TEST: Bang & Olufsen Beolab 28

Glem bildene. De slanke høyttalerne fra Bang & Olufsen ser mye bedre ut i virkeligheten. Best av alt, de spiller bedre enn man skulle tro, og kynikerne kan bare ta seg en bolle. Høyttalerne sjarmerte oss i senk, og selv om de aldri vil få topp score hos de mest ortodokse hi-fi-puristene, har de noen kvaliteter som gjør totalpakken Beolab 28 til et par høyttalere vi faktisk ikke nøler med å anbefale.

Men slett ikke til hvem som helst.

For her er det ingen vits å lete etter den perfekte forsterkeren til høyttalerne. De kan ikke engang bruke spikes, og høyttalerkabler er det bare å glemme. Her er alt innebygget og alt man trenger å gjøre, er å plugge strømkabelen i veggen og finne fram mobilen.

Beolab 28 er en ren trådløs høyttaler, dog med en analog/optisk inngang for én ekstern lydkilde, kanskje en TV, eller en platespiller med innebygget phono-trinn. Alle de andre ‘inngangene’ er innebygget, og styres enkelt og elegant fra en B&O-app på mobilen.

De ligner ikke en gang på et par høyttalere, men de som husker de aktive Beolab 8000 som så ut som en blyant på høykant, vil nok nikke gjenkjennende til et par Beolab 28.

Som er høyttalere laget for folk som liker musikk, men ikke bryr seg om hi-fi, og er villige til å betale for tidløs design, pent håndverk og god betjeningsvennlighet. Her kunne jeg tatt med lydkvalitet, men sant å si er jeg litt usikker på hvordan målgruppen for et par Beolab 28 definerer begrepet lydkvalitet.

Gulvstående eller veggmontert

Ikke at det ikke finnes her. Lydkvalitet altså. For ingeniørene hos Bang & Olufsen har alltid vært opptatt av kvalitet, selv om de av og til har bommet på målet etter min mening. De som husker Beolab 6000 eller Red Line-serien, vil skjønne hva jeg mener.

På den andre siden har vi legendariske klassikere som Beolab 5 og 50, som kan få flere high-end høyttalere jeg av høflighet skal unnlate å nevne her, til å gremmes av misunnelse.

Beolab 28 er et rimeligere og slankere alternativ til de langt større Beolab 50, som er enklere å plassere i et rom. B&O antyder et rom på 15 til 50 kvm, høyttalerne tilpasser seg rommet nemlig, men det skal vi komme tilbake til.

De kan plasseres på gulvet, eller henges på veggen. I det siste tilfellet må den vinklede braketten bak høyttaleren erstattes med en annen som gjør det mulig å snu subwooferen – som også er sokkelen – 90 grader. Høyttalerne som kan leveres i tre ulike farger, har vertikale trespiler laget av Bjerrum og Nielsen i Danmark. Trespilene er tilgjengelig i tre forskjellige eikvarianter, og valnøtt, og kan enkelt byttes ut.

Treverket er klipset på motoriserte braketter, som sakte trekker spilene vekk fra høyttalerens front, når man slår dem på – og like sakte glir frem og dekker den grå fronten når man slår av høyttalerne.

Et skikkelig kult party trick som øker eiergleden.

AirPlay 2 og Chromecast

Det er litt eierglede å hente på brukervennligheten også. Høyttalerne som har innebygget Bluetooth – dog ikke med aptX HD, Wi-Fi, kablet Ethernet (to faktisk), og en 3,5mm optisk/analog inngang (krever adapter for optisk) – kan styres fra et berøringspanel på toppen.

Eller appen på mobilen.

Den daglige betjeningen er en lek. De har fire forhåndsvalg som man kan bestemme selv, ett trykk starter din favoritt radiostasjon for eksempel, og trykker man play i Tidal- eller Spotify-appen, fades musikken pent inn istedet for radiostasjonen.

Jeg koblet en Sony Bravia XR X95J til høyttalerens optiske inngang, men i mitt tilfelle var det klin umulig å få lyd og bilde i synk. Det viste seg at det faktisk ikke var mulig å bruke TV-en sammen med høyttalerne, uten å kjøpe en Powerlink i tillegg. Det var som utgjort. Med mindre man kan koble til TV-en med WiSA.

Med AirPlay 2 og Chromecast innebygget – de støtter som nevnt WiSA også, er det såre enkelt å strømme musikk fra iPhone og en Android-mobil. B&O sier at høyttalerne støtter opptil 24-bit/48 kHz lyd over WiSA.

Høyttalerne kan også styres fra B&Os Beoremote One eller Halo, og de støtter også Beolink Multiroom for å koble sammen flere høyttalere trådløs, om man vil.

Det tekniske

Jeg nevnte lydkvalitet og bare så det er sagt, det finnes lydkvalitet i mengder i et par Beolab 28. Den er kanskje annerledes enn man ser for seg, men B&O har anstrengt seg for å skape et lydbilde som mange kan like, uten at den hverken er anemisk eller drepende kjedelig.

Subwooferen med et 6,5 tommers basselement er vendt nedover i sokkelen, og drives av 225 W forsterker. I søylen sitter det tre 3-tommers fulltoneelementer, to forovervendte og en sidemontert. De drives av hver sin 100 W forsterkermodul, mens diskantelementet på 25 mm sitter øverst under det avtakbare frontdekselet. Alle elementene drives av en klasse D-forsterkermodul.

