Burson DA-160 er en skikkelig velbygd DAC. Vi snakker kabinett og knapper av børstet aluminium, som både gir et solid inntrykt, tyngde til produktet og effektivt leder varme bort fra kritiske komponenter.

Produktet er basert rundt DAC-steget til den mer allsidige HA-160D, som er en DAC, hodetelefonforsterker og forforsterker i ett. Altså brukermessig mer lik de to billigste produktene i denne testen. Men i tillegg til at DAC-steget er separert ut i DA-160, er det ytterligere forfinet. Borte er integrerte kretser og op-amper, til fordel for diskrete komponenter. Dette for å gi enda renere og mer oppløst lyd.

DAC-en har to USB-innganger, så to datamaskiner kan kobles til. Sett at du for eksempel har én PC du bruker til å ta opp musikk på, mens en annen brukes til daglig, så slipper du å koble om hver gang. I tillegg finnes dobbelt sett linjeutganger, så du for eksempel kan koble til en forsterker og en hodetelefonforsterker parallelt. Balanserte XLR-utganger finnes imidlertid ikke.

Her finnes hverken fjernkontroll eller volumkontroll. USB-inngangene støtter som Hegel HD11 ikke 192 kHz-signaler, kun 96 kHz. Øvrige innganger støtter 192 kHz oppløsning.

Lydkvaliteten
Burson-konverteren gjengir lyden med en behagelig varme og fylde, samtidig som det er god oppløsning oppover. All musikk får en fin klangsignatur, og både mannlige og kvinnelige sangstemmer låter nyansert og fint, omringet av luft. Det er også god substans i tonene fra bassgitaren. Et klassisk orkester låter stort og oppløst, og det er ingen tvil om at dette er en skikkelig hi-fi-DAC.

Sammenliknet med de to rimeligere DAC-ene fra Cambridge og Asus har Burson DA-160 glattere, mer oppløste toner og trekker tilsynelatende lydbildet enda litt mer utover høyttalernes fysiske plassering. Psykoakustikk på opptaket kommer klarere frem. I forhold til den to tusen kroner rimeligere Hegel HD11 er det imidlertid ett punkt Burson blir parkert på: dynamisk kontrast. Musikken låter veldig fint og oppløst, og kombinert med den varme lyden kan Burson være mer likendes. Men den har ikke samme fraspark og aggressivitet når musikken ber om det. Jeg føler at til og med mitt eget metalprosjekt Staal sin plate ”Rambokniv” låter litt i glatteste laget.

Akustisk visesang får en deilig gjengivelse med Burson, litt som fra en rørforsterker, og låter riktig så ”analogt”, men også slik musikk kan dra nytte av mer dynamikk og raskhet. Konverteren er klart verdt prisen, men ikke det samme røverkjøpet som Hegel HD11.

Også i denne testen: