5 (transistor) for den del.
Men Octave-forsterkeren gjør opp for det med et svært godt fokusert lydbilde, som er mer gjennomsiktig og detaljert enn fra Line Magnetic-forsterkeren, og nesten på høyde med den langt dyrere GSi75-en fra Audio Research.
De små, men høypotente Klipsch Heresy våknet til liv med Octave-forsterkeren, og lød så dynamisk og levende som jeg knapt har hørt dem før. Men også her syntes jeg at klaverklangen og vokaler kunne behøvd litt mer fylde.
Forskjellen med og uten Black Box tilkoblet, var mindre enn jeg trodde. Det kan skyldes at ingen av høyttalerne jeg brukte, var særlig tungdrevne, heller ikke lavimpedante eller på andre måter ‘vanskelige’.
Jeg vil nok anbefale å forhøre seg i forretningen og naturligvis låne en med hjem, hvis man tror man kan trenge den ekstra kapasiteten. Siden Black Box også fungerer litt som et filter, gjør den ën ting med lyden som er verdt å nevne.
Hos meg ble klangen litt tørrere, diskanten roligere og bassen strammere. Forskjellen var ikke stor, det skal sies, og jeg er litt i tvil om den knapt merkbare forskjellen vil være verdt pengene på alle høyttalere der ute. Men det skader ikke å prøve.
Konklusjon
Octave Audios integrerte V 70 SE, vil forbause flere enn oss. Den rister skikkelig i fordommene mange har mot rørforsterkere, og vil vinne manges entusiasme for noe de ikke trodde de var klar for eller interessert i. Den virker bedre bygget enn mange forsterkere i høyere prisklasse, og lydmessig kan den måle seg med mange av dem. V 70 SE har bedre kontroll på dynamikken når man spiller høyt, og virket helt uanfektet når den blåste musikken gjennom de store KEF-høyttalerne. Med mulighet for platespillerinngang og ekstra filterkapasitet for ekstra tungdrevne høyttalere, er den også litt mer fleksibel enn de fleste integrerte forsterkere. Octave-forsterkeren er definitivt verdt å lytte til, om ikke annet så bare for å få sine fordommer utfordret.
