Få høyttalere har etterlatt meg måpende på sofaen med gåsehud over det hele. Et par Quad ESL 63 har klart det. Sonus faber, Dynaudio og Audiovector har fått det til et par ganger.
Men de er veldig få, de høyttalerne som har satt et varig avtrykk i hukommelsen.
Det har derimot disse gjort, og det tok ikke mange minuttene heller. KEF Reference 5 Meta, merk deg navnet. Fordi de høyreiste gulvhøyttalerne er nærmest den komplette musikkformidler, og det har de fått til med relativt enkle midler.
Jeg trodde knapt det var mulig at en liten plate bak det ene høyttalerelementet kunne bety så mye for lyden, da jeg testet KEFs kompakte LS50 Meta i 2020. De små høyttalerne spilte forbløffende åpent og klart, og var i grunnen transformert sammenlignet med forgjengeren LS50.
Den samme transformasjonen har Reference 5 gjennomgått. Meta-utgaven her, er blitt så mye mer enn en oppgradert mark II-utgave, den er nesten en helt annen høyttaler. Selv om utseendet ikke har forandret seg siden vi testet Reference 5 i 2015.
Dagens Reference 5 Meta bruker KEFs patenterte koaksiale element, hvor diskanten sitter i midten av et mellomtoneelement. Her brukes 12-generasjon av det spesielle elementet, som kalles Uni-Q, bare i en mer påkostet utgave enn den du finner i LS50 Meta.
I Meta-utgaven av Reference 5, er delefilteret endret og oppgradert ifølge KEF. Som mener at de har lyktes med å få lyden enda mer gjennomsiktig, og samtidig er kabinettkonstruksjonen forbedret. Det ser likt ut som på forgjengeren, men innvendig er geometrien til forsterkningene i kabinettet endret. KEF sier de har brukt finite element-analyse for å optimalisere dempingen av resonanser, særlig på lave frekvenser.
Det skal ha dempet vibrasjoner ytterligere sammenlignet med det gamle kabinettet.
Sammen med nye Uni-Q-elementet, og en spesiell akustisk løsning kalt MAT, har det gjort Reference 5 Meta til en helt annen høyttaler.
MAT
Da KEF lanserte 12e generasjon Uni-Q, fortalte de villig vekk om hva de hadde endret og forsøkt forbedret. Blant annet hadde de laget et nytt membranoppheng, basert på flere analyser gjort av ulike simuleringer. De laget også et nytt svingspole-system, og en ny demping i gapet mellom diskanten og mellomtonemembranen, som ga plass til den spesielle platen bak elementet, med det de kaller Metamaterial Absorption Technology – MAT.
Det førte til flere forbedringer, blant annet dempet det forvrengningen som kan oppstå på høyere frekvenser, og med MAT bak elementet, fikk man også en 40 prosent mer lineær frekvensrespons over et større frekvensområde.
MAT er en rund plate bak Uni-Q-elementet, med et intrikat labyrintmønster frest inn i platens ene side. Disse gropene absorberer ulke frekvenser, og KEF mener de kan fjerne uønsket lyd fra baksiden av elementet. Som de selv sa, MAT fungerer som et akustisk, sort hull, som fjerner 99 prosent av uønskede frekvenser i hovedsak i området 620 Hz – 40 kHz.
Meta i hele serien
MAT ga definitivt lydkvaliteten – særlig i mellomtonen og diskanten, et markant løft på LS 50 Meta, og siden har vi egentlig bare ventet på at MAT skal finne veien til alle KEF-høyttalere med Uni-Q-element.
Reference-serien er den første som i sin helhet får META-behandlingen, og de samme oppgraderingene er også gjort på den mindre Reference 3 Meta, kompakthøyttaleren Reference 1 Meta, og de to senterhøyttalerne i Reference-serien.
Flaggskipet Reference 5 Meta, som vi tester her, er bygget opp med fire 16,5 cm basselementer i hver høyttaler. Akkurat som på forgjengeren. Elementene har en svakt buet aluminiumsmembran som er støpt i ett stykke, og det allerede nevnte Uni-Q-elementet i midten.
Tar man en titt på baksiden, finner man to store bassrefleksporter. De leveres faktisk i to ulike lengder, for at man skal kunne dempe bassen ved å bytte rørene bak, dersom man opplever at man får i overkant mye bass:
Med kort bassport dempes bassen -6 dB ved 35 Hz, med lang bassport flyttes frekvensen til 32 Hz ved -6dB.
Fem kabinettfarger
Høyttalerne vi testet, ble levert i sort lakk, men med kobberfarget Uni-Q-element. De kan også leveres med bare sorte elementer, men de to hvite variantene har sølvgrå basselementer, og enten blålakkert eller Champagne-farget Uni-Q. Det finnes en utgave i silkematt valnøttfiner med sølvgrå frontplate og membraner.
De kan bestilles med en rund grill for hvert element, og leveres med justerbare pigger med tilhørende parkettbeskyttere.
Forsterker
Høyttalerne er blitt enklere å drive, tross at den nominelle impedansen ligger på 4 Ohm. Følsomheten er oppgitt til 88 desibel, som er godkjent for en såpass kompleks konstruksjon. Den glimrende, men ikke overvettes kraftige Technics SU-G700M2, hadde ingen problemer med å fylle de store høyttalerne.
Jeg kunne nesten spille så høyt jeg ville, uten at forsterkerens oppgitt 60 W effekt opplevdes som for lite. Den 70 W kraftige V 70 SE fra Octave, hadde heller ingen problemer med å drive høyttalerne, men det var først med Rotel Michi X5 på 2 x 350 W, at det virkelig ble fart i sakene.
