Anmeldelse: Den usannsynlige morderen

Snart 36 år har gått siden innbyggere i hele verden, og i særdeleshet Sverige og Norden, våknet til sjokknyheten om at Sverige statsminister Olof Palme var blitt skutt ned og drept i krysset Sveavägen/Tunnelvägen, Stockholm.

Etter en politiskandale av nærmest grenseløse proporsjoner, konkluderte svenske anklagemyndigheter først høsten 2020 med at det mest sannsynlig var den såkalte «Skandiamannen», Stig Engström, som alene stod bak drapet.

 

Netflix-serien er basert på boken Den Osannolika Mördaren: Skandiamannen och mordet på Olof Palme, til gravejournalisten Thomas Pettersson (2018).

Serien er kontroversiell på flere plan, først og fremst fordi politiet ikke har ugjendrivelig bevist at Engström (Robert Gustafsson) stod bak drapet (han er den mest sannsynlige personen av de mistenkte), men også fordi mannen som her ufordekt utpekes som morderen avgikk med døden allerede i 2000. I tillegg er serien et regelrett karakterdrap av Engström, så vel som Holmér og Fru Palme.

Etiske gråsoner til tross, det er en høyst fascinerende serie de svenske serieskaperne Niklas Rockström og Wilhelm Behrman (Kalifat) har produsert, om enn ikke like neglebitende spennende hele tiden.

Vi følger den litt introverte, sosialt ubekvemme, reklamegrafikeren Engström fra hans lettere tragiske privatliv, til jobben hos forsikringsgiganten Skandia. Hele serien er en endeløs bevisrekke av at han må være drapsmannen – der både forfatteren av boken, og politiet, svikter, er å tillegge Engström er troverdig motiv.

Den smålubne Engström var en person som slet med private relasjoner, ble latterliggjort av såkalte «venner», drakk alt for mye (også på kontoret) og hadde et sinneproblem. Han var aktiv i lokalpolitikken for Moderaterna (Høyre), og hadde en soleklar aversjon mot kontroversielle Olof Palme.

Han hevdet hårdnakket selv at han ankom åstedet rett etter at statsministeren ble skutt, og at han sågar gav ham munn-til-munn. Noe ingen andre kunnen bekrefte; snarere tvert imot. Fascinerende nok var det Engström selv, mediekåt som han var, som trakk seg inn i saken. Det tegnes et bilde av en åpenbar narsissist som ønsket å fremstå langt viktigere enn han var.

Utrolig nok ble han ikke, til tross for flere avisintervjuer som plasserte ham på åstedet, innkalt til vitneavhør før uker etter attentatet. Påtalemakten, med Hans Holmér (Mikael Persbrandt) i front, hadde etablert et velutviklet tunnelsyn, der man siktet seg inn på en storslagen internasjonal konspirasjon. På toppen av det hele danset man pipe etter Fru Palmes sære nykker og obstruksjoner.

Serien tegner et bilde at et inkompetent politi, som soleklart ikke var forberedt på en sak av slike dimensjoner, og/eller ikke hadde rutiner på plass. Intern maktkiving og prestisje ødela for etterforskningen, og så vel PKK som Christer Petterson ble grove blindspor. Man kan vel hevde at dette var en periode da politiet i Norden fortsatt levde litt i uskyldens tid, med et helt annet kriminalitetsbilde enn vi har anno 2021.

Som tidskoloritt fra en svunnen tid er serien interessant, også bilde som tegnes av en sosial avviker av en (potensiell) morder er medrivende.

Alle tidshoppene frem-og-tilbake er et kjent fortellergrep, men her ikke like vellykket; det fremstår dramaturgisk unødvendig rotete. I tillegg skulle vi ønsket at man hadde skrudd til tempoet og spenningsnivået litt – gjort jakten litt mer intens. Den usannsynlige morderen tenderer litt for mye mot å fortelle oss historien, i stedet for å dramatisere den.

 

Komikeren Robert Gustafsson (Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant) briljerer som den komplekse, litt stakkarslige, karakteren som virrer rundt sin egen person. Bak all sminken/masken mister han dessverre litt av mimikken, men det er til å leve med. Mikael Persbrandt må ha studert Hans Holmér med lupe, for han tar ham fullstendig på kornet; både faktene, ganglaget og tonefallet.

En historisk særdeles viktig serie, om et av verdens mest myteomspunne mordmysterier, og det i vår egen bakgård. Den bringer dog ikke mye nytt til torgs, og om dette er den fulle og hele sannheten er ikke godt å vite – men solid underholdning har Netflix fått ut av den smått utrolige saken. 4 stjerner.