Britiske REL Acoustics er en av markedets dedikerte produsenter av subwoofere. Behovet for en subwoofer underbygger man med at ”mange, eller de fleste høyttalere dekker frekvensområdet 50-90 Hz i bassen”. I praksis er bassområdet unektelig ofte fullt av støy, men årsaken er veldig sjelden høyttalerne, men derimot rommet.

Om man verken kan løse problemet akustisk, elektronisk eller ved en vel uttenkt plassering, fungerer det ganske ofte å kamuflere dette ved å oppnå samme økte bassnivå under 50 Hz. På denne måten får man samtidig en tonekurve som motvirker den meget kalde klangen som vanlige rom i hjemmet normalt gir.

I denne testen vil jeg til dels gjøre meg kjent med den femti kilo tunge subwooferen REL Gibraltar G1, men også undersøke hva som skjer om man i stedet velger to halvparten så dyre subwoofere. Noen som passer utmerket til dette, er RELs R-serie og den største modellen i serien – R 528.

Hvor stor subwoofer?
I løpet av mine år som butikkselger så jeg ofte kunder som valgte en liten subwoofer til sine langt større gulvhøyttalere. Resultatet blir dessverre ofte betydelig høyere forvrengning enn om man ikke hadde valgt separat subwoofer, men i stedet hadde hatt muligheten for å avhjelpe hovedhøyttalerne noe på en elektronisk måte. Man bør tenke på at omkring tre fjerdedeler av en fullstor gulvmodells kabinettstørrelse bidrar til å muliggjøre gjengivelse av frekvenser under cirka 80 Hz.

En subwoofer bør derfor vanligvis være på minst samme volum som et par store gulvhøyttalere. Når det gjelder å oppnå høyt lydtrykk og samtidig beholde en lav forvrengning eksellerer subwoofere utstyrt med elementer som trives i store kabinett. De eneste små, lukkede subwoofere som jeg har konstatert klarer seg rimelig bra uten kraftig forvrengning, er de som er utstyrt med servokontrollert basselement. Mange produsenter som har benyttet servoteknikken anser imidlertid at den koster mer enn den gir. Om høy prestasjon i kompakt format er det man vil ha, må man altså regne med at det kan bli dyrt. Uten feedback blir forvrengning i små kabinett vanligvis synlig allerede etter noen få millimeters membranbevegelser – uavhengig av hvor imponerende deres oppheng ser ut.

Myter om bassgjengivelse
Hi-fi er en bransje fylt av myter som få andre. Myter som dessverre effektivt holdes i live av samtlige av bransjens aktører. Som oftest beror dette kanskje på ukunnskap, men sikkert også iblant av økonomiske interesser. I bruksanvisningene til G1 og R 528 kan man blant annet lese om ”lynrask impulsrespons” og ”kjappe delefiltre”. Samtidig uttrykker man en mistillit til målinger. Eksempelvis i tilfellet ved valg av kabinett til G1 skriver man at man hadde målt, men fremfor alt lyttet seg frem til formen. Mens lyttetester er utmerkede for å bedømme helheten og sluttresultatet, er det for meg helt absurd å blande inn subjektive tilbakemeldinger for optimering av individuelle detaljer. Kanskje er det britenes tendens til å betrakte vitenskapen som en trussel mot det kunstneriske som gjør seg gjeldende. Jeg kom til å tenke på et intervju med Richard Feynman, hvor han sier at det vakre med ros ikke går tapt av at man vet hva den er bygd på.

I stedet for propaganda om hvor fantastisk vår hørsel er, hadde jeg foretrukket en bruksanvisning med konkrete tips på hvordan man unngår stående bølger og andre helt avgjørende romproblem. Et av de tipsene man likevel får, er å plassere subwooferen i ett av rommets fremre hjørner. Mens det på den ene siden er korrekt at man ved å gjøre dette unngår destruktive forstyrrelser under 100 Hz og dermed får den mest effektive bassgjengivelsen, er på den andre siden plasseringen den absolutt dårligst tenkbare når det gjelder stående bølger. Dette skrives om til noe som ”hjørnet muliggjør utbedringen av de lengste bølgelengdene”. Om dette var sant hadde bassen ikke kunnet bli oppfattet med hodetelefoner eller vært så kraftfull innenfor små områder som for eksempel en bilkupé. Faktum er at ufullstendig bølgeutbedring tvinger luftmolekylene fra normalt samspill mellom trykk og hastighet til alt mer trykkvirkende. Ettersom trykk er det som vår hørsel oppdager som lyd så oppleves et høyere nivå. Fra hvilken frekvens dette skjer kan enkelt beregnes gjennom å dividere lydens halve utbredningshastighet i luft med sitt roms lengste dimensjon. Man kan generelt regne med 6-10 dB ”gratisforsterkning” for hver oktav under 30 Hz (172/6).

Lukket eller bassrefleks
Bassreflekskonstruksjoner og system med passiv radiator anklages ofte for å gi en langsom bass som ikke riktig følger programmaterialets øvrige toneregister. Interessant nok støter også et lukket kabinett på dette iblant – når det tillates å være tilstrekkelig stort. Felles for systemene er at de er dyktige til å gjengi frekvenser ned til omkring 30 Hz uten større reduksjon. For å forklare hvordan visse lukkede konstruksjoner kan gi like buldrende bass som et bassreflekssystem, gir man seg ofte i kast med spekulasjoner om at deres membran nok er for stor eller tung. Med unntak av meget enkle konstruksjoner beror fenomenet rumlende bassgjengivelse på romproblem og at frekvensgangen i lytteposisjonen er markert i en eller flere toneområder. Kun i spesielle målerom, tilpassede lytterom og i utemiljø kan man dra konklusjoner om hvilke egenskaper den testede høyttaleren har i seg selv. At man kan oppfatte store forskjeller mellom ulike modeller også i helt vanlige rom, avhenger først og fremst av at de stående bølgene aktiveres forskjellig (effektivt) alt etter høyttalerens tonekurve. Det eneste som er interessant er hvilket resultat man oppnår i sin faktiske lytteposisjon, og av dette utgjør subwooferens karakteristikk bare en del.

Hvilket konstruksjonsprinsipp som gir det beste resultatet beror mye på om man har tilgang til equalizing eller ikke. Savner man muligheten til å kunne korrigere tonekurven i lytteposisjonen kan en lukket konstruksjon med fallende tonekurve fra omkring 60 Hz være å foretrekke. Ellers er bassrefleks – og tilsvarende konstruksjoner – vanligvis overlegne når det kommer til forvrengning og maksimalt lydtrykk ned til minst 30 Hz.