Forrykende musikalsk opplevelse
Da jeg testet forgjengerne i 2015, antydet jeg at de hadde potensiale til å bli en storselger i sin klasse. Alt er som kjent relativt, men selv om de kostet en hel del, slet jeg med å komme på en mer komplett høyttaler i samme prisklasse.
Meta-versjonen anno 2022, er nesten dobbelt så dyr. Det skyldes naturligvis både at kostnader har økt, og valutaendringer, men også at Meta-versjonene er kostbare å lage. Heldigvis merker man det godt når musikken starter, og rommet fylles med et enormt lydbilde med en uvanlig massiv og potent bassdynamikk.
Det var nesten en sjokkartet opplevelse å sette på en gammel operainnspilling.
Jeg ble fullstendig blåst over ende av ouverturen fra Puccinis La Boheme. Plutselig hadde jeg hele orkestergraven ved føttene mine, og bassen fra de groveste strykerne fikk det nesten til å knirke i parketten. Lydtrykket var svimlende høyt og jeg grep etter fjernkontrollen for å dempe lyden fra Michi-forsterkeren, før tenorene skar gjennom luften. Det var ikke nødvendig.
Noen ganger kan nemlig høyt volum på en gammel operainnspilling, gi noen veldig ubehagelige opplevelser. Man skjønner at det er for høyt når det skjærer i ørene, og klangen fra lystige tenorer eller sopraner, kan høres ut som når man skjærer i glass.
Det gjorde det ikke her.
Klangen fra tenorene lød tvert imot glatt som silke. Gledelig nok.
KEF-høyttalerne klarte også noe annet, nemlig å bringe fram atmosfæren fra opptaksdagen. Live-innspillingen Up For It med Keith Jarrett trio, f.eks, lød varmt og nært, med en slående kontroll i bassen. De små nyansene i klangen fra kontrabassen, vispene på skarptrommen, og den dype klangen fra klaverets dypeste frekvenser, har jeg sjelden hørt mer levende gjengitt.
De små nyansene, de nesten umerkelige temposkiftene og forandringer i tonehøyde, alt kommer frem i det enorme lydbilde og leveres på sølvfat. Med den største selvfølgelighet.
Det er ikke ofte jeg spiller de gamle albumene til Kari Bremnes, men perkusjonen på Togsang kan avsløre alle slags problemer i et anlegg. Skru opp volumet til tilnærmet konsertvolum, og dersom høyttalerne overlever kan du kjenne bassen i magen. Med KEF-høyttalerne kjenner du bassen i ryggmargen. Med. Total. Kontroll.
Hvis man legger vekk testhatten og bare slenger seg på sofaen for å nyte litt bakgrunnsmusikk, finner man fort ut at det er ganske vanskelig. Høyttalernes fantastiske evne til å få musikken til å høres så nært og virkelig ut, fanger oppmerksomheten og holder den.
En skikkelig gammel innspilling med Bill Evans på klaver, og Barney Kessel på gitar, er en vakker musikk-kulisse. Som er perfekt for jazzhoder som også må jobbe mens man hører på musikk, men heller ikke den får spille pent i bakgrunnen. I stedet dro jeg opp volumet, og la fra meg laptopen, og ble sittende å lytte. Igjen var det alle de små nyansene i musikken som fanget min oppmerksomhet.
KEF-høyttalerne leverer et åpent lydbilde med dybde og finesse. Høyttalerne leverer bass med en autoritet jeg normalt forbinder med store subwoofere, samtidig er den varme og åpne klangen enormt tiltalende uansett musikk. Det er detaljer i bøtter og spann her, og en silkeglatt og uhyre oppløst mellomtone og diskant, som overgår alt jeg har hørt fra KEF tidligere.
Konkurrenter
Det friske prishoppet på Reference 5 Meta- og konkurrentenes høyttalere forsåvidt, har gjort at de har rykket opp en divisjon på prisskalaen. Der møter de tøff konkurranse fra Audiovector R6 Arreté, Sonus faber Serafino Tradition og Bowers & Wilkins 803 D4. Blant andre. De slanke RT Arreté koster mer, lyder nesten helt vektløse, og er ekstremt gjennomsiktige. Men har ikke helt den samme dybden i bassen som KEF-høyttalerne. De hakket rimeligere Serafino, leverer musikken pent pakket inn i et varmt omslag som er svært vanedannende. De mer utradisjonelt utseende 803 D4, gjenstår å teste (følg med på våre nettsider), men etter testen av 801 D4 kan de meget vel være den mest aktuelle kandidaten i en duell med Reference 5 Meta.
Konklusjon
Da vi testet forgjengerne var konklusjonen at de var de beste høyttalerne vi hadde testet i sin prisklasse. Det var ikke mange høyttalere på den tiden som kombinerte raffinement med råskap på samme måte, men de nye Reference 5 Meta tar alt opp en divisjon. Ikke bare prisen, men lyden også. Her får man enda mer av alt, spesielt er det forbløffende å oppleve hvor åpent og gjennomsiktig lyden er blitt. Lydbildet fremstår mer helstøpt, og det er langt mellom hver gang vi hører bass gjengitt med sånn autoritet. Det skal godt gjøres å overgå dette.
1 hendelser på “KEF Reference 5 Meta”
Legg igjen en kommentar
Les videre med LB+
Årets beste tilbud
Tilgang til ALT innhold i 4 uker for 4 kr
LB+Total måned
Tilgang til ALT innhold i 1 måned
LB+ Total 12 mnd
Tilgang til ALT innhold i 12 måneder (Mest å spare)
- Tilgang til mer enn 7500 produkttester!
- Store rabatter hos våre samarbeidspartnere i LB+ Fordelsklubb
- Ukentlige nyhetsbrev med siste nytt
- L&B TechCast – en podcast av L&B
- Deaktiver annonser
E dei like gode som xq 400
Som er mine favoritt høytalere