: KEF R500

Liksom markedets øvrige fabrikater kjennetegnes også KEF av en rad spesifikke egenskaper. I skyggen av punktstråleren Uni-Qs unike kvaliteter er det imidlertid lett å glemme disse. Å ta frem en høyttaler som vår hørsel liker, handler mye om å optimere hvert parameter uten å gi avkall på noen spesielle. Ettersom mine hovedområder – romakustikk og DSP-teknikk – for en stor del er de samme som for høyttalerkonstruksjon, er jeg godt inneforstått med problematikken omkring målet om at en samlet lydkilde skal kunne håndtere hele menneskets oppfattbare toneområde.

Den modellen som jeg skal teste her heter R500 og er en slank skapning med en høyde på drøye meteren. Mens utførelsen på testeksemplaret er i svart pianolakk, finnes også høyttalerne i hvit pianolakk og finert valnøtt.

Teknikk
Punktstråleren i R500 bygger på et fem tommer stort mellomregisterelement som ved 3000 Hz (elektrisk verdi) går over til en konsentrisk montert aluminiumdiskant. Delingen skjer med 2. ordnings bratthet. Enheten håndterer samtlige frekvenser over 500 Hz, noe som tilsvarer omkring halvparten av menneskets oppfattbare toneområde. Elektrisk avlastes elementet imidlertid ikke helt før under ca. 200 Hz hvor dempningen nærmer seg 12 dB/oktav. For lavere frekvenser har to parallelt arbeidende basselement av marginalt større størrelse ansvaret. Disse elementene er utstyrt med en spesiell type av flat membran som skjuler deres ytre oppheng. Høyttalerkassen er av bassreflekstypen og avstemt til drøye 50 Hz. Til tross for at Uni-Qs separate hulrom hjelper til med å støtte opp kassen, finnes det også ytterligere skråstilte stag som løper ned mot høyttalerens bunnplate. På baksiden ses to strømoptimerte bassrefleksporter samt KEFs spesielle tilkoblingsterminal som inneholder brytere for brakettfri sammenkobling av høyttalernes individuelle lav- og høyfrekvensinnganger.

Avanserte flerveissystem
Det å reprodusere samtlige av menneskets ti oppfattbare oktaver med jevn styrke, korrekt fase og lav forvrengning er unektelig meget problematisk ved bruk av bare et eneste element. Resultatet blir å benytte flere elementer som hver for seg bare må prestere bra innenfor et begrenset område – vanligvis tre til seks oktaver. Dette gjør at man kan benytte avansert membranmateriale som tross dårligere allmennprestasjon har overlegne kvaliteter innenfor sine respektive arbeidsområder. Mens problematikken omkring frekvensoppdeling (fasefeil og forvrengning i delingsfilter) er godt dokumentert, diskuteres sjelden konsekvensene av at retningsfølsomme toner vanligvis også gjengis fra ulike vertikale posisjoner. Det i særklasse viktigste toneområdet å unngå spredte (utspredte) lydkilder er innenfor de tre oktavene mellom 500 og 4000 Hz. Det skyldes at korresponderende bølgelengder ligger i størrelsesorden med avstanden mellom våre ører. Ved 2200 Hz – der en full bølgelengde akkurat passer inn – gir hørselsgangen dessuten en forsterkning på over tjue desibel, noe som naturligvis ekstremt øker deres mulighet for å oppdage unaturlighet.

KEFs løsning heter som bekjent Uni-Q og arbeider altså i R500 fra 500 Hz. I lignende konstruksjoner (TAD, Elac med flere) assisteres vanligvis de aktuelle punktstrålere av et eller flere nedenfor plasserte basselement. Selv med en så lav delingsfrekvens som 200 Hz sier egne forsøk at aktiv deling ved 48 dB/oktav er nødvendig for at hørselen ikke skal avdekke lydkilder via restprodukter høyere opp. Det skal poengteres at såpass avanserte filtre (egentlig alle over 6 dB/oktav) krever DSP-teknikk for å bli fasekorrekte og fullt musikalske. I R500 skjer delingen omkring to oktaver over det frekvensområdet som sies være tydelig retningslokaliserbart. KEFs tiltak for å muliggjøre en såpass høy deling som 500 Hz, er at man har flyttet opp ett av basselementene til over punktstråleren og dermed skapt en virtuell lydkilde som ligger presis ved Uni-Q. På denne måten vanskeliggjør man det vesentlig for hørselen å oppdage at det egentlig handler om flere lydkilder. Akkurat som i tilfellet D’Appolito skal man imidlertid huske på at de fasefeil som bratte filtre forårsaker likevel gir hørselen en mulighet for å skille lydkildene fra hverandre.

