- Artist: Bruce Springsteen
- Album: Wrecking Ball
- Release: 2. mars 2012
Oppmerksomme lesere har nok skjønt at noen hos Lyd & Bilde / Hjemmekino har et usunt forhold til Bruce Springsteen. For, selv om vi egentlig ikke omtaler plater og konserter, gjør vi unntak for The Boss. Vel, Springsteen-fanen er min sjef Tor, som nettopp ga meg ekstrajobben å anmelde nyeste plata. Dette fordi jeg har et moderat forhold til Bruce, og kan faktisk kan skrive noe annet enn ”halleluja!”. Forvent derimot en halleluja-omtale når Tor selv skal overvære konserten i New Orleans den 29. april!
Keltisk stemning
Jeg var nettopp i Dublin, hvor de fleste puber har én ting til felles: livemusikk, av typen keltisk. Det gir en helt spesiell feststemning, en samholdsfølelse med folk man aldri har møtt. Og jeg tenkte at det er merkelig det ikke er mer innslag av dette i internasjonal populærmusikk.
Så slipper Springsteen ”Wrecking Ball”. En skive med flere keltiske elementer. ”Shackled and Drawn” er et kremeksempel. Og i likhet med mye keltisk festmusikk, står teksten i kontrast, med en mørk undertone hele veien. Det er alt annet enn et happy-pappy liv som males her: ”Gambling man rolls the dice; workingman pays the bill; it’s still fat and easy up on Banker’s hill; up on Banker’s hill, the party’s going strong; down here below we’re shackled and drawn.”
En låt jeg var redd skulle bli kjedelig, balladen ”Jack of All Trades”, starter som en mollstemt ”Love Me Tender”. Men etter hvert kommer arrangementet inn og redder den, med blåsere og mandolin, som forvandler sangen til et gravfølges lydspor. Ikke på en kjedelig måte må vite, og igjen setter jeg meg ned og hører på teksten. Tekst er nemlig noe Bruce kan, og det går igjen i dette albumet om uretten i verden og hvordan ”the banker man grows fat, working man grows thin, it’s happened before and it’ll happen again.” Gitarsoloen til selveste Tom Morello (Rage Against the Machine, Audioslave) på slutten setter et herlig punktum for sangen.
”Death to my Hometown” er enda et perleeksempel på hvordan morderne ikke kommer med bomber og granater, men med dress og penger og plyndrer med pennestrøket. Men hører man ikke på teksten, er dette en låt man får lyst til å danse til. Mannen er glad i kontraster.
Plata har både oppe- og nede-låter. Felles for alle er at de er gjennomgående mørke. Dette er det mørkeste albumet jeg kan huske å ha hørt fra Springsteen. Han har alltid tatt til orde for arbeiderklassen, men denne gangen er han virkelig forbanna. Kanskje ikke så rart, med tanke på at han var svært engasjert i Obamas valgkamp, og at lite har skjedd fra den kanten.
Sammensveiset album
Albumet er meget sammensveiset, og tar oss opp og ned, som gjør at man kan høre hele plata uten å bli lei underveis. Noe som begynner å høre til sjeldenhetene i disse single-dager. Han tar også musikalske risker, som for eksempel på ”Rocky Ground”, hvor det plutselig kommer et rap-parti av gospelsangerinne Michelle Moore. Partiet er skrevet av Springsteen selv, noe som er litt morsomt men som for min del ikke tilfører låta noe. Men all honnør for å ikke ”play it safe”! Jeg er ikke helt sikker på om det faktum at alle låtene har samme tematikk er en styrke eller svakhet. På en side er det med på å skru plata sammen til en helhet, men på den andre blir man innimellom sittende og tenke: ”Har ikke den mannen noe annet å snakke om?” Men jeg velger å tenke at heller det enn enda en 2012-plate full av singler og uten innhold.
Bonusspor
På Special Edition-versjonen av albumet er det to bonusspor. ”Swallowed Up (in the Belly of the Whale)” er en rolig og fin låt, mens ”American Land” er en skikkelig hurramegrundt keltisk festlåt. Igjen, hvis følgende gjør festkvelden din: ”They died building the railroads, they worked to bones and skin; They died in the fields and factories, names scattered in the wind…”
Lydkvaliteten
Hva så med lydkvaliteten? Dette kapittelet er grunnen til at jeg har ventet med å anmelde skiva til jeg fikk et eksemplar av CD-en. For, mens Sony Music ikke lenger har for vane å sende fysiske plater til anmeldere men heller gir de en nedlastingslink til MP3-versjonen, er man nødt til å ha CD-en for å kunne uttale seg om lydkvaliteten.
Jeg er glad for å si at lyden er det jeg elsker mest med «Wrecking Ball». I motsetning til omtrent alt av pop og rock som gis ut i dag, kriger den nemlig ikke om å låte høyest, ved å knuse all dynamikk. Springsteen tråkka i loudness-salaten med begge beina da han spilte inn «Magic» i 2007, med katastrofalt lydmessig resultat. Han har tydeligvis lært, og Bruce og produsent Ron Aniello har denne gangen hatt kustus på teknikerne sine, som har vært mer forsiktig med spakene. Masterlegenden Bob Ludwig har i en alder av 67 fortsatt ørene i behold, og han har latt musikken få puste. Her er det ingen stikkende diskant eller flat bass, som er noe som preger de aller fleste pop- og rockalbum i dag, for at det skal bli høyt nok for radio. Vel, de hadde radio før og, så Springsteen og gutta har endelig skjønt at for mye ”loudness” er ødeleggende for lydkvaliteten.
Med dette er det bare å konstatere at mannen fortsatt er Sjefen.
Musikk: 5
Lyd: 5
Europaturné 2012:
13/5 Sevilla, Estadio Olimpico
15/5 Las Palmas, Estadio de Gran Canaria
17/5 Barcelona, Estadio Olimpico Lluis
18/5 Barcelona, Estadio Olimpico Lluis
25/5 Frankfurt, Commerzbank Arena
27/5 Cologne, Energie Stadion
28/5 Landgraf, Pink Pop
30/5 Berlin, Olympia Stadion
2/6 San Sebastian, Estadio Anoeta
3/6 Lisboa, Rock in Rio Lisboa
7/6 Milano, Stadio Meaza
10/6 Florence, Stadio Francesco
11/6 Trieste, Stadio Trieste
17/6 Madrid, Estadio Santago Bernabu
19/6 Montpellier, Park & Suites Arena
21/6 Sunderland, Stadium of Light
22/6 Manchester, Etihad Stadium
24/6 Isle of Wight, Isle Of Wight Festival
4/7 Paris, Bercy
5/7 Paris, Bercy
7/7 Roskilde, Roskilde Festival
9/7 Zurich, Stadium Letzigrund
11/7 Praha, Synot Tip Arena
12/7 Wien, Ernst Happel Stadium
14/7 London, Hard Rock Calling
17/7 Dublin, RDS
18/7 Dublin, RDS
21/7 Oslo, Valle Hovin
23/7 Bergen, Koengen
24/7 Bergen, Koengen
27/7 Göteborg, Ullevi
28/7 Göteborg, Ullevi
31/7 Helsinki, Olympic Stadium
