: PMC IB2i

Klart det finnes høyttalere som makter høyere maksimalt lydtrykk, men det er lenge mellom hver gang jeg hører kombinasjonen av desibel og krystallklar dynamikk. Fra dybpass til diskant. Her får man virkelig i pose og sekk. Med et mulig unntak for design. For det er vanskelig å finne de lekre linjene, de forseggjorte detaljene eller den håndpussede overflaten, som mange andre high-end høyttalere ofte har. Men så er ikke PMC IB2i en designhøyttaler. Dette er en sivil utgave av en stor studiomonitor for profesjonelle, som krever et verktøy som gir dem et kirurgiskt presist bilde av miksen i studio.

Etter å ha levd med dem i noen måneder, betviler jeg ikke om de er herrre for oppgaven høyttalerne skal fylle i studio. Ikke i det hele tatt. Og jeg er i grunnen veldig glad for alkkurat det, fordi denne kompromissløse høyttaleren har vært et uvanlig spennende innslag i testrommet. De har nådeløst avslørt manglende kvaliteter, både fra musikkinnspillinger og tilkoblet utstyr, men mesteparten av tiden har de gitt meg mye glede. Og ikke så rent lite øresus, litt massasje i mellomgulvet, og et nytt innblikk i mange av mine CD-er og LP-ers innspillingstekniske kvaliteter.

En ganske spesiell høyttaler
Selv om utførelsen ikke akkurat oser luksus, er den massive høyttaleren solid bygget og pent utført. Og leveres med 20 års garanti. Den kan leveres i fire trefinerte utførelser. Sort ask, lys kirsebær, eik eller valnøtt. Noen glanset lakk finnes ikke i standardutvalget. Hver av høyttalerne veier 41 kilo. Temmelig mye for en ”bokhyllehøyttaler”. Men det har sin forklaring. Og da er det ikke bare målene på 74 x 33 x 46,5 cm jeg tenker på.

Innvendig er det nemlig flere vertikale vegger som danner transmisjonssløyfen bassen ledes gjennom. Den munner ut i den store porten nederst foran. I motsetning til en basserefleksport, er transmisjonslinjen mer effektiv på dypere frekvenser, men den kan nettopp derfor oppfattes som tregere til å reagere enn en bassrefleksport. Ikke her.

Foruten PMCs egen variant av transmisjonslinje, bruker man spesialtipasset demping som er optimalisert for hvert kabinett, og basselement. Og i stand til å eliminere tidligere tiders treghet i bassen, fra transmisjonslinjehøyttalere. La oss ikke glemme motoren i bassen. Det 25 cm store, flate, basselementet med en membran i karbonfiber og Nomex. En superstiv membran med bikubemønstret forsterkning på undersiden, og koblet til en 19 cm stor magnet.

Et sjelden syn, mye fordi det er en kompleks konstruksjon som ikke akkurat er billig å sette sammen. Det samme kan man si om den spesielle 75 mm mellomtonen. Med en kuppelformet membran det er ganske sjelden å se i så stort format. Den er laget av PMC selv, og bruker – i motsetning til PMC PB1i Signature som vi nylig testet – en større og kraftigere magnet.

På toppen av alt dette, sitter en 27 mm SEAS Sonolex-diskant, som er delt ved 3800 Hz til mellomtonen. I sin tur delt ved 380 Hz til det massive basselementet. PMC har valgt ganske bratt deling mellom elementene, med 24 dB deling per oktav, for å ha kontroll på fasevinkler. Høyttalernes følsomhet er oppgitt til 89 dB og motstanden til 4 ohm, men som jeg fort fant ut, dette er ikke noen enkel høyttaler å drive.

Kraftkrevende
De store elementene med kraftige magneter og sjenerøse svingspoler, liker mye effekt. Og de tåler det godt. Men det krever sin forsterker å styre alt dette optimalt, det er mye masse som skal kontrolleres, ikke minst når man drar på litt og slik sett stiller enda større krav til forsterkerens kapasitet.

Den vidunderlige Musical Fidelity AMS35i leverer bare 35 W per kanal. Nok i massevis til de fleste høyttalere, men for lite til å drive IB2i til tilfredsstillende lydtrykk i et rom på 30 kvm. Med McIntosh MA7000 ble det vei i vellinga. Med 250 W under det brede panseret, driver den lett det meste, og den hadde ingen problemer med å både få ut mer musikk av høyttaleren, og å drive den med full kontroll på seriøst høyt lydvolum.

Men enda bedre kontroll, oppløsning og gjennomsiktighet, fikk jeg med Ayres nye 200 W VX-R. En forsterker som nok kan være overkill til IB2i, men sammen med MA7000, var det her jeg fikk det aller meste ut av høyttalerne.

Siden høyttalerne er relativt store, er det fristende å plassere dem nær bakveggen. Og det kan fungere godt, men jeg fikk tydeligere dybdefølelse og bedre balanse i lydbildet, så snart avstanden til veggen passerte halvmeteren. De må for øvrig stå på stativer. Akkurat om tidligere tiders monitorhøyttalere, som for eksempel Yamaha NS1000 og JBLs mange studiomonitorer.