Plassering
Da jeg i april sist år vurderte KEF Q300 valgte jeg å plassere dem på ekstra sjenerøs avstand ut fra de udempede veggene i mitt oppholdsrom. Grunnen til dette er at det fine lydbildet som ”retningsenhetlige” lydkilder har potensial til er meget følsomt for tidlige romrefleksjoner. I en vanlig lyttesituasjon i hjemmet ankommer de første refleksjonene til lytteren så tidlig som et par tusendels sekund etter direktelyden. En ekstra løpetid på to millisekunder tilsvarer en strekning på syv desimeter, noe som ved en lytteavstand på to meter betyr at en fullstendig refleksjon bare er dempet med tre desibel. Resultatet av dette blir at virtuelle lydkilder skapes ved de punktene i rommet der man – ved å sette opp en speile vinkelrett mot romarealet – kan se høyttalerne fra lytteposisjonen. All avstand som er kortere enn ti meter pluss aktuell lytteavstand er skadelige for så vel klang- som lydbilde. Tolv meter betyr at lyden kan ”finne” mengder av veier som benytter en, to eller flere av rommets flater. Vær oppmerksom på at mens såkalt ”digital romkorreksjon” kan brukes for å manipulere klangen til å bli mer nytbar, forverrer en slik vanligvis lydbildet ytterligere. Den som vil fordype seg litt innenfor dette kan se min artikkel ”Lydkjedens bortglemte link del 2” (Hjemmekino/Ljud & Bild nr 1 2010). Uten mulighet for akustiske tiltak er man alltid henvist til å arbeide med høyttalernes plassering og da en så fri som mulig. Gjeldende avstand til sideveggene er et bra utgangspunkt, ofte rommets bredde delt på tre eller fem. For meg betyr det 1,87 – respektive 1,12 meter. Ettersom jeg vil unngå å repetere den avstand som er mellom gulvet og basselementenes midtpunkt (0,78 meter) undersøker jeg forholdet mellom tenkbare sideveggsavstander og dette. Forholdstallene viser at begge avstandene fungerer like bra – 2,4 respektive 1,4. Strev etter 1,6 eller 2,6 og unngå jevnt delbare tall. Jeg velger den største avstanden (1,87 meter) ettersom det forsinker og demper veggenes refleksjoner mer. Den avstanden som er igjen å bestemme er hvor langt ut høyttalerne bør plasseres fra veggen bak. Jeg forsøker å dele romdimensjonen (4,3 meter) med fem og får derved 0,86 meter, noe som ligger unødvendig nærme basselementenes middelavstand til gulv. Delt med tre gir det i stedet 1,43 meter, noe som virker mer passende og som dessuten deler seg med omkring kvadratroten av 1,62 mot sideveggavstanden. 0,78 til gulv, 1,43 meter til bakvegg samt 1,87 meter til respektive sidevegger ser ut som en samling rimelig fine avvikende avstander som sprer ut uunnvikende avbruddsfrekvenser.

Lytteinntrykk i vanlige rom
Takknemlig akustisk musikk i form av Lloyd Cole og sporet ”Man enough” fra albumet ”Don’t get weird on me baby” får innlede prøvelyttingen av R500. Det er en varm og behagelig klang som åpenbarer seg. For å øke detaljrikdomsgraden i diskantregisteret prøver jeg å vinkle høyttalerne bakover noen grader slik at Uni-Q rettes direkte mot lytteposisjonen. Vinklet bakover tre centimeter passer bra ved en meters lyttehøyde og to meters lytteavstand. Forskjellen er ikke stor, men instrumentenes overtoner så vel som shakers løftes noe frem. Bassgjengivelsen er kraftfull og tilstrekkelig dyp til å klare låtens toner ned til cirka 40 Hz.

En øket vanskelighetsgrad med Bertine Zetlitz skjønne psykedeliske ”Sickest girl” fra albumet ”Sweet injections”. Her savnes dessverre kontrastene av produksjonens tørre og effektbehandlede lyd nesten helt, noe som gjør at mye av miksens tanke går tapt. Eksempelvis flyter Bertines tørre og sentrerte sangopptak sammen med refrengets utvidede stemmer. Mens et godt planlagt og avansert lydbilde kan være fortryllende å oppleve i rom med tilpasset akustikk, blir resultatet i sterkt reflekterende rom mest bare grøtet og diffust. Positivt er at klangen fungerer relativt bra da høyttalernes grunnkarakter helt klart heller til den mørke siden.

Tilbake til lettere musikk og Sophie Zelmanis ”I’d be broken” fra albumet ”Sophie Zelmani”. Her finnes en betydelig enklere instrumentsetting som i reflekterende rom likevel strekker til for å mette lydbildet. Sammenlignet med Sophies senere album er dette mer sjenerøst mikset diskantregister. Tross dette gir R500 ingen problemer med forstyrrende s-lyd eller unaturlige kamfiltereffekter fra diskantelementets spesielle omgivelse. Takket være produksjonens hardt panorerte gitarer får man et bredt lydbilde som – til tross for rommet – gir akseptabel plass til Sophies midtplasserte vokal.

