: Ayre K-XR & V-XR

Småsvett og sliten dempet jeg volumet og kastet fra meg CD-coveret. Å være på konsert kan ta på en stakkar, i hvert fall når det spilles så høyt som jeg gjorde. Veien hjem ble heldigvis ikke lang. Jeg var jo hjemme. Og konsertene hadde jeg hørt i mitt eget rom, med Ayres beste forsterkere som kraftleverandør til PMCs store IB2i høyttalere.

At det føltes som en ekte konsert, enten det var Leonhard Cohen Live in London, eller Keith Jarrett Still Live, skyldes det umaskerte og naturlig klingende lydbildet Ayre-forsterkerne leverte. Uansett hvilke høyttalere jeg brukte, skapte de en av de beste musikkopplevelsene jeg har hatt hjemme. Aller best var de når de var spent fast i PMC-høyttalerne, som fikk ut det beste av den ekstreme oppløsningen og dybden som bor i disse fantastiske forsterkerne.

Men den kanskje mest magiske opplevelsen, i hvert fall hva vokalprestasjoner angår, fikk jeg med Sonus faber Guarneri Evolution. En smellvakker toveis kompakthøyttaler, som du kan lese testen av i neste nummer.

Personlig liker jeg rørforsterkere like godt som transistorforsterkere. Eller hornhøyttalere like godt som elektrostathøyttalere. Det er ikke prinsippet det handler om, men hvor vellykket konstruksjonen er som er viktigst for meg. En McIntosh MC275 med fire KT88-rør og 2 x 75 W, kan gi meg like mye glede som en Mark Levinson No. 532 med rekker av transistorer og 2 x 400 W. Det handler tross alt om å gjenskape nerven i musikken, å finne gleden i stykket, låten, eller satsen.

Går sine egne veier
To helt forskjellige driftsprinsipper og utførelser, som begge spiller vidunderlig, om enn ulikt. Ayre igjen, har valgt sin egen måte å gjøre det på. Forsterkerne derfra bruker aldri rør, ikke er de såkalt klasse D eller digitale på noen måte heller. Ayres Charlie Hansen og hans team holder seg til transistorbaserte konstruksjoner. Ganske kostbare transistorer (temperaturstabile ThermalTrak*-transistorer blant annet benyttet av McIntosh) som det meste annet av komponenter i en Ayre-forsterker.

Begge forsterkerne i denne testen tilhører Ayres påkostede R-serie, og er laget i helstøpte og freste aluminiumskabinetter, som dekker over en bunnplate og hvor ingen skjøter er synlige. Utførelsen er vanvittig forseggjort, og hensikten er maksimal mekanisk stabilitet. Som det aller meste Ayre lager, er konstruksjonen i begge forsterkerne fullbalansert. Hvilket betyr at signalet er jordet hele veien fra inngangen til høyttalerkablenes terminaler på baksiden. Da oppnår man bedre demping av RF-støy, elektromagnetisk interferens og minimerer faren for overhøring.

Effektforsterkeren VX-R er å regne som en 200 W stereoversjon av de heftige 300 W monoforsterkerne – MX-R – som vi testet i 2007. VX-R er da også bygget som to monoforsterkere, bare i ett kabinett. Innvendig går kretsløpene parallelt for høyre og venstre kanal, fra inngang til utgang.

Forsterkeren bruker ikke negativ tilbakekobling (feedback) i kretsløpet. Tilbakekobling brukes ofte i forsterkere for å redusere forvrengning i utgangstrinnet, men Ayre bruker i stedet sin egen kretsløpsteknikk for å fjerne forvrengning. Fordi Ayre mener at denne formen for korreksjon blant annet øker forskjellene i timingen av signalet. VX-R bruker Ayres egen oppfinnelse, en krets kalt EquiLock, som er konstruert for gi en fullstendig lineær spenningsrespons til alle transistorene. Gjennom hele frekvensområdet opp til 250.000 Hz. Forsterkerne har dessuten Ayres eget nettfilter innebygget.

