: Nikon D800

Som mange andre trodde jeg Nikon hadde røyket tørkede ansjosfileter, da de presenterte D800, med ubeskjedne 36 megapiksler bildebrikke. Alle som har sett bildefiler fra kameraer med ekstrem oppløsning kombinert med høye ISO-verdier, vet at det er oppskrift for katastrofe. Bildestøyen vil få øyene til å blø, og gjøre det vanskelig å lage papirforstørrelser uten synlig grums og tap av farger, dynamikk, og tonalitet.

For hver nye generasjon bildebrikke, er det mulig å øke oppløsningen mer, og med smart bildeprosessering kan man holde bildestøy i sjakk. Sony Alpha A77 med 24 megapiksler er et eksempel på at det kan gå bra med ekstrem oppløsning kombinert med høy ISO, men 36 megapiksler?

Kameraet er beregnet for krevende proffbruk. For eksempel gjør værtettingen med pakninger og o-ringer, D800 like egnet til landskapsfotografering, som reklamefoto i studio eller på location. Med 36 megapiksler kan D800 erstatte et mellomformatkamera for mange studiofotografer. Som også kan tenke seg et mer hendig location-kamera, uten å måtte ofre den høye oppløsningen til et mellomformatkamera. Typisk med 30 megapiksler eller mer.

Den ekstreme oppløsningen og lynrask autofokus, i et gjennomført velprøvd kamerahus med fortreffelig ergonomi, gjør D800 til et fleksibelt verktøy. Full 1080 HD-video med mikrofoninngang og ukomprimert HDMI-utgang, betyr at det også er velegnet til videoopptak i høy kvalitet opp til 24 Mbps. Omtrent det eneste D800 ikke er egnet til, er sport og action. Med en skuddtakt begrenset til 4 bps, er et D4 et bedre valg enn D800. Det er mulig å oppnå 6 bps med batterigrepet tilkoblet D800, men i redusert oppløsning (DX).

Kort om teknikk
Bildebrikken i Nikon D800 er større enn i APS-C-formatet i Sony A77, med 24 x 36 mm, samme som klassisk 135-filmformat. Den har nesten samme pikseltetthet som Nikon D7000 som har 16,2 megapiksler, og kanskje er det beste av speilrefleksene vi har testet hittil. I tillegg er det mulig å velge DX-format i D800, som gir mindre bildeflate tilsvarende APS-C-formatet, men likevel respektable 15 megapiksler. Eller 25 megapiksler oppløsning med 1,2 x beskjæring av bildeformatet.

D800 er den naturlige erstatteren til D700 med 12 megapiksler fullformat 24 x 36 mm bildebrikke, som vi testet for 3 år siden, men tross alle synlige likheter – D800 er et helt hytt kamera fra grunnen av.

Lukkeren er testet til å tåle 200.000 eksponeringer før service. Lysmåleren med scenegjenkjenning i D800 bruker 91.000 målepunkter, og autofokusen 51 punkts sensorer. Hvorav 15 er såkalt kryssensorer (horisontale og vertikale), med en følsomhet ned til – 2 eksponeringstrinn.

Lysfølsomheten kan utvides til maksimalt 25.600 ISO (fra 6400), en del under konkurrenten Canon EOS 5D mk IIIs 102.400 ISO, men likevel nok for de fleste. I den andre enden kan man komme ned i 50 ISO.

I bruk
Som D700 har også D800 innebygget blits, og bortsett fra en langt bedre LCD-skjerm på 3,2 tommer og 920.000 punkters oppløsning, er de utvendige forskjellene små. Hvilket betyr fortreffelig ergonomi med store, tydelig merkede knapper og ratt. På D800 har Nikon erstattet bryteren for valg av fokusområde (flyttet til fremsiden på D800), med live-view-bryter, lagt til startstopp-knapp for videoopptak på toppen. Og lagt eksponeringsavvik (bracketing) til et større funksjonshjul på venstre side av prismehuset.