Det totale frekvensområdet er oppgitt til 27 – 23.000 Hz, og maks lydtrykk til 110 dB. De kan med andre ord gå dypt i bassen, og spille høyere enn de fleste liker.

Bang & Olufsen har bygget inn flere nyttige funksjoner som styres av en DSP-krets. Den ene er aktiv romkompensasjon (ARC), som jeg hintet om tidligere. Den aktiveres fra appen og sender ut et testsignal, som brukes til å justere bassresponsen i rommet. Den kontrolleres også av noe de kaller Advanced Adaptive Bass Linearization (ABL), som passer på at bassen ikke blir overdrevet kraftig når man spiller høyt.

Det er én ting til. Høyttalernes motoriserte trespiler, kan stilles i to posisjoner når man spiller musikk. Narrow Mode trekker trespilene lengre frem på søylen og konsentrerer lyden i retning lytteren, mens Wide Mode trekker treverket bakover og sprer lyden i et bredere mønster for et større lydbilde. Det sidemonterte høyttalerelementet deles da høyere i frekvens, slik at de får et bredere frekvensområde.

Hvilken som er best, kommer an på hvor man sitter og hva man gjør foran høyttaleren.

Lydkvalitet

Å strømme Dean Martin i det ene testrommet på godt og vel 40 kvm, gikk som en drøm. Subwooferen hadde stålkontroll på bassen, og vokalen fylte rommet i Wide Mode med varm, åpen og tiltalende klang. Theon Cross siste jazzfusion-album, lød steintøft i det store rommet. Lydbildet var kanskje ikke all verdens fokusert, men du verden for en stemning det ble av at lyden hørtes ut som den kom fra flere høyttalere i rommet, enn bare de to.

Jeg tok de med hjem og satte dem opp i mitt eget lytterom, først uten så med kalibreringen, og her fikk jeg tid til å fordype med litt mer i høyttalerens kvaliteter.

I Wide Mode opplevde jeg at tale (på TV) og vokaler mistet noe av klangbunnen og fylden. Wide Mode ga mellomtonen en betoning, farging om du vil, som gjorde vokaler slankere, og litt mer metallisk i toppen. Det fungerte bedre på klassisk musikk, og EDM, hip hop og rock, men ikke så bra på pop, jazz og akustisk musikk med vokal.

Synker man ned i sofaen med et glass, er faktisk Narrow Mode å foretrekke. Da strammes fokuset og lydbildet blir mer direkte, mellomtonen balanserer bedre med resten, og vokalene lyder varmere, fyldigere og mer riktig i mine ører.

Man kan også bruke appen til å skyve klangbalansen i foretrukken retning. For eksempel ble Luciano Pavarottis fremføring av Ingemisco fra Verdis Requiem, mer tiltalende når Wide var valg, og klangbalansen dratt i varm retning.

Adeles ballade Easy On Me, lød stort og romslig i Wide, mens The Weeknds Sacrifice tjente stort på at lydbildet ble strammet opp og bedre fokusert i Narrow. Da lød vokalen og ikke minst instrumentene bedre definert. Det samme gjentok seg med akustisk triojazz. Keith Jarrett trio live, fikk en langt mer overbevisende tilstedeværelse i Narrow, og med lydbalansen i appen på nøytral.

Beolab-høyttalerne har ikke det samme raffinementet, eller den samme dynamiske slagkraften, som et par Focal Kanta No.3, men de kommer ikke med forsterkerne på innsiden og er slett ikke trådløse.

De små KEF LS50 Wireless II, lyder mer fokusert og koster langt mindre og de er trådløse, men de trenger en subwoofer for å nærme seg nivået til et par Beolab 28. De trådløse Bowers & Wilkins Formation Duo, trenger også en subwoofer for å kalles ekte fulltonehøyttaler. Da får man bedre lyd for mindre penger, men et større fotavtrykk og ingen innganger.

Det jeg prøver å si, er at det knapt finnes noen direkte konkurrenter til et par Beolab 28. Del fleste trådløse høyttalere er langt billigere, så det blir enkelt å gå i fella og begynne å trekke inn passive høyttalere, som trenger en rekke tilleggskomponenter for å bli trådløse.

Så det skal jeg ikke gjøre. Beolab 28 står godt på egne ben. Selv om man kan innvende at det finnes bedre lyd for pengene andre steder, så kan man ikke komme fra at det finnes ikke bedre trådløse høyttalere i tilsvarende prisklasse, med så beskjedent fotavtrykk.

Konklusjon

Det er ikke sikkert at hi-fi-folket føler seg overbevist, og det er fint nok. For Beolab 28 retter seg mot en annen målgruppe. De som ønsker seg en enkel høyttalerløsning som gir dem bedre lyd, enkel betjening, og som man ikke skjemmes over å ha stående framme. Sånn sett huker Beolab 28 av alle boksene. De spiller overbevisende på et bredt utvalg av musikk, kan brukes av alle, og ser ut som en million i stuen. Det er bare synd at man trenger ekstrautstyr for å koble til TV-lyden.