Støyfri forsterker
Forforsterkeren KX-R bruker mange av de samme kretsløpsteknikkene som effektforsterkeren, og er fullbalansert fra inngang til utgang. Den har en ganske spesiell volumkontroll (Variable Gain Transconductance – VGT), hvor man regulerer volum (gain) i 60 desibels trinn, og hvor signal/støyforholdet er konstant uansett volum. VGT-løsningen skal også sørge for at signalet er fullstendig lineært, og ikke øker forvrengningen i forforsterkeren, uansett volum. Det er fire balanserte, og fire ubalanserte innganger på KX-R. Ingen USB eller digitale innganger, og ingen platespillerinngang. KX-R er et rent linjetrinn utelukkende for analoge lydkilder. Informasjonen i tegnruten kan både dimmes og endres. I oppsettmenyen kan man endre navn på inngangene, justere inngangsfølsomhet, balanse og gain, om man skulle finne på å koble en surroundprosessor sammen med forforsterkeren.

Den medfølgende fjernkontrollen i aluminium, med bakgrunnsbelyste knapper, kan også styre en CD-spiller fra Ayre.

Supertransparent og ultradynamisk
Eplet faller ikke langt fra stammen, og VX-R oppfatter jeg som skvett lik MX-R, bare med litt mindre effekt. Ikke at man merker så mye til det, akkurat. For du slette tid for et dynamisk kraftverk. Den dynamiske kontrasten og den knallharde bassen minner meg om det beste fra Mark Levinson, Adyton og Burmester. Bare med det silkeglatte lydbildet fra en Soulution-forsterker i tillegg. Store ord, men prøv selv. Dette er noe av det beste jeg har hørt. Supertransparent, massivt engasjerende og med endeløs dynamikk.

Når jeg spiller høyt, briljerer forsterkeren med total kontroll. De fleste høyttalere vil kaste inn håndkleet lenge før VX-R blir skikkelig varm. Å få Bruce Springsteens Wrecking Ball til å høres ut som en stadionkonsert, gjøres uten anstrengelser. Trommene river og sliter i opphenget til basselementet, det er øredøvende høyt, men forsterkeren har total kontroll.

Forsterkersettet er noe av det mest raffinerte, og gjennomsiktige jeg har hørt. Små nyanser i gitarspillet på Pace De Lucis, Al Di Meola og John McLaughlins legendariske trioplate, er krystallklare i det enormt dype lydbildet. Vokalen til Joanne Shaw Taylor eller sopranstemmer i operainnspillinger, lyder sjenerøst varme og naturlige, fullstendig blottet for fargninger. De mange ulike klangfargene på album som Universal Syncopations, med Miroslav Vitous, Jan Garbarek, Chick Corea, John McLaughlin og Jack DeJohnette, er grenseløst til stede. Det er som å høre hele albumet på nytt.

Selv et ganske nytt album som Fleet Foxes Helplessness Blues, lyder friskere og mer nyansert enn jeg noensinne har hørt det. Forsterkersettet har ikke noen egen klangsignatur. Ikke lyder det slankt eller spisset på noen måte. Bare glassklart nøytralt, men slett ikke uten varme og klang. Uansett instrument, eller vokaler. Hvis det finnes noe som låter vesentlig bedre enn dette i samme prisklasse, skulle jeg like å høre det. For dette er eksepsjonelt bra.

Konklusjon
Ayre KX-R og VX-R er simpelthen noe av det beste jeg har hørt. At forforsterkeren mangler digitale innganger, som er så i tiden, eller platespillerinngang, som har fått sin renessanse, er et minus for mange. For alle andre, de som bare skal nyte musikken fra kilder som CD-spillere – eller platespiller tilkoblet et separat RIAA-trinn (se egen rubrikk) – er KX-R kanskje det aller ypperste noensinne laget blant linjetrinn. Effektforsterkeren vil drive de fleste høyttalere med største selvfølgelighet. Bare de mest tungdrevne  høyttalere – impedans og følsomhet –  vil kreve en kraftigere forsterker enn dette. Så selvfølgelige referanseforsterkere som disse er, er det sjelden vi er borti.