Det gummierte håndgrepet er litt smalere enn på 5D mk iii, og det er litt mindre plass til tommelen på baksiden. Grepet på Canon EOS 5D mk III er faktisk enda bedre. Med et større håndgrep, og et markert tommelgrep på baksiden. Men mange foretrekker Nikons ergonomi med kombinasjonen av funksjonshjul, ratt og knapper, som i stor grad gir direkte tilgang til innstillinger, mens man ofte må holde inn en knapp og velge innstilling ved å vri på et ratt. Smak og behag, selv har jeg ikke noe problem med noen av dem, men jeg foretrekker Canon-kameraets bedre gripevennlighet.

Bildekvalitet
Med så ekstrem oppløsning kan man både forvente og faktisk få en uovertruffen detaljgjengivelse. D800 setter en soleklar rekord for systemkameraer med fullformat 135 mm format bildebrikke. Men det finnes en hakket råere variant i D800E. Her har Nikon fjernet lavpassfilteret foran bildebrikken, som brukes for å dempe moareeffekten som kan oppstå med Bayer-mønstrede bildebrikker. Som brukes av de fleste kameraprodusenter.

Nikon tenker seg at D800E kan brukes i forskning, medisin eller i miljøer for ekstrem detaljskarphet har en fordel. Selv tror jeg D800E fint kan brukes av alle andre også. Mine erfaringer med Leica M9 som heller ikke har et lavpassfilter, er udelt positive, og jeg ville ikke bekymret meg for fraværet av filteret i det hele tatt. Moareeffekten er så sjelden, at jeg ikke ville blunket en gang, og kjøpt D800E hvis jeg var ut etter et proffverktøy med høy oppløsning.

Det betyr slett ikke at D800 med  lavpassfilter, er et mindreverdig kamera. Forskjellen er nemlig ikke så stor, om man skal tro de foreløpige sammenligningstestene av D800 og D800E. Begge gir fotografen et perfekt utgangspunkt for beskjæring, og en oppløsning man hittil har måttet betale dyrt for, i form av et mellomformatkamera. Som også er større, tyngre, og bruker større og tyngre objektiver.

I utgangspunktet er mange piksler tett sammen på en liten flate, en oppskrift for katastrofale mengder bildestøy. Slik er det ikke på D800. Det er ikke noe poeng i å lete med lys og lykter etter bildestøy under 3200 ISO. Den er nemlig neglisjerbar, og opp til 6400 ISO er det full kontroll på både luminans- og kromastøy. Fra 6400 til 25600 dukker det opp synlig bildestøy særlig i forma v fargestøy, og den er markert høyere enn fra Nikon D4 og Canon EOS 5D mk III (også med støyreduksjon på), men på 6400 og 12800 er bildefilene – særlig råfiler – fullt brukbare med litt etterbehandling. Detaljgjengivelsen likevel frapperende god også på høy ISO.

Bildedynamikken med Active D-Lighting aktivert er den høyeste jeg har sett hittil, og bedre enn EOS 5D mk III med temmelig merkbar margin. Fargegjengivelsen skal jeg ikke si så mye om, den er nemlig helt avhengig av fotografens valgte innstillinger og etterbehandling, men potensialet i D800 er skyhøyt. Hudtoner blir akkurat som man selv vil ha dem, det er nemlig vanvittig mye å gå på i etterbehandling av råfiler fra D800.

Konklusjon
Nikon D800 er på mange måter det beste kameraet vi har testet. Med kjappere autofokus, høyere skuddtakt og et større håndgrep, ville jeg vært tilbøyelig til å kalle det perfekt. Det er ikke langt unna. Oppløsningen og detalj-skarpheten er klasseledende, bildedynamikken imponerende, og støyegenskapene på høy ISO, oppsiktsvekkende gode. Legg til klassisk Nikon-betjening, integrert blits, svært bra HD-videokvalitet, og et skyhøyt funksjonsnivå, og det er klart av Nikon har en vinner i D800.