: Intono K53

Jeg har ikke hørt mange gulvhøyttalere til tre tusen kroner som er verdt bryet. På stående fot kan jeg komme på et par modeller fra Dynavoice, og det er det. Bokhyllehøyttalere er en annen sak, der er det mange flotte modeller å velge blant til den prisen. Men en gulvstående modell har større kabinett, som betyr mer egenresonans og som koster en del å stive opp. Den skal også ha flere høyttalerelementer klemt inn i det samme budsjettet, hvilket betyr at kvaliteten på delene må bli dårligere. Når lavkvalitets komponenter monteres i et stort og dårlig dempet kabinett, er det dømt til å bli trøbbel. Du får mye lyd, men dårlig lyd.

Intono er Komplett sitt eget høyttalermerke. Høyttalerne er utviklet av Komplett i Sandefjord, men produsert billig i Kina. Komplett lover likevel at komponentene holder høy kvalitet. For at høyttalerne skal ta seg best mulig ut i et typisk skandinavisk hjem, er de tilgjengelig med hvit eller svart pianolakk.

Høyttalerne er av typen treveis, altså er det et eget element som tar seg av det viktige mellomtoneområdet. Både mellomtone og basselementer har 5-tommers kevlarmembraner. Diskanten er av normal silkedom.

Testutstyr
Jeg bruker en dyr signalkilde, rett og slett for å kansellere en mulig feilkilde når jeg skal vurdere lyden av Intono K53. Electrocompaniet EMP 2 er en diskspiller til 22.000 kroner, som låter helt fabelaktig. Man skal være mer forsiktig med å bruke en dyr forsterker, for den kan tvinge bedre lyd ut av høyttaleren enn noen av kundene noensinne vil få oppleve. Derfor faller valget på Pioneer A6, en helt grei og nøytraltklingende stereoforsterker til 5.000 kroner. Men det må dobbeltsjekkes, og til det har jeg det tunge beistet av en klasse A-forsterker, Musical Fidelity AMS35i til 70.000 kroner.

Lydkvalitet
Høyttalerne har en overraskende problemfri og fyldig bassgjengivelse. Jeg hadde forventet at kontrabass skulle gjengis med en stor pukkel i sitt mellomregister, slik at den låt boksete og dumpt. Det gjør den faktisk ikke. I stedet kommer den frem med en tålelig god klangbalanse og uten noe dirring eller problemer fra kabinettet. Høyttalerne kan godt stå litt tett mot bakveggen, jeg føler bassresponsen da blir mer flytende og fyldig, uten at den likevel sklir ut i en smørje.

I den viktige mellomtonen er det godt grep om instrumenter og sangstemmer. Lydbildet henger ganske bra sammen, med et godt markert sentrum. Så sant høyttalerne er vinklet noe inn mot midten.

Skurrefritt
I forrige nummer testet vi den aktive K5a, den sleit med lystklingende instrumenter selv ved normalt lyttenivå. Et piano skurret i mellomtoneelementet. Det gjør det ikke med K53, til tross for at høyttalerelementene er de samme. Til og med det krevende og dynamiske albumet ”Mozart / Grieg Vol II” av Dena Piano Duo utgitt på 2L i 2009, spilt med to klaver, kommer skurrefritt gjennom K53. Det kan tenkes at det å ha et eget element til mellomtoneområdet var akkurat det som skulle til for å avlaste hvert element nok til at dette ikke skjer. Faktisk tåler K53 å dra på ganske mye før det blir noe problem. De tåler faktisk at selv en ganske kraftig forsterker kan tynes litt. Hvorvidt de takler dette ved lengre tids spilling, er jeg mindre sikker på.

Tilbakeholden diskant
K53 sitt største problem ligger i gjengivelsen av overtonene. Lydbildet har en noe mørk klangkarakter, ettersom diskantelementet ikke får ut overtonene godt nok. Natalie Merchants ellers meget vellydende ”San Andreas Fault” fra det nydelige debutalbumet ”Tigerlily” fra 1995 låter litt innestengt. Den nydelige, karakteristiske stemmen kommer ikke skikkelig ut. Rørklangen fra gitarforsterkeren mangler nyanser, og den ellers knakende gode produksjonen mangler i det hele tatt karakter.

En fordel på noe pop
Dette går igjen uansett hva man setter på, men enkelte innspillinger avslører fenomenet mer enn andre. Tar man imidlertid en av dagens flate popproduksjoner, hvor diskanten ofte låter spisst og forvrengt, som for eksempel Nicki Minajs ”Starships” eller Maroon 5’s ”Payphone”, så runder høyttalerne det hele av til å ikke bli fullt så fælt å høre på. Egentlig ingen styrke i seg selv, men verdt å vite for den som hører mye på listepop. Hvilket betyr de aller fleste av oss. Nå er det ikke all listepop som låter spisst og forvrengt, men en altfor stor del av den. Og da vil Intono K53 pynte litt på sannheten, i positiv forstand. Dessuten, dersom akustikken i rommet ditt er hard, vil en K53 kunne balansere dette noe, sammenliknet med høyttalere med en mer utagerende diskantgjengivelse. Til slutt, prisen tatt i betraktning, er dette et meget godt kompromiss.

Konklusjon
Intono K53 er en meget rimelig gulvhøyttaler som gjør mye riktig. Den har en fyldig og fin bassgjengivelse og en ganske god dynamikk i mellomtonen. Resultatet er en høyttaler som fyller rommet med mye lyd, og som plasserer instrumentene ganske godt i lydbildet. Det er overraskende få problemer med lyden, høyttaleren låter dyrere enn den er. Og den tåler å spille opp til dans, for å si det sånn.

Det største ankepunktet er diskantgjengivelsen, som er temmelig tilbakeholden. Overtonene kommer ikke skikkelig ut, slik at sangstemmer og instrumenter får en mørk tonestruktur. Ellers glimrende innspillinger låter noe tamt og innestengt. Klangkarakteren går igjen uansett musikk, men på enkelte moderne poplåter av det spissere slaget (vi er nemlig inne i en loudness-krig som ikke likner grisen!), så runder høyttalerne av de skarpe overtonene og gjør det mer behagelig å høre på.

Ser vi på den latterlig lave prisen, kan høyttalerne få lov til å beholde sine svakheter. De er likevel et flott kjøp.