Avslutningsvis prøver jeg ordentlig energisk musikk i form av Psyclon nine og sporet ”Thy serpent tongue” fra albumet ”We the fallen”. I løpet av låtens fem minutter lange energiutladning er det håpløst å oppfatte noen som helst separasjon av produksjonenes innspilte lyd i dette rommet. Desto mer imponert blir jeg av klangen og at den faktisk strekker til for å spille rimelig høyt. Kombinasjonen av slik tett musikk og høyst upassende akustikk får ellers mange høyttalere til å låte hardt allerede fra normalt samtalenivå eller marginalt høyere.

Lytteinntrykk i lydtilpasset rom
Oppstilt i et akustikktilpasset rom klarer R500 å levere en mer komplett lydopplevelse enn noen av testseriens tidligere vurderte høyttalere. Presentasjonen er stabil og sammenholdt på en meget fin måte.

Jeg setter for eksempel pris på den fokus som Rihannas vokal får i låten ”Unfaithful” fra albumet ”A girl like me”. Stemmen gjengis imidlertid klanglig mer forsiktig enn den er mikset i de øvre registrene, og savner derfor en del kontur og nærhet.

Riktig komplekst materiale som eksempelvis Quadrophonias ”Hardhead” fungerer imponerende godt. Tross mengder av lyd holdes alle fra hverandre og gjengis markert fysiske og frie i rommet. Ikke før ved et riktig høyt volum begynner høyttalernes lavt balanserte diskantnivå å gi visse problemer. Det viktige mellomregisteret kan da føles noe nærgående, men samtidig i helt ubetydelig grad i forhold til konsekvensene av udempede roms kamfiltereffekter.

Fortsatt krevende produksjoner som for eksempel Enigmas ”Dreaming of Andromeda” fra albumet ”A posteriori” gjengis utmerket tredimensjonalt. Bassgjengivelsen er fyldig med fullt hørbart nivå ned til omkring 30 Hz. Det er hyggelig å konstatere at produksjonens spesielle åpne hihat ikke er beheftet med den unaturlige klangen som ellers er typisk for arrangement som Uni-Q. Effekten undersøkes best ved å lytte på brus, noe som er akkurat hva låtens hihat er oppbygd av.

Mens utviklingen av konvensjonelle høyttalere med uspredte element på mange måter kan sies å ha stagnert for et par tiår siden (se bare på Philips DSS930/940 fra 1992) fortjener KEF stor respekt for hele tiden å oppnå fullt hørbare forbedringer for hver ny generasjon av Uni-Q. I dag ligger man meget nær klangen til konvensjonelle konstruksjoner med fritt plassert diskantelement, noe som er en enorm bedrift.

Konklusjon
KEF R500 har en varm og tilbakelent klang som passer utmerket for bruk i normale, udempede beboelsesrom. Dens enhetlige spredning gjør at romrefleksjonene inneholder et jevnere tonespekter enn med tidligere testede høyttalere (unntatt for den rundstrålende Duevel Planets). Bassgjengivelsen er kraftfull og savner bare den aller nederste oktaven. Ved vurderingen i lydtilpasset rom fikk man et lydbilde med god skarphet og meget eksakte instrumentplasseringer. Klangen opplevdes imidlertid litt markert i det viktige mellomregisteret, samt at den ikke var fullt like naturlig i diskantregisteret som hos konstruksjoner med fritt plassert diskantelement.

Et impulssvar med ganske gjennomsnittlige avvik tilsvarende 4 dB rms og 37%. Geometrien omkring diskantelementet er imponerende godt uttenkt.

R500 har en tonekurve med synkende nivå mot høyere frekvenser. Passende for normalmøblerte oppholdsrom, men mindre ønskelig i bedre rom.

Innendørsmåling og dermed en viss feilmargin. Den nedre grensefrekvensen avleses til 48 Hz og kan tenkes synke ned mot 30 Hz i mange rom.

Spektralstøy ved frekvenser over 200 Hz viser et meget bra resultat på 0,5% RMS. Potensial til en ren og pen gjengivelse.

Ved lave frekvenser får man et litt mer gjennomsnittlig resultat.  Avvikene går opp til 2,6%, som skal betraktes som halvert ettersom den klarte å gjengi 40 Hz.

Horisontal spredning som funksjons av frekvensgang on-axis. Mens koaksialelementet vanligvis gir uvanlig urolig spredning fungerer KEFs Uni-Q imponerende godt, og faktisk bedre en de fleste konvensjonelle konstruksjoner med fritt plassert diskant.

Høyttalernes bratte filter resulterer i svært lik spredning vertikalt. Fraværet av retningsvirkning omkring 8 kHz tilsier at et teppe på gulvet kan være fordelaktig å bruke. Om man har et teppe som er tynnere enn en centimeter kan man legge filt under.

Forskjellsmåling mellom de leverte eksemplarene viser et avvik omkring 2 dB ved 5 kHz.

Impedansen går ned mot 3,2 ohm ved 150 Hz. Kombinert med høyttalernes ganske lave følsomhet betyr det at en forsterker på 70-140 watt er å anbefale til den som vil spille høyt.

R500 gir lavere forvrengning enn gjennomsnittet til tidligere testede høyttalere. Maksimalt lydtrykk ved viktige 40 Hz er gode 95 dB (10%THD+N/1m/2π).