Jernneve med silkehansker
De store PMC-høyttaleren har gjennomsiktigheten til en elektrostat, koblet til en stor subwoofer, og spiller like høyt som en ganske stor PA-rigg. Relativt mange egenskaper i en og samme høyttaler, altså. Men det forteller litt om de totale kvalitetene disse høyttalerne har. For ikke bare spiller de høyere og klarere enn det meste, de gir også lytteren dypere innsikt i innspillingen. Og så er det den fenomenale dypbassen.

Sammenlignet med PMC PB1i Signature, er det ikke noe i praksis som tyder på at IB2i går dypere, men de lyder ulikt i bassen. Det store flate basselementet har litt andre egenskaper enn de to mye mindre elementene i PB1i Signature. Her er det mer vekt i stortrommer, mer fysikk i kontrabassers dypere toner, og litt større klangfylde i et klavers laveste oktaver.

De klarer fint å tegne et silkeaktig bilde av vokalharmoniene på amerikanske Fleet Foxes vakre Bedouin Dress, samtidig som kantslagene med trommestikkene på trommen sitter som skudd i rommet, og trommene sender trykkbølgene rett i mellomgulvet. Alt gjort med største selvfølgelighet og fullstendig uanstrengt. Selv når jeg spiller så høyt at det gjør vondt. De trår ikke feil et sekund. Alt er presist kontrollert fra topp til bunn, og den dynamiske kontrasten er fantastisk.

Siste spor på John McLaughlins The Heart of Things live i Paris, Acid Jazz, er en åpenbaring i så måte. Små slag på symbaler holder et slags metronomaktig grep på rytmen, før trommene og bassen hamrer løs på lytteren. Enda mer komplekst blir det når saksofon og piano legges på, sammen med McLaughlins gitar. Mange andre høyttalere jeg kjenner ville falt på kne og bedt om nåde, men disse to bare fnyser av kompleksiteten i musikken. Også når jeg spiller høyt. Det ender med at jeg blir sittende og vugge som en psykiatrisk pasient på lukket avdeling, mens rytmene på Acid Jazz herjer med blodomløpet mitt.

Engasjerende? You bet! Men de er også i stand til å tegne finere linjer og tar vare på små nyanser med største forsiktighet. Dette er ikke noen brutale rockehøyttalere. De små klangnyansene til strykerne på Viktoria Mullovas fine tolkning av Mendelssohns fiolinkonsert (E-dur op. 64), lyder så krystallklare at man tenker på elektrostathøyttaleres gjennomsiktighet, og evne til å få frem finere detaljer i lydbildet. Ja, jeg vet det er en klisjé, men de har faktisk de samme egenskapene. Mullovas fiolin står i fin kontrast til Academy of St. Martin In The Fields, som besørger besetningen, og lydbildet er bredt og dypt som om det var i et konsertlokale. Bittesmå klangnyanser fra strengene høres tydelig, selv de svakeste, men jeg oppfattet av og til mellomtonen som slank i den nedre enden. Rundt 400-600 Hz.

Et inntrykk som forsterket seg på Leonard Cohens Live in London fra 2008. Ikke på Cohens vokal, men på en del av instrumentene. Og på kordamenes harmonier. For eksempel når de synger duett på Anthem. Et par B&W 802D har varmere mellomtoneklang enn IB2i, men de er ikke like gjennomsiktige, og kan av og til oppfattes som tregere dynamisk sett. Derfor blir det et spørsmål om hvilke kvaliteter man setter høyest.

På bandurria-soloen* i åpningen på The Gypsy’s Wife, holder gitaristen til i den ene kanalen, mens resten av ensemblet sakte kommer inn i låten. Her er det lett å få en følelse med hvor stort lokalet konserten er tatt opp i faktisk er. Millenium Dome vokser seg rett inn i stuen, med et upåklagelig opptegnet bilde av den store scenen og musikernes plassering, hvor man hører på klangen fra applausen at vi ikke snakker om et klubblokale.

Dypbass? Errugærn! Den velter ikke ut av høyttalerne som fra en overdimensjonert subwoofer. I stedet er den stram og definert, med rekkevidde som overgår de fleste konkurrentene. Det du ikke hører av bass, kjenner du definitivt på kroppen. Bare se på ringene som brer seg i kaffekoppen når et piperorgels laveste toner reiser gjennom rommet.

* Ligner en luttformet mandolin, bare med 12 strenger, trekasse og veldig kort hals.

Oppsummering
De er store, kostbare og krevende. Med korrekt matching og plassering i rommet, kan man få så mye glede ut av disse høyttalerne, at behovet for oppgradering neppe vil melde seg på et par tiår. PMC-høyttalerne får lett de nærmeste konkurrentene til å fremstå som kjedelige. Der de henger i baren og surmuler over mangelen på damer, er IB2i på dansegulvet omgitt av damer, ulastelig antrukket og med et glimt i øyet. For å bruke en metafor. En gulvstående versjon skulle jeg likt å høre. Det ville gitt plass til en enda lengre transmisjonslinje, men slik IB2i er nå, er den likevel en av de mest spennende alternativene i denne klassen. Hvis prisen ikke er avskrekkende, bør de høres før et valg tas i high-end klassen.